100-dobbelt igjen til alle som tror?

Ingen misjonær jeg kjente hadde fått 100 hus i belønning.

Jesus hadde nettopp sjokkert en hel forsamling, men disiplene skjønte hva han mente. Moren og brødrene stod utenfor, men Jesus hadde snudd seg mot disiplene sine, både mennene og kvinnene, rakt ut hånden og sagt: Dette er familien min . . . fordi vi har samme pappa og samme mål i livet (Matteus 12:48-50). Jesus visste hvilke tøffe liv disiplene hans skulle leve. Bare én av de tolv skulle dø av alderdom. Alle de andre ville lide martyrdøden. Som Paulus senere skrev om livet som Apostel: «Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har intet, men eier likevel alt» (2 Kor­interne 6:10). Det var én ting de aldri skulle mangle, og det var familie.

I Markus 10:29-30 er det en tekst jeg egentlig aldri har forstått. Peter sier at han har forlatt alt for å følge Jesus, og Jesus lover ham hundre åkrer og hundre hus «her i tiden». Og jeg har tenkt at det må være et av de løftene som kommer med seriøse betingelser, for jeg kjenner ingen misjonærer som har fått 100 hus. Men det Jesus snakker om er familie:

«Her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer». De skal ikke mangle nærhet, omsorg, mat eller steder å bo for de har familie overalt. Familie skulle være metaforen som styrte hvordan menighetens medlemmer så på hverandre. Hver gang Det nye testamente bruker ordet Far, søsken, bror, søster, minner det de troende om at de er bundet sammen med kjærlighetsbånd som ikke kan brytes. Hvordan ser en menighet ut som lever etter bibelens familie-metafor? Jeg har opplevd det mange ganger. Her er noe av det jeg selv har sett, opplevd og vokst opp med:

De voksne i menigheten vet navnene på alle barna og hilser begeistret på dem når de møtes i kirken. Barna kjenner navnet på mange av de voksne og gleder seg til å møte dem. Når noen går gjennom kriser, stiller andre opp og lager mat til dem, går tur med dem, sitter sammen med dem, hjelper dem med andre logistikkproblemer eller tilbyr dem husly og fellesskap. Ungdom og ensom­me som er i byen uten noen familie de kan komme og gå hos som de vil, blir adoptert av familier i menigheten. Når noen mangler penger til å leve eller studere, stiller ofte familien opp.

Brødre og søstre som kommer langveis fra, blir tilbudt mat, overnatting og fellesskap. Og familien fryder seg over å være sammen som en enda større familie. Tenåringer som synes det er vanskelig å snakke med foreldrene sine, har reserveforeldre hjemme hos noen av vennene sine, eller i familien til pastoren. Barn som mangler mamma eller pappa har reservemammaer eller pappaer i menigheten. Barnefamilier som sliter med å få hverdagen til å gå opp har reservefamilier rundt seg som ikke bare kan avlaste, men som man kan snakke med og søke råd hos. Og når vi blir uenige og krangler så er vi like fullt brødre og søstre, foreldre og barn med samme himmelske far og samme frelser, like avhengige av Guds nåde.

Noen ganger blir familien dysfunksjonell. Til og med Guds familie kan bli det. Men ofte. Oftere enn vi kanskje tenker over, fungerer den ganske bra. Og om du, nå, igjen omfavner Jesu drøm for menigheten, vil den kanskje fungere enda bedre?

Som Lina Sandell sier det: O Jesus, åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er!