Nyttårshilsen fra Adventistkirkens GC president, Erton Köhler

Nyttårshilsen fra Adventistkirkens GC president, Erton Köhler:

Ny kalender, men verdens gråt og rop har ikke stilnet. Mens fargerike fyrverkeri lyste opp himmelen for noen, gikk utallige inn i et nytt år under drønnet av artilleri, sirener og bomber. Kriger vedvarer på tvers av kontinenter, humanitære katastrofer forverres, noen nasjoner er i borgerlig uro, og steder som en gang var fredelige står nå overfor vold i en enestående skala. Verdens store aktører bekrefter sine arsenaler på det nukleære sjakkbrettet. Forholdene mellom stormaktene er anspente, og militærøvelser forstyrrer global sikkerhet. Alle disse dynamikkene bekrefter den nye diagnosen: vi lever i en historisk periode med væpnet konflikt. Hvis situasjonen ikke forbedres, hva da?

Bibelen profeterte dette scenariet. «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme!» (Matt. 24,6). Denne befaling fra Jesus er ikke naivitet; det er suverenitet. Han benekter ikke konflikt, men Han kaller sitt folk til et målbevisst liv, fri for panikk. Derfor, når vi går inn i 2026, la referansepunktet vårt ikke være euforien over det nye, men sikkerheten i det evige. Vil det bli bedre? Absolutt, og for evig. «Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3,13). For håpet til adventister ignorerer ikke alarmene; det lytter etter en langt høyere og klarere basun. «Mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.» (Titus 2,13).

Den bibelske, profetiske stemmen kaller menigheten til å svare med misjon, ikke frykt. En rask engel kunngjør det evige evangeliet til hele verden; han venter ikke på stabilitet for å forkynne det (Åp 14,6). Der usikkerhet vokser, stiger identitet. Når volden øker, utvides medfølelsen. Og hvis geopolitikken skjelver, står troskap sterkt. «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.»” (Luk 21,28). Midt i stormen forankrer Ordet våre hjerter: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» (Sal 46,1).
Vil det bli bedre? Absolutt, og for evig.

Våre pionerer har allerede lært oss hvordan vi skal holde ut i tider som disse. «En storm kommer, nådeløs i sitt raseri. Er vi forberedte på å møte den?» [1] De som forbereder seg på himmelen, samler ikke frykt her på jorden; de styrer livene sine, tidsplanene sine og ressursene sine mot misjonen. De styrker knærne i bønn, hendene i tjeneste og stemmene i forkynnelse. De øver også opp et takknemlig hjerte, for takknemlighet gir næring til mot. «Vi har ingenting å frykte for fremtiden, annet enn at vi skulle glemme hvordan Herren har ledet oss, og Hans lære i vår tidligere historie.» [2] De som husker Guds mektige ledelse, beveger seg fremover med en overnaturlig overbevisning.
Det vil bli bedre! Det kan du tro på!

Idet vi går inn i 2026, står føttene våre i virkeligheten mens blikket vårt er festet mot evigheten. Må hvert hjem starte året i fellesskap, må hver tilbedende fornye sin tillit, og må hver menighet bekrefte sitt kall. Når verdens støy øker, la oss øke motet i vitnesbyrdet vårt. Hvis kartene blir ustabile, la oss forankre skrittene våre i Guds ord. Og la oss fortsette—forankret i Bibelen, fokusert på misjonen—uten tilbaketrekning, inntil den dyrebare dagen når «Gud skal tørke bort tåre fra deres øyne» (Åp 21,4).
Godt nytt år.
Godt nytt himmelrike.
Maranata.

^[1] Ellen G. White, Testimonies for the Church (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1904), vol. 8, s. 315.

^[2] Ellen G. White, Life Sketches of Ellen G. White, (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1915), s. 196.