Denne uka, akkurat mens jeg skriver denne meldingen, befinner jeg meg i en flyktningleir langt nord i Uganda sammen med ADRA Uganda. Hit har det kommet mer enn 600 000 flyktninger fra Sør-Sudan siden juli 2016, flesteparten kvinner og barn.
I dag møtte jeg en eldre kvinne som har kommet den lange veien alene sammen med tre barnebarn. Vi fikk lov til å følge den lille familien gjennom dagens gjøremål, fra skolegang til bæring av vann og ved. Bestemoren har mistet sønnene sine, og barnebarna er alt hun har tilbake. Men hun har fått tilbake nattesøvnen og føler seg trygg i leiren. Hun slipper å tenke på alt som kan skje i løpet av natten som har rammet så mange andre og som hun har flyktet fra. «Jeg går aldri tilbake,» sier bestemoren.
Leiren strekker seg så langt jeg ser. Men det jeg ser, er bare er en liten del av alle sonene leirene er delt inn i. Her skal menneskene bo og leve i uvisst hvor lang tid. ADRA Ugandas viktigste oppgave er å hjelpe mennesker med deres grunnleggende behov, løfte menneskers verdighet og hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv, gi mål, mening og håp. ADRA-staben her, i tillegg til de 25 frivillige, er på god vei i det området de har ansvar for. Det er mye fortvilelse, men også spirer til håp.
I morges mens vi kjørte inn mot flyktningleiren og jeg så de endeløse bosettingene av presenninger, strå og leire, tenkte jeg: Hva tenker Jesus når han ser dette? Hver eneste en av disse menneskene har sin egen historie med nød og smerte. Han ser. «Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg’ (Matteus 25:40).
Kollekten på gudstjenesten lørdag den 18. vil brukes til ADRAs arbeid for å gi utdanning i flere av verdens fattigste land, inkludert krigsherjede land.
Det nytter å hjelpe. La ingen få lov til å fortelle deg noe annet!
