Victor Marley – lederintervjuet

Når valgkomiteen ringer midt i en valgperiode og ber deg ta over lederansvaret i Adventistkirken fordi sittende leder har valgt å trekke seg, skal det ryggrad til å si ja. Lederskifte midt i perioden håndteres ikke av generalforsamlingen, men av hovedstyret for Adventistkirken. Det betyr at man tar imot et verv der ditt kandidatur ikke er framarbeidet gjennom den vanlige demokratiske prosessen som sikrer bred støtte i organisasjonen. Det betyr også at du arver en langtidsagenda som du ikke har vært med på å forme, men som du likevel skal videreføre, avslutte og rapportere om ved neste generalforsamling. Begge deler er egnet til å skape en smule engstelse og usikkerhet.

Krevende for hvem som helst, men Victor snakket med Gud om det, og dagen da han skulle gi sitt svar til valgkomiteen, åpnet han Bibelen til morgenandakt og fant det han opplever som en melding fra Gud: «For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: ‘Vær ikke redd! Jeg hjelper deg’» (Jesaja 41:13).

Marley har nå vært leder for Adventistkirken siden 1. august i år, og det er greit å spørre ham hvem han er innerst inne, hva som motiverer ham, og hvordan han vil bruke sitt lederverv i årene framover.

1. Hvem har hatt stor innflytelse på deg?

Jeg kan sikkert nevne flere, men la meg spesielt nevne Robert Surridge. Da jeg ble ferdig med min BA i teologi gikk det nesten et helt år før jeg startet på min mastergrad. Det året jobbet jeg med å etablere nye menigheter i Sørøst England, og Robert var min veileder på det tidspunktet, og han var bare helt super. Han jobbet utrolig hardt, var veldig målrettet, veldig opptatt av evangelisme, og opptatt av å finne kreative måter å nå ut til det lokalsamfunnet på. Han og jeg ble veldig gode venner, og han gjorde et stort inntrykk på meg. På den tiden var jeg som en svamp og veldig ivrig etter å vite hvordan man skulle gjøre ting.

2. Hvorfor og hvordan påvirket han livet ditt?

Han gav meg ikke bare undervisning og gode råd i jobbsammenheng, men vi ble venner. Han tok tid til meg. Han kunne jo bare ha sagt: «Victor, du skal være i Tunbridge Wells og etablere en menighet der, og så skal du rapportere til meg.» Men han tok meg med på alt mulig i hans lokalmenighet, samtidig som han var områdekoordinator og distriktsleder. Jeg fikk lov til å være med på det som andre pastorer også holdt på med. Alt det jeg fikk være med på og alle de erfaringene jeg gjorde meg på den tiden gav meg et godt grunnlag: Husbesøk, sykebesøk og begravelser, samtidig som jeg var med på alle evangelistiske prosjekter i området. I tillegg brukte han fritiden på meg. Han kunne si: «Jeg har fri i dag. Har du fri, Victor? Ja, da kommer du bort til oss, og så spiser vi og henger litt sammen.» På den måten ble han mer enn en sjef; han ble en mentor. Jeg opplevde det som så positivt at jeg prøver også å være tilgjengelig for de som jobber for meg i dag.

3. Hva er de viktigste beslutningene du tar, som leder av Adventistkirken?

Slik jeg ser det, er enhver beslutning viktig, fordi den bidrar til en større helhet. Jeg tror veldig på at små ting, samlet sett, bidrar til noe stort. Derfor har jeg alltid jobbet med små detaljer. På ledertreffene i SABU, gjorde vi f.eks. alltid rommene klare før noen ankom. Vi hadde en liten gave på nattbordet til alle deltakerne – detaljer som viste at vi satte pris på de frivillige. Så for meg er de små tingene ganske viktige.

Trivselsfaktorene betyr mye. Når folk henvender seg til meg, skal de møtes med snillhet og respekt, og de skal bli fulgt opp. Ingen skal bli oversett. God trivsel styrker motivasjonen. Og sterk motivasjon er avgjørende i en organisasjon som er basert på frivillig innsats. Derfor blir alle de små beslutningene som framsnakker det frivillige arbeidet, egentlig store avgjørelser.

Adventistkirken handler om mennesker. Det handler om at vi sammen er en bevegelse. Da snakker vi ikke om små eller store beslutninger, men om viktige beslutninger. De beslutninger som handler om mennesker og vår motivasjon for å gjøre Guds arbeid, er de aller viktigste for meg.

4. Når en organisasjon vokser, har inspirasjonen ofte lett for å bli borte. Hva vil du gjøre for å motvirke det?

Jeg ønsker å dyrke en kultur som bygger ned barrierene mellom administrasjonen og «de der ute». For å oppnå det, må vi være flinke til å kommunisere og dele informasjon. Vi må faktisk ikke bare dele informasjon, men dele samtaler – finne måter å engasjere flere i de avgjørelsene som tas – spesielt de strategiske avgjørelsene om hvordan vi skal utføre det Gud kaller oss til: menighetsarbeid, evangelisme, misjon, nestekjærlighet, jobbe for gode fellesskap i lokale menigheter, våre verdier… alle disse temaene fordrer samtaler. De samtalene kan vi ikke begrense til administrasjonen ved sentralkontoret. Slike strategiske samtaler må vi ha over hele landet.

