Meny
Lukk
En kirke som er overbevist om at det er galt av en kristen å bære våpen, blir utfordret til i fredstid og i land uten verneplikt, å gjøre det klart at militært personell ikke har en vanlig jobb.
Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret

Adventister og militærtjeneste

Hvordan har adventister forholdt seg til forsvaret og militærtjeneste?

Bokanmeldelse

Adventists and Military Service: Biblical, Historical and Ethical Perspectives, Frank M. Hasel, Barna Magyarosi og Stefan Höschele (red.), Utgiver: Safeliz, Madrid, 2019, 225 sider, USD 18.99, ISBN-13: 978-84-7208-709-5

Adventistkirken sto overfor krig da den ble grunnlagt

Under et møte i Battle Creek i Michigan (USA) fra 20. til 24. mai 1863, ble Generalkonferansen til syvendedags adventistene grunnlagt som kirkens øverste organ. Den besto av seks regionale ledere med 3500 adventister i 125 menigheter, som ble ivaretatt av 30 pastorer. Kirkesamfunnet ble grunnlagt midt under den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). På den tiden var kirken bare representert i unionsstatene (nordlige stater). Det var foreløpig ingen medlemmer i konføderasjonen i sørstatene. Adventistene var motstandere av slavehold. De av dem som gikk til valglokalene 6. november 1860, valgte Abraham Lincoln, med et klart flertall som USAs 16. president.

Da krigen begynte 12. april 1861, ventet alle en rask seier for unionsstatene. Av den grunn ble bare frivillige oppfordret til å ta til våpen. Jo lenger krigen varte, desto flere soldater trengtes. Borgerkomiteer ble nedsatt i mange byer for å fremme innrullering i militæret. De samlet inn penger og betalte hver ung mann som frivillig var soldat 25 dollar i håndpenger. Det steg snart til 100 dollar. Siden adventistene ønsket å forhindre universell verneplikt, noe som ville ha påvirket dem, deltok James White og andre ledende medlemmer av Adventistkirken i innbyggerkomiteene og samlet inn penger til å betale beløpet de frivillige ble tilbudt. Adventistene den gang så behovet for å tilby økonomiske insentiver til dem som ikke hadde religiøse betenkeligheter med militærtjeneste.

Da nordstatene ikke lenger hadde nok soldater på frivillig basis, trådte Unionens første vernepliktslov i kraft 3. mars 1863, da alle menn fra 20 til 35 år, ugifte til 45 år, var underlagt militærtjeneste. Imidlertid kunne man unngå å bli innrullert hvis man kunne stille med stedfortreder eller betalte USD 300. Men 300 dollar representerte to tredjedeler av en arbeiders årlige inntekt. Innkalte adventister prøvde å skaffe denne summen for å bli fritatt for militærtjeneste.

Adventists and Military Service: Biblical, Historical and Ethical Perspectives er utgitt på Safeliz forlag.

Den 4. juli 1864 ble vernepliktsloven skjerpet. Forskriften om fritak gjaldt nå bare medlemmer av trossamfunn som var «imot å bære våpen av overbevisningsgrunner». Den nystiftede kirken søkte om fritak for militærtjeneste fra guvernørene i de amerikanske delstatene Michigan og Illinois i august 1864. Det er verdt å merke seg at bare unntaket fra å bære våpen ble nevnt, ikke et fritak for verneplikten som sådan. Søknadene ble godkjent, og Unionens regjering i Washington anerkjente deretter adventistene som ikke-stridende. Som et alternativ til våpentjeneste, kunne ikke-stridende gjøre tjeneste ved militære sykehus, ta seg av frigitte slaver eller betale 300 dollar. Det var imidlertid ikke den vernepliktige som bestemte hvilket alternativ som var aktuelt, men militære myndigheter. Etter hvert som det var behov for nye soldater, ble det stadig mer vanlig at adventister ble nektet status som ikke-stridende. De ble dermed trukket inn i kampstyrken mot sin vilje. I en slik situasjon var det opp til den vernepliktiges personlige samvittighet om han overholdt ordre fra overordnede og gjorde militærtjeneste eller tok konsekvensene med en tvist for domstolene med mulig dødsdom for å nekte å følge ordre.

