Varmen tok nesten pusten fra meg da jeg steg ut av flyet i Niamey, Niger. Dette var tredje og siste stopp på reisen til Vest Afrika for å planlegge et nytt utdanningsprogram sammen med våre ADRA-partnere i Mali, Burkina Faso og Niger.

Niger er et av de minst utviklede land i verden, med store landområ­der langs Sahara-ørkenen. Utbredt fattigdom og hyppig tørke er en del av hverdagen for landets nesten 20 millioner innbyggere. Bare 58 prosent av befolkningen har adgang til rent drikkevann, og forventet gjen­nomsnittlig levealder er 55 år.

Adventistkirken i Niger har bare ca. 200 medlemmer, mens den øvrige befolkningen i hovedsak er muslimer. Sammen med en gruppe frivillige fra forskjellige land samarbeider menig­heten aktivt med ADRA for å møte menneskers behov. En helseklinikk ved siden av kirken i hovedstaden Ni­amey tilbyr fysioterapi og rådgivning om kost og forebygging av sykdom. ADRA driver tre skoler for fattige barn i hovedstadsområdet. Mange av dem er fra hjem der foreldrene er uføre og bare kan brødfø familien ved å tigge.

Utenfor hovedstaden er ADRA sterkt engasjert i å oppmuntre for­eldre til å sende jenter på skolen. En velfungerende metode er å opprette en geitebank, som gir jenter ei geit når de begynner på skolen. Familien kan beholde alle killingene (unntatt én) som oppsparing til jentas videre utdanning. Geitekilling nummer tre blir gitt videre til ei ny jente, som da får begynne på skolen.

ADRA-leder Mamata Issifou har arrangert et møte med Utdan­ningsminister Daouda Marthe, som forteller om de store behovene i utdanningssektoren, mangelen på skolebygg, lærebøker og kvalifiserte lærere. Han ønsker oss varmt velkom­men til å samarbeide om at alle barn i Niger skal få kvalitetsutdanning.

Neste dag drar vi ut til Tillabéri, et fattig område et par timers kjøring fra hovedstaden. Termometeret viser 45 grader. Husene vi passerer, er laget av soltørkede leirsteiner og glir i ett med det tørre, brune landskapet. Vi stopper ved Nigerelva, der esler kjøler seg i vannet og handelsfolk laster små kanoer med varene sine. En turkisblå ferge frakter oss over til den andre bredden, i selskap med kvinner med fargerike hodetørklær, menn i vide, fotside kapper og en flokk kameler lesset med store flettede stråmatter.

Inntrykket fra den første skolen vi besøkte, har brent seg fast på netthin­nen min. 165 elever står oppstilt i to lange rekker i den stekende sola for å ønske oss velkommen sammen med foreldre, lærere og folk fra landsbyen. To klasserom laget av greiner og strå, med en stor grønn tavle lent mot veggen, er alt de har til rådighet til undervisningen; ikke vann og ingen latriner. Elevene sitter på jordgulvet og gjentar det som læreren sier. Bare to av de fire lærerne, alle kvinner, har en lærerutdanning. Det finnes i gjennomsnitt en bok per seks elever på skolen.

Men gjestfriheten og gleden over besøket er stor, og kvinnene overrek­ker små gaver av lær og plastperler som de har laget. Ingen av dem har lært å lese eller skrive. De ønsker at barna deres skal få den muligheten for å lære som de aldri selv fikk. Idet vi tar avskjed, spør landsbyens leder, en gammel, rynkete mann, høflig om han kan få velsigne oss og be for pro­sjektplanene. Vi står sammen i en tett ring mens han løfter hendene mot himmelen. Et sterkt felleskap forener oss. Og jeg kjenner et brennende øn­ske om at vi må kunne skaffe penger til å hjelpe denne skolen og andre skoler i området med bedre fasiliteter og undervisning for lærerne, slik at barna kan få god undervisning.

Jeg føler meg utrolig privilegert over å være født og bosatt i et av de rikeste landene i verden og ha adgang til utdanning, helsetjenester og å få ethvert materielt behov dekket rikelig. Det er så lett å venne seg til ulikheten i verden og passivt akseptere den nøden, lidelsen og fattigdommen man ser på skjermen i stua. Men Gud ønsker at jeg skal dele av over­floden og velsignelsene i aktiv nestekjærlighet.

«Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet» (1 Johannes 3:17-18).

Gi din støtte til ADRAs arbeid for utdanning av jenter i dag! Benytt kontonummer 3000.30.31035, og merk betalingen: Utdanning for jenter. Takk for din støtte til ADRAs arbeid for å gi barn og unge mulighet til å utvikle seg og få et godt liv!