Meny
Lukk
En av mammaene var en eksepsjonell kokk, så det ble mye hygge rundt matbordet.
Foto: Privat

Ungdomstreff i Namdal menighet

En bitteliten menighet med kjempestort engasjement.

Det var 17. juli sist sommer at Namdal menighet første gang fikk besøk av en kurdisk familie som kom til Verdal som kvoteflyktninger. De flyktet fra Syria på grunn av borgerkrigen, og har levd som flyktninger i Libanon i mange år.

Libanon er det landet i verden som har flest flyktninger per innbygger, og det fører til at det er vanskelig for flyktningbarn å få gå på skole. Men barna i «vår» familie var heldige og fikk gå på en skole drevet av ADRA. De var muslimer, men all den hjelp de fikk og vennlighet de ble møtt med, gjorde et så sterkt inntrykk at hele familien på fire i dag er glade adventister. De er svært takknemlige for å ha fått hjelp til å forstå at Gud er mye «snillere» enn de trodde før. Dette ønsker de å holde fast på, så hver sabbat deltar de elektronisk på møter med sin menighet i Libanon.

Hovedgrunnen til at de havnet i Verdal kommune, er at flere i storfamilien deres har bodd i dette området noen år, etter å ha kommet som flyktninger til Norge gjennom Russland. Disse familiemedlemmene er fremdeles muslimer, og har aldri tidligere hørt om ADRA eller Syvendedags Adventistkirken (SDA). Men «vår» familie har et brennende ønske om å fortelle dem om hvor god Gud er, og hva han har gjort for alle mennesker gjennom Jesus.

Da de besøkte oss i Namdal, spurte de om ikke vi kunne hjelpe dem med dette, og arrangere ungdomstreff i kirken. De ønsket at deres familiemedlemmer kunne få treffe norske SDA-ungdommer og bli venner, være med på sosiale aktiviteter, og få høre litt om Jesus og kristen tro. Det første treffet måtte helst skje mens det fremdeles var sommerferie, slik at de kunne være flere dager.

Namdal menighet er bitteliten, også i norsk sammenheng, og vi hadde ingen pastor før utpå høsten en gang, til å hjelpe oss. Vi har ikke mange ungdommer, ingen som har erfaring med å planlegge et slikt treff, og slett ikke noen som kunne ta på seg ansvaret for å lage mat til en stor gjeng med sultne ungdommer. Men når noen spurte oss om å gjøre noe sånt for Gud, så måtte vi, med skrekkblandet fryd, svare ja, og velge å la Gud åpenbare muligheter for oss i stedet for at vi bare skulle se på alle begrensningene.

For tre år siden velsignet Gud oss på mirakuløst vis med et nytt kirkebygg på landet med god plass til ute- og inneaktiviteter, og muligheter for å gi mange folk soveplass hvis de ikke er for kravstore. Et slikt sted må brukes. Og så visste vi at første helgen i august var det på møteplanen at Melissa Packer Hope fra Bergen menighet skulle komme for å ha gudstjeneste hos oss. Så da var det bare å ta en telefon til Bergen og spørre om hun kunne hjelpe oss med å få til et ungdomstreff. Melissa er heldigvis ikke redd for en utfordring, hun kan det meste som er nødvendig, og i tillegg ville hun ha med seg to ungdommer og to barn.

Vi hoppet i det og tok sjansen på å invitere til ungdomstreff, og treff ble det. To muslimske fedre kjørte tur-retur to timer hver vei, med biler fullstappet med mat, bagasje, ungdommer og to mødre til å hjelpe til med arrangementet. Den muslimske mammaen som var med, viste seg forøvrig å være en helt eksepsjonell kokk, så maten var det ingen grunn å bekymre seg for.

Det ble ei helg fylt med lek, latter, glad sang både på norsk, arabisk og kurdisk, bibelstudium, samtaler om Gud og livet, bønn, god mat og nye vennskap. Vi var såpass mange at vi kunne dele opp i klasser for barn, ungdom og voksne i sabbatsskolen, mens gudstjenesten var for alle. Morgen og kveld var det sang, bibelstudium og bønn, der alle fikk komme med bønneønsker før flere av oss som er kristne, ba høyt. Vi lærte at de som er muslimer må gjøre diverse forberedelser for å kunne be til Gud, og at de derfor ikke kan be når som helst slik vi kan. Men de ville gjerne komme med bønneønsker og høre på at vi ba til Gud.

Søndag morgen måtte dessverre Melissa og familien dra videre, men treffet fortsatte med en flott kanotur nedover elva Bjøra på søndagen og tur til Namsskogan familiepark mandag, før våre nye venner måtte dra hjem igjen. «Vi har hatt det så fint og vil veldig gjerne komme igjen,» var en gjenganger ved avskjeden. Så nå håper vi å få til et vintertreff, kanskje i vinterferien, samt et treff til våren når snø og is er borte igjen.

Paulus sier i brevet til efeserne at «vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Da den muslimske mammaen på slutten av treffet sa at «jeg har vært i flere kirker, men dette er første gang jeg har følt meg hjemme,» tenkte jeg at det Paulus sa for snart 2000 år siden, gjelder fremdeles. Gud har full oversikt og vet hva han gjør når han kaller oss til å gjøre noe for ham.

Tilbake til nyhetsarkiv