Lukk
Noen av menighetens medlemmer utenfor porten til Ringerike Kretsfengsel den 27. mars.
Foto: Damiano Tallini

Tyrifjord menighet på fengselsbesøk

Alle er likeverdige.

Det var en glede å få være med til Ringerike Kretsfengsel søndag 27. mars. Jeg har ofte tenkt på at Adventistkirken burde ha fengselsarbeid som en av sine hjertesaker, siden Jesus sier: «Jeg var i fengsel, og dere besøkte meg» (Matteus 25:36). Her sier ikke Jesus et ord om innsattes eventuelle skyld eller uskyld, eller den kriminelle handlingens alvorlighetsgrad. Fengselsbesøk er tydeligvis så betydningsfylt at Jesus nevner dette som en av de tingene han vil ta opp med oss i forbindelse med dommen.

Dette synes jeg i seg selv viser hvor viktig dette arbeidet bør være for oss. Og når jeg tenker på Paulus sine ord, gir det perspektiv i forhold til at vi alle står likt framfor Skaperen og Frelseren: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Romerne 3:22-24).

Vi har et fantastisk budskap å dele, og derfor var det så herlig å få dele frelseshåpet i ord og toner med sangene: «Fall til ro og kjenn at jeg er Herren», «I det fjerne jeg skuer», «Takk at du tok mine byrder», og «Create in me a clean heart». Sangene satte en fin ramme rundt temaet pastor Damiano Tallini talte om: Lyset som overvinner mørket gjennom frelsen i Jesus.

Det så ut som om budskapet ble tatt godt imot. Da jeg så på de ulike ansiktsuttrykkene, tenkte jeg på hva som mon skjulte seg av vonde og smertelige erfaringer bak fasader av smil og latter. For latteren hang løst da vi satte oss ned for å snakke etter gudstjenesten.

Jeg fikk blant annet prate med et par unge menn som er under utdanning i fengselet, og som hadde planene klare for livene sine etter endt soning. Jeg aner ingenting om hvorfor de er fengslet, men Ringerike Kretsfengsel er ikke for puslinger. Jeg tenkte på deres familier, på foreldre, barn, søsken, eller partnere, og på eventuelle ofre de kan ha påført stor angst, sorg og smerte, og sågar fratatt livet. Samtidig fikk jeg en sterk følelse av at vi satt der som likeverdige, fordi vi står like framfor Gud – uansett hva vi har gjort i livene våre.

I etterkant av besøket i et av landets sikreste fengsler, kjenner jeg meg ekstra takknemlig for det livet jeg har med en kjærlig familie, trofaste venner, og tryggheten i menigheten. Jeg har blitt inspirert til nye besøk. En av disse mine minste som Jesus snakker om i Matteus 25, er også hardbarkede kriminelle og drapsmenn. Jeg lengter etter den dagen vi skal få sitte rundt Jesu bord og det ikke lenger skal være sorg, skrik eller smerte. Og ingen murer, hverken fysiske eller psykiske, skal skille oss fra hverandre.

Tilbake til nyhetsarkiv