Borgerkrigen ble retningsgivende for adventister

Den måten Adventistkirken forholdt seg i den amerikanske borgerkrigen ble retningsgivende for adventistenes fremtidige holdning til militærtjeneste (124). Det viste seg at adventister ikke er pasifister som konsekvent avviser alle former for militærtjeneste, enten med eller uten våpen. De regner seg som ikke-stridende. Hvis adventister blir innkalt, er de klare for ubevæpnet tjeneste i militæret (for eksempel ubevæpnet sanitetstjeneste eller sivile tjenester). Dersom en slik ikke-stridende tjeneste ikke blir innvilget, må enhver bestemme seg ut fra egen samvittighet om han skal ta opp våpen og bruke det om nødvendig.

Boken Adventists and Military Service er utgitt på vegne av Den intereuropeiske divisjonens Biblical Research Committe (EUD-BRC), med base i Bern. Boken er på engelsk og skrevet av adventistteologer. Den tar sikte på å gi medlemmer av kirkesamfunnet veiledning i spørsmål om militærtjeneste og militærnekting overbevisningsgrunner.

Militærtjeneste og Bibelen

I det første kapittelet tar Barna Magyarosi, styreleder for EUD-BRC, for seg temaet «Vold og krig i Det gamle testamente». Han konkluderer med at selv de «hellige kriger» som ble ført av Israel i Det gamle testamentet i Yahwehs navn, ikke rettferdiggjør kristen deltakelse i militærtjeneste (19).

Johannes Kovar, foreleser i Det nye testamente og gresk ved adventistenes teologiske seminar på Schloss Bogenhofen i Østerrike, skrev i kapittel to «War and Nonviolence in the New Testament». Selv om Kristus og apostlene ikke uttrykkelig forbød militærtjeneste, gjorde Jesu eksempel og prekener det klart at hans tilhengere skulle være fredsstiftere (66). Kristne skal derfor ikke delta i krig og vold. Når Paulus skriver at kristne skal være underlagt myndighetene «for styresmakten bærer ikke sverd uten grunn» (Rom 13,4), mener apostelen at staten har mottatt sverdet fra Gud for å opprettholde orden i det sivile samfunn, ikke for å føre krig (56-58).

Etniske konflikter

Kapittel tre handler om etnisitet og etniske konflikter. Kwabena Donkor, den ghanesiske nestlederen for Biblical Research Instiute (BRI) ved Generalkonferansen i Silver Spring, Maryland i USA, minner om sammenstøt mellom serbere og kroater, armenere og aserbajdsjanere, hutuer og tutsier, Ulster-protestanter og katolikker, palestinere og israelere samt tamiler og singalesere. Mellom 1989 og 2004 var det flere etniske konflikter i Afrika enn på andre kontinenter (67). Dette påvirker også syvendedags adventistene, for av de mer enn 21,5 millioner medlemmene i kirken globalt, bor mer enn ni millioner av dem på det afrikanske kontinentet. Problemene er så komplekse at etniske fordommer hos enkeltpersoner eller grupper ikke uten videre forsvinner når noen blir medlem i adventistkirken ved dåp (86). Den som vil megle her, må ha inngående kjennskap til de respektive problemene.

Rettferdig krig og fredskirker

Kapittel fire gir en oversikt over militærtjenestens historie og teorien om rettferdig krig ved Zoltán Szallós-Farkas, professor i systematisk teologi ved Adventus høyskole i Cernica i Romania. I den tidlige kristenheten var det å være soldat og medlem av kirken uforenlig. Kristne som vervet seg som soldater, ble ekskludert fra kirken (9). Dette endret seg først da keiser Konstantin (306-337 e.Kr.) bekjente kristendommen, slik at den ble statsreligion i 380 e.Kr. Forfatteren forklarer hvordan doktrinen om rettferdig krig oppstod og utviklet seg gjennom århundrer fram til i dag. De historiske fredsmenighetene, som mennonittene, brødrekirken og Vennenes samfunn (Kvekersamfunnet), som avviser militærtjeneste, representerer en motbevegelse (113).

Hva er adventistene?

