Kirken som håpssenter

Kirken må bygge ned sine «vegger» og spasere ut i lokalsamfunnet så folk kan oppdage hvordan troen ser ut.

På søndag, mot slutten av lederkonferansen, fikk vi muligens et av de viktigste seminarene denne helgen. Simon Martin, Discipleship Coach i Trans European Division, brukte sin lange erfaring som kirkeplanter for å formidle sentrale verdier i arbeidet med å dele evangeliet med våre lokalmiljøer.

De fleste adventistkirker i Norge opplever negativ vekst. Martin foreslo at dersom vi begynner å tenke annerledes om hva en kirke er og hva den gjør, kan vi snu den uheldige trenden. Han kalte kirkekonseptet sitt for håpssentra.

– Det er en måte å revitalisere ideene til Ellen G. White fra 1800-tallet.

Det viser seg at hun var langt foran sin samtid i forståelsen av hvordan man driver kirker. «Ikke noen annen metode enn den Kristus brukte vil gi virkelig suksess når det er snakk om å nå mennesker. Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: ‘Følg meg.’ Det aller beste er å komme nær mennesker gjennom personlig kontakt. Dersom vi brukte mindre tid på å preke og mer tid til mennesker på det personlige plan, ville vi kunne oppnå større resultater. Vi må lindre de fattiges nød, pleie de syke, trøste dem som har sorg, undervise de uvitende, gi råd til de uerfarne. Vi må lære oss å gråte med dem som gråter og glede oss sammen med dem som har glede. Gjør vi dette sammen med overtalelsens kraft, bønnens kraft og den kraft som ligger i Guds kjærlighet, så vil det ikke, ja, det kan ikke være uten frukt» (Helse og livslykke, s. 104-105).

For mange er disse ideene en selvfølge, men en hel del av de pastorer og lokale forstandere som bærer ansvaret for å lede sine menigheter er vant til å tenke at kirkens produkt er forkynnelse og undervisning. Slik har det jo alltid vært. Det skal mer enn et seminar til for å utruste og dyktiggjøre ansvarsbærere til å ta inn over seg at produktet i dag er helbredende relasjoner. Men seminaret skapte begeistring, og det er en god begynnelse.

Det handler om at kirken kan være større enn de grenseoppganger som defineres av trospunkter. Kirken har egentlig ingen ytre grense, men består av alle som kan finne fellesskap i kirkemiljøet. Alle mennesker er Guds barn, ikke bare de som er døpt og bekjenner Kristus. En hel del av Guds barn vil gå fortapt, men de er like fullt Guds barn, og jo mer vi kan bygge ned skottene mellom kirke og nærmiljø, dess lettere blir det for alle å oppdage hvordan troen ser ut, og så slutte an til den. Nettopp dette var viktig for Martin.

– Det er ikke lenger slik som i gamle dager, da de som trodde på samme måte som deg fikk høre til. I dag vil man tilhøre, og over tid observere hvordan troen ser ut.

For å være et slikt håpssenter, trenger kirken å være tilstede i lokalsamfunnet og bry seg om mennesker og deres liv. Som kirker må vi gjøre det Ellen White snakket om for så lenge siden, «Vi må lære oss å gråte med dem som gråter og glede oss sammen med dem som har glede.» Med andre ord organisere ungdomsaktiviteter, lage sangkor, undervise om personlig økonomi, være nettverk for innvandrere, etc., etc.

Når menighetens trosliv tangerer behovene til menneskene i lokalsamfunnet, vil kirken nødvendigvis fylles av Guds barn, både de som tror og de som kommer til å tro på grunn av troens vitnesbyrd.