Livshistorier fra en meningsløs krig

Krig ødelegger drømmer og livsverk.

Et barn sovner stående. Ja, stående. To 80 år gamle bestefedre krysser grensen på sykler. Ja, på sykler. En liten veske er eneste bagasje, ingenting annet. En kvinne krysser grensen fra Ukraina til Romania. Hun gråter av sorg og blandede følelser mens hun bærer katten i armene. En mor og hennes to barn, alene og veldig sultne, spiser begjærlig den varme suppen frivillige byr på. Et eldre ektepar, åpenbart bønder, krysser broen som skiller de to landene, til fots. De leier hverandre mens de forlater hjemlandet sitt. De klarer knapt å gå; men de er sammen og leter etter en ny retning.

Trøtte ansikter, fryktelig slitne, alt for slitne, utmattede og skitne kommer de. 90 prosent av dem, har ingen plan. De vet ikke hvor de skal gå eller sove neste natt. De vet ikke hvordan de skal komme seg videre med livene sine. Jo, disse ansiktene viser «lettelse» for å ha flyktet fra krigen, men bak hvert skritt, hver meter og hver kilometer som er reist, er det sorg over å ha mistet alt, savn etter sitt forlatte hjemland, mørke minner om bombeflyene, traumene, og en uklar horisont. Alt er usikkerhet.

Det var dette jeg så hvert minutt denne dagen, der jeg sto og så på ved den rumensk-ukrainske grenseovergangen. Å være der foran bommen som åpnes for hver ukrainer som forlater landet, å se de utslitte ansiktene, å høre folk som bar på blandede følelser av «lettelse», men også smerte for å forlate hjemlandet, er noe jeg aldri vil glemme. Så mange spørsmål, så mye angst, mistillit, frykt for fremtiden, traumer, skrekk, og emosjonelle behov. Dette er følgeskadene av en krig som ikke har noen logikk (hvis det i det hele tatt finnes noe slikt som en logisk krig) fordi krig ikke bare ødelegger hus, bygninger, sykehus og gater, men også drømmer.

Krig ødelegger drømmer, ønsker, planer, en lykkelig barndom og mange menneskers livsverk.

Etter syv timer på grensen inkludert noen minutter på ukrainsk side, er konklusjonen uunngåelig: Krigen er både fryktelig trist og meningsløs.

«Jeg er 82 år gammel, og de ødela hele huset mitt», sier en bestemor fra Irpin, en by som har blitt hardt angrepet av russiske styrker. «Men før jeg dør, vil jeg returnere til Irpin for å gjenoppbygge huset mitt», legger hun til med entusiasme og et svakt smil.

Idet dagen heller, får jeg beskjed om noe som slår meg: Natten nærmer seg, og mange naboer kommer. Hoteller, gjestehus og kirker tilbyr sine fasiliteter slik at flyktninger kan få et bad, spise og sove trygt til transporten deres ankommer for å ta dem til deres bestemmelsessted.

Men utrolig nok er det mange som avslår slike tilbud. Mange kommer i frykt. Mange stoler ikke på fremmede. «Vi har mistet evnen til å stole på ukjente», sier en ung kvinne fra Kyiv. «På vei hit møtte vi sivile som ville skyte på oss. Vi så folk følge etter oss. Vi visste ikke om noen jaget oss eller ikke. Vi har mistet evnen til å stole på folk.»

Krig ødelegger verdier, prinsipper og gledene som kan følge av et vennlig folk. Samtidig fører det til enorm lidelse.

Klokken er 23.00. Det er på tide å få seg en blund. Men fortsatt ser jeg bildet av den åtte år gamle gutten som dupper av mens han står. Likevel er det på tide å hvile. Mens jeg legger meg i en komfortabel, koselig seng i et godt oppvarmet rom, prøver jeg å sette meg i deres sted som trasker kilometervis for å nå grensen i dag. Og i morgen vil jeg møte dem. Det blir helt sikkert den samme historien, det samme portrettet.

Jeg vil likevel fremheve noe positivt blant mange mørke skyer: Givergleden, omsorgen og viljen til så mange mennesker som melder seg frivillig til å hjelpe flyktningene både materielt og følelsesmessig. Så fint det er å se så mange mennesker som gjør det de kan, for å hjelpe disse stakkars menneskene. Det har gjort meg målløs.

Adrian Duré arbeider som produsent og dokumentarfilmskaper for Hope Media Europe, det offisielle TV-nettverket til Syvendedags Adventistkirken i Den inter-europeiske divisjon.

Simon Knobloch, produsent ved Hope Media Europe, og Adrian Duré er for tiden med produksjonsteamet sitt i byen Sighetu Marmației i Romania. Byen har 37.000 innbyggere og ligger ved bredden av elven Tisza, som danner grensen mot Ukraina.

Hope Media Europe lager en serie kortfilmer med historier om mennesker som flykter fra Ukraina.