I kapittel fem stiller Douglas Morgan, professor i historie og statsvitenskap ved Washington Adventist University i Takoma Park, Maryland i USA, spørsmålet: Er adventistene pasifister, ubevæpnet militært personell av overbevisnigsgrunner, eller soldater med et kampoppdrag? Den femte årlige generalkonferansen for adventister fant sted 14. mai 1867. Med et blikk tilbake på den amerikanske borgerkrigen, ble det bestemt: «At det er denne konferansens vedtak at det å bære våpen eller delta i krig direkte krenker læreren til vår Frelser og både ånden og bokstaven i Guds lov» (117). Da denne avgjørelsen ble tatt, var det ingen verneplikt i USA lenger.

Men ikke alle adventister som var vernepliktige under borgerkrigen, handlet så tydelig som vedtaket fra 1867. Morgan lener seg på adventisthistorikeren Kevin M. Burton, som fant «at antallet syvendedags adventister som tjenestegjorde som militært personell under borgerkrigen, mange av dem som frivillige, er langt høyere enn det som er allment anerkjent» (123). For eksempel var det adventister som kunne kjøpe seg ut av militæret for USD 350, andre tjenestegjorde som ikke-stridende uten våpen, og fortsatt andre som ble nektet ikke-stridende status ga etter for presset og tok opp våpen. Men det var også adventister som meldte seg frivillig til å gjøre væpnet tjeneste.

Morgan nevner det ikke, men det stemmer med Burtons forskning at James White (1821-1881), medstifter av Adventistkirken, opprettet et «Soldiers Tract Fund» (traktatfond for soldater) for adventistene som var med troppene vinteren 1864/65 slik at de kunne skaffe kameratene adventistlitteratur gratis. Hver tredje vernepliktige adventist måtte regne med å bli trukket inn i militæret. Bare avslutningen av borgerkrigen 9. april 1865 forhindret enda større problemer med krigstjeneste.

Verneplikt i Europa

Fra 18. august 1885 til 3. august 1887 var, Ellen G. White (1827-1915), i Europa. Hun besøkte England, Danmark, Sverige, Norge, Italia, Frankrike, Sveits og Tyskland. I løpet av denne tiden ble hun også konfrontert med adventisters militærtjeneste i Europa. Da hun var i Basel i 1886, rapporterte hun at tre adventistansatte ved kirkens forlagshus i Basel ble innkalt til en tre ukers militærøvelse. «White roste eksplisitt de unge mennene og deres oppførsel og understreket at de ikke gjorde militærtjeneste frivillig, men ‘fordi lovene i landet deres krevde det’» (126f.).

Det var verneplikt i de fleste europeiske land. Adventister ble også berørt av dette, og de fleste fulgte innkallingsordrene ifølge kapittel seks, skrevet av Daniel Heinz, leder for Historisk arkiv for Syvendedags Adventistkirken i Europa ved Friedensau teologiske høyskole nær Magdeburg (138). Da vernepliktige ble tvunget til militærtjeneste mot deres vilje i Europa på den tiden, var det bare mulig å unngå tjenesten ved å desertere, noe som ble straffet hardt. Selv fredssamfunnene, som ble etablert i Europa på 1800-tallet avviste stort sett militærnekting av overbevisningsgrunner frem til 1918. Bare for mennonitter fantes det midlertidige unntak i noen europeiske land (138).

En gradvis forandring

Morgan observerer at det har skjedd «en gradvis, men betydelig endring i tenkning og praksis fra overbevist motstand til overbevist samarbeid» blant adventister i USA, siden 1950-tallet (10). I USA grunnla kirken National Service Organization for adventister i forsvaret etter andre verdenskrig. Det fungerte som en forbindelse mellom kirken og Pentagon (USAs forsvarsdepartement). NSO håndterte problemer adventistpastorer hadde på grunn av sin tro, holdt kurs for dem og koordinerte medisinsk opplæring for å forberede dem til ubevæpnet tjeneste i de væpnede styrkene (132).

Etter amerikanernes tilbaketrekking fra Vietnam i 1973, ble verneplikt i USA avskaffet samme år. De væpnede styrkene måtte nå rekruttere frivillige selv. Adventistkirkeledelsen anbefalte medlemmene til ikke å melde seg frivillig for militæret (132), men anerkjente også dem som bestemte seg for tjeneste (133). For eksempel deltok mellom 2 000 og 2 500 adventister, både menn og kvinner, i Gulfkrigen (1990-1991) som soldater, de fleste av dem bevæpnede (133).

