Å gjøre folk til disipler

Kirken gjør den usynlige Gud synlig.

Kristenlivet er et liv basert på praksis. En predikant delte en analogi som jeg synes er god. Tenk deg at du vil leve sunnere. Kanskje vil du begynne å trene, bygge muskler eller bli mer smidig, så du stikker innom det lokale treningsstu­dioet og tegner medlemskap. Du går hver uke, og de henviser deg til et auditorium hvor du lytter til et foredrag. De forteller deg hvordan du skal plassere kroppen når du løfter vekter, hvordan du får den beste kondisjonstreningen, hvordan du tøyer ut til slutt. Hver uke går du til treningsstudi­oet og sitter og lytter før du drar hjem. Du kommer aldri ut på treningsgulvet.

Skjer det noen forandring i kroppen din? Begynner du å føle deg sterkere? Nei, det gjør du ikke. Det er ikke før du prak­tiserer det du lærer at du begynner å se en forandring. Vi kan ikke bare ha kunnskap om helse, vi må praktisere det: å varme opp musklene, tøye ut, spille, løpe, løfte – hva det nå måtte være.

Det er lett å innse sannheten, men van­skeligere å omsette den i praksis. Å følge Jesus handler ikke bare om tro, men også om praksis. Det er å praktisere troen som setter vår tro ut i livet.

Hvordan har livsrytmen vært de siste par årene? Hvordan har du vært bevisst på å praktisere din tro? Kanskje du har sjonglert fjernundervisning av barn mens du jobbet på heltid. Kanskje har du mistet en av dine nærmeste. Kanskje har du slitt med mye usikkerhet eller angst i det siste.

Jeg ønsker å anerkjenne det du har vært gjennom. Det vi har vært gjennom. Gud har trofast båret oss, men det har likevel vært vanskelig. Kanskje har du kommet bort fra noe du gjorde før. Jeg er ikke sikker på hvordan du har det akkurat nå, men dette vet jeg: Gud ønsker å møte deg akku­rat der du er på reisen din.

Jeg tror at Gud inviterer oss til å prakti­sere disippelskap og omsette troen i hand­ling. Vårt kall som troende er å nå verden sammen med Gud. Når vi fokuserer på å leve vår tro, er det viktig å forstå hva en hel­hetlig tilnærming til disippelskapet betyr.

Et helhetlig disippelskap innebærer kunnskap (hode), den vi er (hjerte) og handling (hender). Vi er engasjert i vekst. Da må vi sette det ut i livet, dele opplevel­sen vi har med Herren. Det er slik vi gjør andre mennesker til disipler. Åpenbaringen 12:11 sier at vi seirer ved Lammets blod og ordet vi vitner. Ordet du vitner, er en handling for å gjøre folk til disipler. Du forteller hvordan Gud har arbeidet med deg.

Hva er disippelskap?

Dette begrepet er vanskelig for oss fordi folk tolker det forskjellig. Vanligvis når noen sier ordet «disippelskap», mener de ett av to: (1) min egen reise sammen med Jesus, eller (2) mine handlinger som hjelper andre å vokse på sin reise med Jesus. Disip­pelskap, som det fremgår av Bibelen, favner begge deler: å være en disippel og å gjøre folk til disipler. Jesus sa: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» (Matteus 4:19). Å være en disippel er en livslang vekst i Kristus. En del av disippelskapet går ut på hvordan Gud bruker vårt liv til å skape vekst hos andre disipler.

Å være en disippel er å leve med en lærende holdning. Denne veksten skjer i et nært fellesskap. Jim Moon, pastor for tilbedelse ved Collegedale-kirken i Tennes­see sier det slik: «Vi må leve ut fellesskapet med Gud og oppdraget til verden i felles­skap med andre.»

Hvorfor snakke om disippelskap?

Jeg tror virkelig at kirken gjør den usynlige Gud synlig. At Guds folk viser hvordan kjærlighet ser ut fordi Gud blir inkarnert i det vi gjør og måten vi gjør det på. Ellen White understreker Guds spesielle arbeid gjennom kirken: «Selv om menigheten kan synes både svak og ufullkommen, er den det eneste som Gud på en særskilt måte viser sin høyeste aktelse. Den er skueplas­sen for hans nåde, der han fryder seg over å kunne åpenbare sin makt til å forvandle hjerter[i].» Og så kan vi se for oss hvordan Gud viser verden nåde, kjærlighet og for­vandlende kraft gjennom deg og meg. Dine og mine handlinger betyr noe.