For å realisere dette, må vi som jobber sentralt komme oss ut i menighetene og by på dialog. Det er en av grunnene til at vi nå gjenoppliver misjonsavdelingen, med Willy Aronsen i ledelsen. Han kommer til å besøke lokalmenigheter, lytte, og starte samtaler om hva Gud kaller oss til å gjøre der vi er. Den kontakten vil gi viktige impulser til ledelsen om hvordan vi best kan være til tjeneste, og hvordan vi best kan organisere vårt arbeid. Hva er behovene? Hvordan kan vi komme oss videre?

Som ledere ved sentralkontoret kommer vi oss videre ved å omstrukturere møteformatet og redefinere målsettingen med møtene våre. Det gamle stabsmøtet, med fokus på hvordan vi skal reagere på ulike omstendigheter, utgår, og vi erstatter det med månedlige teammøter, der vi skal snakke om tilbakemeldingene på de strategiske spørsmålene som lokalmenighetene har levert. Vi skal proaktivt drøfte slike ting som hva «Totalt medlemsengasjement» betyr for kirken. Hvordan kan vi bruke vår vinkling på helsespørsmål i offentlig sammenheng? Hvordan skal vi bli flinke til å jobbe flerkulturelt?

Hver gang sentralledelsen har slike teammøter skal vi også invitere inn flere representanter fra interesse-, og ressursgrupper som kan bidra til samtalen.

5. Hvordan vil du oppfordre til kreativ tenkning i Adventistkirken som et hele?

Når jeg ser på Adventistkirkens historie, er den preget av mennesker som var villige til å prøve nye ting. Noen ganger feilet de, men ofte lyktes de. De gjorde noe sammen med Gud. Den holdningen trenger vi å dyrke igjen. Jeg er så enkel at jeg tror på Guds ledelse, og at Gud kaller mennesker til å finne kreative, gode og relevante måter å kommunisere med det norske folk på. Selvfølgelig må vi bruke hodene, og vi må være bibelske. Men samtidig skal vi ikke være redde for å ta i bruk nye metoder.

I november 2018 ønsker jeg å ha en misjonsfestival, hvor vi samler lokale menighetsledere fra hele landet på ett sted; hvor vi snakker om adventistidentitet, og hva vi er kalt til å gjøre. Og så skal vi samtidig løfte opp det som gjøres av gode og kreative ting der ute i menighetene. Vi skal hente noen foredragsholdere som kan inspirere oss, og så skal det være tid til samtaler om hvordan vi kan nå fram med vårt budskap i det norske samfunn i dag.

6. Er det våre oppgaver, våre visjoner, eller våre kjerneverdier som er viktigst for Adventistkirken?

Jeg vil si kjerneverdiene. Vår oppgave er å gjøre Gud kjent, slik at mennesker får oppleve ham, og ønsker å møte ham når han kommer igjen. Og så er det kampen mellom Den gode og Den onde. Det er ikke oss, men Guds karakter som står på tiltalebenken. Og vi er kalt til å representere Guds karakter her på jorden. Så for meg handler dette om hvem vi er. Budskapet vårt er viktig, men det er helt innholdsløst hvis vi ikke lever det ut – hvis vi ikke er preget av Guds karakter. Det er de bibelske verdiene som skal informere avgjørelsene våre og sette agendaen. Så verdiene vi har preger hvem vi er, og hvem vi er, gir ordene våre troverdighet.

7. Hvordan vil du og andre ledere i organisasjonen kommunisere kjerneverdiene til menigheten?

Vi kommuniserer kjerneverdiene ved at vi modellerer dem. Når menigheter, lokale medlemmer og lokale ledere og pastorer henvender seg til oss i administrasjonen, så skal de bli møtt med Kristus-likhet. De skal bli behandlet med respekt, og de skal få oppfølging, og kjenne at de er verdsatt.

8. Hvordan oppfordrer du medlemmer til å kommunisere kjerneverdiene?

Bli engasjert i lokalsamfunnet! Bli kjent med mennesker rundt deg! Ikke se på mennesker som prosjekter, men vær venner med dem! Bidra positivt i menigheten! Tenk det beste om andre!

9. Er Adventistkirken flink nok til å bruke Internett og sosiale medier?

Her henger vi ganske langt bak, føler jeg. Det betyr kanskje at Adventistkirken må bli flinkere til å bruke sosiale medier for å kommunisere ut det viktigst. Vi må huske at de fleste mennesker er inne på sosiale medier mange ganger hver dag, så det er en måte å kommunisere på. Men den yngre generasjon er nesten ikke på facebook lenger… De er på Instagram og Snapchat, så vi må prøve å henge med i all denne utviklingen. Og det er krevende, når vi har begrenset kapasitet. Det er mange som tror at vi har veldig mye kapasitet i DNU, men det har vi ikke. Vi har kuttet og kuttet i løpet av de siste 15-20 årene.