Ikke bare patriotisme

I kapittel sju i boken forklarer Frank M. Hasel, nestleder for Biblical Research Institute ved Generalkonferansen, hvorfor de amerikanske væpnede styrkene er så attraktive for noen adventister at de verver seg til å være væpnede soldater. Da verneplikten ble opphevet i USA i 1973, så NSO ingen grunn til å forberede unge adventister til tjeneste i de væpnede styrkene. Staben ble redusert for å spare kostnader. Hverken i adventistenes lokale menigheter eller i skoler var militærnekting av samvittighetsgrunner et tema lenger. Dermed fikk ikke ungdommene noen veiledning om spørsmålet. For å tiltrekke ungdommer til militærtjeneste gir rekrutteringsoffiserene attraktive tilbud (152f.): For eksempel yrkesopplæring, senere arbeid i politiet eller, for lengre ansatte, eller finansiering av et universitetsstudium. Migranter kan få statsborgerskap raskere etter militærtjenestens slutt. Det er ikke bare patriotisme som får menn og kvinner til å gjøre militærtjeneste.

Alle som bevæpner seg, er også klare til å bruke våpen

Douglas Morgan minnes den daværende norske presidenten for adventistens generalkonferanse, Jan Paulsen, som i marsutgaven 2008 av det internasjonale magasinet til kirken, «Adventist World» skrev: «Krig, fred og deltakelse i militærtjeneste er ikke verdinøytralt.» Han henviste til generalforsamlingens resolusjon fra 1867. Den som tar opp et våpen, er også villig til å bruke det for å ta en annens liv, sa Paulsen. Å drepe en av Guds skapninger, om det så er en fiende, strider mot det Adventistkirken anser som hellig og rett. Artikkelen av Adventistkirkens president viste indirekte til holdninger til adventister i USA, som frivillig vervet seg til militærtjeneste, til tross for at det ikke fantes noen verneplikt (117f.).

Ulydige adventister

I kapittel seks behandler Daniel Heinz, leder for Historisk arkiv for Syvendedags Adventistkirken i Europa, «Adventisters motstand mot krig i Europa: Eksempler på manglende konformitet og motstand mot krigstjeneste av samvittighetsgrunner». I Tyskland handlet for eksempel mangelen på konformitet bare om en ubevæpnet tjeneste. Å ikke tilpasse seg kunne blant annet bety: at man ikke brukte hitlerhilsen, avvisning av den militære ed, avstå fra på arbeid på sabbaten (lørdag), straff for forbud mot deltakelse i gudstjenester, hjelp av forfulgte jøder og fiendtlige krigsfanger (135). Dette var enkeltmedlemmer som var «ulydige» og ikke ville bøye seg for den rådende politiske ideologien og heller fulgte sin samvittighet. De ble ofte betraktet som «fremmede» i sitt eget kirkesamfunn (136).

«Siden den militære lovgivningen i europeiske land ikke hadde forskrifter for ikke-stridende og slett ikke ikke muligheten for å nekte å gjøre militærtjeneste, kom adventister uunngåelig inn i de væpnede styrkene, slik at de måtte tjenestegjøre mer eller mindre ubegrenset,” skriver Heinz (138). Likevel var det et stort antall av disse som kunne tjenestegjøre som ikke-stridende uten å bære våpen (137), for eksempel som sanitetssoldater, sekretærer, stalldrenger eller offisersassistenter (140). Adventister i Tyskland, som var underlagt militærtjeneste fra 1902 til 1913, fikk problemer fordi de nektet å tjenestegjøre på sabbaten. Man kjenner navnene til omlag 40 adventister som i denne perioden gjentatte ganger ble dømt for helligholdelse av hviledagen, ifølge Julius Mügge, som satt fengslet i over fem år (138f.).

Ved utbruddet av første verdenskrig, skulle adventister underlagt verneplikt, ifølge ledelsen for kirken i Tyskland, utføre militærtjeneste og «også kjempe på sabbaten», fordi fedrelandet ble angrepet og måtte forsvare seg (139f.). Etter krigen fordømte imidlertid Generalkonferansen den tyske holdningen til krigen, slik at de ansvarlige lederne i 1923 skriftlig trakk sine tidligere uttalelser og erklærte at de var enige i den ikke-stridende holdningen til kirkens verdensledelse (131f.).

