«Aldri vær redd for å komme hjem!»

Menigheten kan bli en bonusfamilie.

Det var en setning min mamma sa til meg en gang da jeg var tenåring, og hun hadde en «mor-datter»-prat om valg i forhold til sex og alkohol. Hun avsluttet samtalen med nettopp disse ordene: «Men uansett hva som skjer, vær aldri redd for å komme hjem!». Hun sa at selv om jeg tok valg som kanskje var dumme, eller som hun hadde ønsket at jeg ikke tok, så skulle jeg aldri være redd for å komme hjem. Hun elsket meg og ville støtte meg uansett!

Mer enn tretti år senere husker jeg fortsatt disse ordene. Det var ganger jeg kviet meg for å fortelle mamma om noe jeg hadde gjort. Men jeg var aldri redd. Jeg var så utrolig heldig at jeg vokste opp med en følelse av å være elsket uansett. Samtidig ble jeg også oppmuntret til å tenke selv, til å ta mine egne valg, og til å håndtere konsekvensene. Men jeg visste at i det hele så var jeg ikke alene, støtteapparatet var på plass.

Noen er redde for å komme tilbake til menigheten. De er redde for hva folk tenker og sier, og holdninger de blir møtt med. De er redd for å være seg selv, for å vise sine mangler, svakheter og hvordan de har kommer til kort. For ofte oppleves det som at man bli veid og funnet for lett. Man når ikke opp til den ideelle standarden.

Frykt er ikke en god motivasjonsfaktor. Frykt bryter ned og ødelegger forhold. Så hvis frykt blir benyttet i trosformidling og i menigheten, driver det bare mennesker bort, både fra Gud og fra menigheten. Frykt fører også til løgner og mistillit.

I min psykoterapi-utdannelse lærte vi at den største faktoren til endring i menneskers liv skjedde når de hadde noen de kunne lene seg på, noen som kunne gå ved deres side og vise empati. Når de opplevde ubetinget kjærlighet, ble de sterkere, lykkeligere og de beste versjonene av seg selv. Da klarte de bedre å håndtere de problemer og utfordringer de måtte ha.

Gud har gitt løfter på løfter i Bibelen om at han er med oss, at han elsker oss, og at han ønsker at vi skal komme til ham. Han tar imot oss med åpne armer uansett hvem vi er, hva vi har gjort og hvor vi kommer fra. Gud er en empatisk Gud.

Tenk om vi kunne være en slik menighet som møter folk med åpne armer og dører, uansett! Hvor de kjenner varmen, åpenheten og kjærligheten det øyeblikket de setter foten innenfor døren.

Vi er alle mennesker på vandring. Vi går gjennom livet, og noen ganger er veien vanskeligere enn andre ganger. Noen ganger kommer vi til kort. Noen ganger orker vi ikke en gang å prøve. Vi har alle ting vi sliter med på forskjellige nivåer til forskjellige tider. Tenk om menigheten kunne være vårt tilfluktssted, det første stedet vi gikk til når livet buttet imot! Tenk om menigheten var vår trygge havn hvor vi bare ble møtt med kjærlighet!

Vi mennesker er dyktige til å dømme, både oss selv og andre. La oss endre vårt fokus fra å formane og fordømme til å inkludere og elske! Jeg vil oppfordre deg til å være oppmerksom på hvordan du omtaler andre, og hvilke ord og holdninger du bruker når du veileder de yngre blant oss. La oss bidra til å skape en bølge av kjærlighet hvor det å vokse opp og være en del av menigheten blir en velsignelse og ikke en byrde. Hvor menigheten faktisk blir en ekstra stor bonusfamilie som du ønsker å være en del av.

Du trenger ikke alltid å komme med velmenende råd eller meninger. Hvis noen spør deg om hva de skal gjøre, så spør dem hva de mener de burde gjøre. Den eneste personen man faktisk kan endre, er seg selv, og den største forskjellen du kan gjøre i andre menneskers liv, er å være der som en støttespiller, en som bryr seg og viser omsorg, som hjelper og stiller opp. Prøv å bestemme deg for å snakke bare hvis du har noe oppbyggende og godt å si, oppmuntre mennesker til å søke Gud og finne svar for seg selv! La oss sammen skape en menighet som man ikke er redd for å komme hjem til når som helst og i hvilken som helst tilstand.

«Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28).