Men jeg tror vi er nødt til å omprioritere vår tenkning for å rydde plass til moderne medier. TV-bransjen er også i ferd med å forandre seg totalt. Hva gjør vi med det? Skal vi fortsette å lage programmer og leie plass på kristne TV-kanaler, eller skal vi gjøre noe annet? Flere og flere forlater klassisk TV og bruker heller Netflix, YouTube, appleTV, ol. Så det er noen veldig viktige debatter vi må ha her. Vi er nødt til å prøve å komme inn der mennesker er. Og selv om det er ganske billig å publisere på YouTube, Facebook, Instagram, og Twitter, etc., handler det om de menneskelige ressursene; at noen har tid til å følge alt dette opp på en systematisk måte. Så svaret er ja, det er viktig at vi har en god prosess rundt hvordan vi skal legge opp strategiene videre.

10. Hvordan ser ledelsessuksess ut i ditt hode?

For meg handler dette om at flere blir engasjert over tid. At det blir mer bevegelse og utbredt begeistring for Jesus. Det handler om retning og momentum.

11. Hva er din største styrke?

Jeg er positiv, og jeg har lett for å føle empati med mennesker jeg møter.

12. Hva er din største svakhet?

Jeg er sjenert. Så jeg har det ikke alltid lett når jeg møter mennesker. Jeg gruer meg til sosiale sammenhenger. Jeg har f.eks. fått invitasjon til å møte andre kirkeledere fra andre kirkesamfunn. Og en del av det er å sette meg ned og spise middag. Det er noe av det verste jeg kan tenke meg. For da må jeg finne noe å småprate om. Jeg er sjenert, så det er vanskelig.

13. Er du mest effektiv i gruppesammenheng eller på en en-til-en-basis?

Det avhengig avhenger litt av sammenhengen, men jeg tror jeg sier en-til-en fordi i gruppesammenheng er jeg ofte fornøyd med at andre snakker.

14. Hvordan motiverer du ditt team?

Ved å vise tillit. Ved å jobbe med god kommunikasjon. Være flink til å følge opp. Og vise respekt og positivitet.

15. Hvordan løser du konflikt?

Konflikt i administrasjonen eller menigheten handler ofte om tolkninger og personlighet og misforståelser. I løpet av årene har jeg lært å holde den på lavest mulig nivå. Det er viktig å lytte til begge sider, og få begge sider til å lytte til hverandre. Så er det viktig at de som har problemet blir oppfordret til å ta ansvar for å løse det problemet. Andre mennesker kan fasilitere en samtale eller en prosess, men de som står i en konflikt må, når alt kommer til alt, løse den selv.

16. Hva er noen av de største styrkene til ledelsen i DNU?

Vi har et team som virkelig bryr seg om Adventistkirkens medlemmer og kirkens misjonsoppdrag, og de jobber veldig hardt.

Jeg tenker at vår førsteprioritet er å jobbe sammen for å styrke den lokale menighet i dens utadrettede arbeid. Og jeg skal jobbe for at teamet fortsetter å fokusere på det.

17. Hva er noen av DNUs største utfordringer?

Det er så mye vi gjerne skulle ha gjort, og våre medlemmer forventer mye av oss. Men vi er begrenset av penger, tid og kapasitet til å gjøre alt vi gjerne skulle ha gjort. Det er klart at det er en utfordring, men jeg håper at vi kan skape et økende engasjement som vil føre til at flere bidrar på mange nivåer. Og så håper jeg vi kan snu fokus litt fra prosjektene vi holder på med i avdelingsarbeidet, til hva vi heller kan gjøre for å hjelpe lokale menigheter som virkelig vil noe.

18. Hvordan vil du gjennomføre dette i din lederperiode?

Vi er allerede i dialog med enkelte menigheter om å bli Centers Of Influence. Så det blir spennende å se hvordan det utvikler seg videre.

Center Of Influence er et konsept der lokale menigheter tilbyr et mangfold av nyttige prosjekter og aktiviteter til sitt lokalmiljø, og som på den måte ufarliggjør og forenkler muligheten for lokalbefolkningen til å få kontakt med adventistkirken.

I første omgang er dette tiltenkt storbyer hvor befolkningsgrunnlaget er stort. Center Of Influenceer konseptet som danner den strukturelle og formelle rammen, men igjen blir det den lokale menighet som i samarbeid med DNU må fylle konseptet med det de mener vil fungere der de er.

—————————-

Teamarbeid, utvidede samtaler, og engasjement for Jesus i lokalmenighetene lover godt. Marley viser vilje til å utvide demokratiseringen rundt strategiske avgjørelser for kirken, og til å kommunisere kreativt og effektivt til omverdenen, bl.a. gjennom Internett og sosiale medier. Dette prosjektet har potensiale til å løfte Adventistkirken, men det krever at vi er med på samtalen, griper dagen, og ser mulighetene i et større breddedemokrati. Jeg tror ikke jeg behøver å legge konklusjonen i fanget ditt. Du må selv gripe den. Din tid er kommet.