Til tross for uttalelsen fra kirkens ledelse ble ca. 20 adventister arrestert i Tyskland under første verdenskrig for å nekte å tjenestegjøre. Fem av dem ble så alvorlig torturert for å bryte ned deres motstand, at de døde i militærfengsel eller like etter krigen. Blant dem var Eugen Geselle (1881-1919), som, til tross for sin avvikende handlemåte, var et trofast medlem av menigheten til sin dødsdag(140f).

Ikke-stridende i første verdenskrig i Europa

I Romania fungerte ifølge Heinz, for eksempel Petre P. Paulini (1882-1953), som senere ble president for adventistene der, som en ikke-stridende i første verdenskrig; først som sanitetssoldat, deretter fram til 1918 som sersjant på et kontor (140). I Italia nektet den fremtidige misjonæren Alberto Michele Long (1887-1986) å bære pistol og ble dømt til 25 års fengsel. Han ble løslatt i 1919 på grunn av et amnesti (141). I Storbritannia var det 130 ikke-stridende adventister. Av dem hadde 14 soldater ikke tjenestefri på sabbaten, men nektet å arbeide på hviledagen. De ble sendt til det beryktede Dartmoor-fengselet, der de ble utsatt for alvorlige overgrep for å tvinge dem til å gi seg (142). I Russland ble rundt 500 adventister trukket inn i tsarens hær. Mange var i saniteten eller utførte andre ikke-stridende tjenester. Imidlertid nektet 70 personer militærtjeneste. 37 av dem ble dømt til fengsel eller ble forvist til Sibir (143).

Ikke-stridende i Tyskland under andre verdenskrig

Etter 1920 tok unge adventister i Tyskland kurs i regi av Røde Kors. Dette gjorde de etter råd fra kirkens ledelse for å kunne tjenestegjøre som sanitetssoldater hvis de ble innkalt (144). Likevel kom bare 3,7 prosent av 3.735 adventistsoldater i 1942 til en sanitetsenhet (138). «Til tross for utbredt patriotisme, var det bare noen få unntakstilfeller der adventister tydelig var påvirket av nazistenes ideologi,» skriver Heinz (138). «Mange vernepliktige prøvde sitt beste for å være lydige mot Guds bud om ikke å slå i hjel og hvile på sabbaten. På det personlige plan var dette mer eller mindre vellykket» (149). Daniel Heinz intervjuet 30 adventister som var tyske soldater under andre verdenskrig. Bare tre av dem måtte bruke våpnene sine for å drepe fiender (137f.)

Heinz viser til tre eksempler for å illustrere hva det betydde for en adventist å ville opptre annerledes som soldat. Fritz Bergner, født i Berlin i 1903, nektet å bruke hitlerhilsen og å arbeide som låsesmed på en fabrikk i Hannover-Brink på sabbaten. I 1940 mottok han innkallingsordre til forsvaret, og i 1941 ble han sendt til Østfronten. På grunn av sabbaten og hans uttalelse, «Jeg vil heller bli skutt enn å rette mitt våpen mot en fiende,» ble han straffet flere ganger. Fordi hans holdning ikke endret seg etter straffen, ble han overlevert til Gestapo og kom til konsentrasjonsleiren Mauthausen. Han døde i konsentrasjonsleiren Dachau i november 1942 (146).

Hans Brüning ble født i Rostock i 1901 og arbeidet som bibliotekar. På grunn av sykdom ble han klassifisert som udyktig til militærtjeneste. I begynnelsen av 1943 fikk han likevel to innkallingsordre på rad. Han ignorerte dem. Da han prøvde å flykte til Sveits, ble han pågrepet på grensen og dømt til døden som forræder av en krigsdomstol. Han ble henrettet 22. februar 1944 (146f.).

Willi Kollmann ble født i Neustrelitz i 1914 og begynte i flyvåpenet og fikk utdanning som pilot. Med et transportfly sørget han for mat og medisinsk utstyr til fronten. I mars 1944 fikk han ordre om overføring til en bombeflyskvadron. Han nektet å bli forflyttet og ble stevnet for en militær domstol. Før retten kunne møtes, ble Kollmann skutt ned over Polen og omkom 27. april 1944 (147).

