Lukk

Ingen er så trygg i fare

Bokanmeldelse av en bok om skadelig tro.

Aslaug Olette Klausen, Ingen er så trygg i fare (Humanist Forlag, 2022)

Journalist Aslaug Olette Klausen skulle bare på jobb. Oppgaven var å dekke Oases sommerstevne i Fredrikstad for nettavisen Fri Tanke. (Oase er en karismatisk fornyelsesbevegelse innenfor Den norske kirke). At akkurat denne jobben skulle føre til sykemelding, var hun ikke forberedt på.

«Helbredelsesbudskapet var fjernt fra min egen kristenkonservative barnelærdom. Samtidig var det noe som ga gjenklang. Noe jeg gjenkjente, men ikke riktig hadde ordene for mens jeg var der. Ordene for å beskrive årsakene til at jeg ikke kunne puste med magen, at skriften på notatblokka skalv, at jeg fortsatt kaldsvetter når jeg tenker tilbake på det.»

Aslaug Olette Klausen vokste opp i et idealistisk og engasjert, pietistisk kristent hjem, med stort engasjement for at færrest mulig skulle komme til helvete. Nåden fikk hun aldri grepet på. Hun var med egne ord av dem «som tok gudsfrykten bokstavelig og fryktet».

I boken «Ingen er så trygg i fare», utforsker hun sine egne religiøse traumer som fremdeles gjør seg gjeldende over 30 år etter at hun la troen bak seg. Hun går i dialog med andre som har brutt med troen de vokste opp med, med religionspsykologer, forskere, terapeuter og teologer. Hun forsøker å finne språk for hvordan noen kan traumatiseres så sterkt av det som for andre bare var trygt og fint. Finnes det i det hele tatt en trygg måte å snakke med barn om frelse og fortapelse på?

«Det er nyansene jeg er interessert i. Det som kan nyansere bildet av at det finnes en sunn og en usunn tro. Kanskje overgangene er glidende, gråsonene flere? Kanskje er byrdene likere fordelt?»

Så godt som alle hun har intervjuet, har tilhørt Den norske kirke. Det siste kapitlet er et intervju med hennes egen, halvannet år yngre bror som fremdeles er kristen, og som har det helt fint med oppveksten sin.

På «reisen» gjennom denne tematikken, er det mange opplevelser som får ord og ansikt gjennom dem hun intervjuer: Frykt for helvete, dom og djevelen, internaliserte følelser av skyld og skam og at «i meg selv bor det ikke noe godt». Sosial kontroll, sosialt utenforskap og kjærlighet betinget av at man føyer seg. Sorg over tap av tro og fellesskap, eller over årevis med berøvet livskvalitet. Det er både gudsbilder, følelser og reaksjonsmønstre som ikke er til å bli kvitt, selv tiår etter at troen på en gud (eller et helvete), ble lagt på hylla.

Samtalene med terapeuter, psykologer og forfattere av faglitteratur på området, setter de personlige historiene i perspektiv. Det overordnede prosjektet med å finne løsning for egne traumer, danner både rammen og den røde tråden som driver det hele fremover. Dette er en bok som rører hjertet, samtidig som den utfordrer hodet. Den blir aldri kjedelig eller langdryg. En bok til å bli klokere av.

For meg var boken på en spesiell måte ord i rette tid. Jeg har jobbet aktivt med å konfrontere både usunn oppdragelse og skadelige gudsbilder de siste fem-seks årene, og denne boken gir både empirisk og fagteoretisk kjøtt til meninger og påstander jeg til nå har basert på intuisjon, egne opplevelser og bruddstykker av troshistorier jeg har snappet opp gjennom årene. Vær varsom plakaten for kristen barneoppdragelse jeg har jobbet med de siste tre årene, og som du finner på sabu.no/varvarsom, har nå plutselig fått en pensumbok, som jeg mener burde leses av alle religiøse foreldre og ledere.

En vesentlig styrke ved boken er at den ikke er bombastisk eller ferdig snakket, selv om språket og fortellingene er sterke og utfordringene rundt barn og tro formuleres tydelig nok. Den konkluderer ikke med at all religion er skadelig. Den er ikke skrevet for å legge samtalen død, men for å starte den. Aslaug ønsker ikke de enkle konklusjonene og de unyanserte skillelinjene. Hun er på jakt etter et språk for gråsonene … et språk som kan brukes til både forebygging og helbredelse i møte med traumatiserende tro og eks-tro.  Det er en samtale vi trenger.

Tilbake til nyhetsarkiv