Jeg er veldig opptatt av disippelskapet fordi plassen jeg fyller med Gud, det felles­skapet han har pleiet i mitt liv, og det formå­let han har gitt meg: å bli med i Jesu misjon, er livreddende for meg. Jeg er meddisippel på samme reise som dere, og vitner om min mester fra det smertefulle og håpefulle stedet hvor livet og tjenesten skjer.

Jeg er velsignet ved å få tjene Azure Hills-kirken som pastor. I min region bor det mer enn fire millioner mennesker som vi ber skal få en dypere forbindelse med Jesu frelsende kjærlighet. Jeg tjener sammen med noen utrolige pastorer og lokale ledere, og vi er sammen om Guds misjon. Som disipler er vi kalt til å bli forvandlet, forandret ved Den hellige ånds kraft.

Du må begynne med deg selv. Du kan ikke gi det du ikke opplever. Ellen White skriver: «Pastoren [eller disippelen] kan ikke gi andre det som [han eller hun] . . . ikke har … Mange kan snakke om lærepunkter, men de har ikke lært av Kristus. Slike [menn eller kvinner] kan ikke være en velsignelse verken på talerstolen eller ved peisen[ii].»

Hva trenger du for å være forankret og fortsette som en Jesu disippel? Uten dette vil du ikke være effektiv i å gjøre folk til disipler.

Dypt kall

De siste tolv årene har jeg brukt et pensum jeg skrev med tittelen Deep Calling: On Being and Growing Disci­ples (AdventSource, 2020). Hvert år har jeg hatt en gruppe på 12-16 mennesker som jeg har reist med gjennom denne Deep Calling-prosessen. Disse gruppene har favnet alle aldersgrupper. De har vært disipler og gjort andre til disipler. I det om­rådet som er satt av til kontakt med Gud, har han vært til stede og arbeidet på utrolig vis. Du får ingen diplom som du henger på veggen når du er ferdig med program­met. Å være en disippel og gjøre andre til disipler er en livslang reise.

Deep Calling er et 12 uker langt pensum for disippelskap som skal brukes i lokalsam­funnet. Det er strukturert rundt hvordan du oppdager og praktiserer åtte kall fra Gud: andakt, bønn, hvile, fellesskap, helbredelse, vitnetjeneste, tjenerskap og velsignelse. Å være en disippel kan ikke skilles fra å gjøre andre til disipler. Hvis mitt eget bønneliv blir dypere, vil de jeg er sammen med, mer­ke det på den måten jeg vitner.

De aktivitetene som går frem av de åtte kallene, utgjør en struktur for å utvikle seg åndelig. Forvandlingen foregår kontinuer­lig via en voksende kjærlighet til Jesus, ka­talysert av tid i studium av Skriften, bønn, tjeneste og velsignelse. Deep Calling bruker undervisningstid, åndelige følgesvenner, smågrupper, samfunnsbygging, praktisk tjeneste og retreater – alt for å gi plass til at Gud kan arbeide i deltakernes liv.

Tro i handling

En forstander i en av mine menigheter har vært adventist det meste av livet. Mens han gjennomgikk disippelreisen Deep Calling, fant han imidlertid at Gud inviterte ham inn på nytt territorium. Gjennom tid i bønn og andakt førte Gud ham til å gjøre andre til disipler.

Han har alltid vært en vennlig person som ble lett kjent med naboene sine og hjalp dem når han kunne. Men etter hvert som han tilbrakte mer tid sammen med sine omgivelser og lyttet dypere til deres behov, fant han at det var rom for å åpne Bibelen sammen med dem. Hans vitnes­byrd og bønn sammen med dem førte til ukentlige samvær om Skriften.

Det var min store glede å stå i dåpens vann sammen med ham mens vi døpte naboene hans, det ekteparet Gud ledet til tro gjennom studiet av Bibelen sammen med ham! «Jeg kunne aldri ha drømt om at Gud ville gjøre dette gjennom meg!» sa han. Gud førte dette paret inn i trosfami­lien, og fellesskapet beriket deres liv. Og enda vakrere er det at dette paret så gikk til andre og førte dem inn i fellesskapet!

Et gjennomsnittsmenneske lever 27350 dager. Spørsmålet er hva skal vi gjøre med disse dagene? Vil vi bli med på det største eventyret vi kunne tenke oss, å forene oss med Jesus og gjøre andre til disipler? Vi trenger desperat å skape rom til å praktisere vår tro. Når vi gjør det, vet jeg at vi vil bli vitne til Guds forvandlende verk.

Måtte du bli bevart i kjærligheten mens du opplever Guds forvandlende verk i livet. Måtte du kjenne gleden ved å bli med Gud og dele Jesu kjærlighet for å nå verden.

_________________

[i] Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 12-13.

[ii] Ellen G. White i Review and Herald, 2. september 1890.