Militærnekt av overbevisningsgrunner i Tyskland etter 1945

I sitt kapittel fokuserer Daniel Heinz på adventisters militærtjeneste i Europa under første og andre verdenskrig (135). Av denne grunn nevner han ikke at ledelsen for Syvendedags Adventistkirken i Forbundsrepublikken Tyskland etter 1945 anbefalte alle vernepliktige medlemmer å søke om fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner og be om siviltjeneste, noe nesten alle de berørte gjorde.

I det tidligere DDR fantes det ingen siviltjeneste, kun en ubevæpnet tjeneste som ingeniørsoldat. De fleste adventister med militærtjeneste valgte dette, selv om det vanligvis innebar ekskludering fra universitetsstudier. Blant adventistungdommene som allerede hadde blitt døpt, var det svært få som gjorde tjeneste i Den nasjonale folkearmé; og de få som gjorde tjeneste, var i saniteten. Men ungdommer som ennå ikke hadde blitt døpt foretrakk å tjenestegjøre som ingeniørsoldater til tross for åpenbare ulemper.

I Tyskland ble verneplikten opphevet i 2011, noe som gjorde Bundeswehr til en armé av profesjonelle soldater. For å gi medlemmene veiledning, vedtok kirkens styre i Tyskland 4. desember 2017 dokumentet «Mut zum Frieden» (Mot til fred), en erklæring om avslutningen av første verdenskrig i 1918.

I dokumentet heter det: «Derfor anbefaler vi medlemmer av Adventistkirken og adventistungdom til ikke å delta direkte i en krig som en del av det frivillige Bundeswehr, ei heller i indirekte forberedelse av krig ved å delta i våpen- og tilbehørsproduksjon eller tjenester knyttet til informasjonsteknologi. Siden obligatorisk militærtjeneste i Tyskland ble avskaffet i 2011, har Bundeswehr tilbudt insentiver til frivillig å forplikte seg til de væpnede styrkene, så som yrkesopplæring eller universitetsstudier. Ikke desto mindre, ‘på grunn av den ikke-stridende ånden i Bibelen, oppfordrer vår kirke ingen til å melde seg inn i militæret,’ skrev Ted N. C. Wilson, president for Generalkonferansen, i Adventist World i august 2014, s. 9. Og han uttaler: ‘Syvendedags adventister har ikke gitt opp sitt historiske vitnesbyrd om fred og tjeneste uten våpen i løpet av de 151 årene vi har eksistert.’ ”

Erklæringen «Mut zum Frieden» (Mot til fred), finnes som vedlegget i boken Adventists and Military Service (204).

Ingen vanlig jobb

I kapittel sju behandler Frank M. Hasel de etiske utfordringene ved militærtjeneste. Det handler om nasjonalisme og patriotisme, lojalitet til en militær troskapsed, den verdensomspennende adventistkirken med mennesker fra alle nasjoner, menneskelivets ukrenkelighet, lydighet mot Guds bud, dagliglivet i de væpnede styrkene, grunnleggende militær trening, rekruttering av unge mennesker, Ikke-stridende tjenester, moderne krigføring og problemer som følge av adventistenes forståelse av vår misjon og eskatologi.

Hasel tar utgangspunkt i USAs væpnede styrker, og troskapsløftene til de forskjellige forsvarsgrenene finnes som vedlegg til kapittelet. Disse troskapsløftene gjør det klart at tjeneste i de væpnede styrkene ikke er en vanlig jobb. Den amerikanske hærens løfte sier bl.a.: «Jeg er rede til å mønstre, bekjempe og ødelegge fiendene til Amerikas forente stater» (178). «Som spesialsoldat forventer landet mitt at jeg skal kjempe bedre, hardere og med mer krefter enn noen annen soldat» (179). Luftforsvaret: «Mitt oppdrag er å fly, kjempe og vinne» (179). Kystvakten: «Jeg vil selge livet mitt dyrt til mitt lands fiender, men jeg vil frivillig gi det for å redde dem som er i fare» (180). Marinen: “Geværet er min er beste vennen. Det er livet mitt … Jeg må skyte bedre enn fienden som prøver å drepe meg. Jeg må skyte ham før han skyter meg» (181). Sjøforsvaret: «Jeg representerer kampånden til marinen og dem som har gått foran meg for å forsvare frihet og demokrati rundt om i verden” (182).

Med vedlegget ønsker Hasel å gjøre det klart at modellen som Jesus Kristus gir sine etterfølgere som fredsstiftere er i strid med de væpnede styrkenes holdninger (159).

Hånet som feige

Kapittel åtte omhandler de psykologiske effektene av krigsopplevelser og hvordan pastoral omsorg bør reagere på dem. Andreas Bochmann, viserektor og professor i vigsels-, familie- og livsrådgivning ved Adventistenes teologiske høyskole i Friedensau, gir informasjon om posttraumatisk stresslidelse (PTBS / PTSD), en psykisk sykdom som kan oppstå etter traumatiske opplevelser. Soldater har alltid vært mennesker som vesentlig oftere enn andre kommer opp i traumatiserende situasjoner. Symptomene som er typiske for PTSD, er blitt oppdaget og beskrevet i flere århundrer. Berørte soldater ble hånet som “feige”. Omfanget av krigstraumene var tabu også etter 1945. Bare etter Vietnamkrigen endret noe seg grunnleggende (185).

Unngå militærtjeneste hvis det er mulig

«Det er en kjent hemmelighet at beslutningen om å gjøre militærtjeneste fører til mange vanskeligheter og gir troende mange etiske problemer,» skriver Frank M. Hasel i kapittel ni (195). Han bemerker at Syvendedags Adventistkirken fra begynnelsen av så på bruk av våpen og deltakelse i krigshandlinger som et brudd med Jesu lære og Guds lov. Mange adventister har vist sitt mot og lojalitet mot Guds ord under de vanskeligste omstendighetene ved å nekte militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Dessverre har holdningen til flere syvendedags adventister gradvis endret seg fra en holdning preget av overbevist motstand til overbevist samarbeid med forsvaret. «Militærtjeneste er imidlertid ikke en livsstil som passer for syvendedags adventister og bør unngås hvor og når det er mulig,» understreker medredaktøren for boken (196).

Publikasjonen inneholder tre vedlegg: en liste over offisielle uttalelser fra årene 1864 til 2018 angående militærtjeneste, krig og fred; en bibliografi med adventistlitteratur samt en liste over utvalgte verk av ikke-adventistiske forfattere om emnet (201-225).

En nødvendig veileder

Boken Adventists and Military Service nevner en rekke årsaker til at medlemmer av Syvendedags Adventistkirken ikke bør melde seg frivillig til militærtjeneste. Selv i den amerikanske borgerkrigen var det adventister som meldte seg frivillig og dermed bevisst valgte militærtjeneste. I de siste månedene av krigen ble imidlertid noen av disse adventistsoldatene fratatt medlemskap av sine lokale menigheter. Menighetene var opptatt av deres troverdighet som kirke. Når adventister melder seg frivillig til våpentjeneste, kan militære myndigheter komme i tvil om Syvendedags Adventistkirken faktisk er et kirkesamfunn som nekter å bære våpen av overbevisningsgrunner.

Denne boka gir også informasjon om hvordan adventister forholdt seg i land med allmenn verneplikt. Der man ikke kunne betale seg ut av militærtjenesten eller kreve fritak som ikke-stridende. En helt ny situasjon oppsto imidlertid da noen land begynte å avskaffe verneplikt og de væpnede styrkene måtte rekruttere frivillige. Både i USA og mange andre land er verneplikten avskaffet.

Erfaringer fra adventister i USA gjør det klart at det er en feil å tenke at når det ikke lenger finnes verneplikt, trenger ikke kirken beskjeftige seg med spørsmålet om å nekte militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Men en kirke som er overbevist om at det er galt av en kristen å bære våpen, blir utfordret til i fredstid og i land uten verneplikt, å gjøre det klart at militært personell ikke har en vanlig jobb. De blir opplært til å ta livet av andre mennesker, som også er Guds skapninger, på en mest mulig effektiv måte.

Derfor er det ikke nok at en kirke tar stilling til spørsmålet om krigsdeltakelse Det er viktig at Jesu oppfordring om at hans tilhengere skal være fredsstiftere uten våpen, ikke blir glemt i de lokale menighetene. Boken Adventists and Military Service er derfor en nødvendig guide for å forstå hvorfor adventistkirken fremdeles inntar et ikke-stridende standpunkt i dag. At boken er utgitt på engelsk, gjør det mulig å spre den bredt. Verket er primært rettet mot syvendedags adventister, men det kan også gi impulser til fredselskere i andre kirkesamfunn.

Kilde: www.apd.info