Beviset på sant disippelskap

Kjærlighet er beviset.

«For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt.» Gjennom dere ønsker Gud å åpenbare sin egen hellighet, gavmildhet og medfølelse. Men Jesus pålegger ikke disiplene at de skal arbeide for å bære frukt. Han sier at de skal bli i ham. «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.» Det er gjennom Ordet at Kristus blir i sine etterfølgere. Dette levende fellesskapet blir framstilt som å spise hans kjøtt og drikke hans blod. Kristi ord er ånd og liv. Når du tar imot dem, tar du imot vintreets liv. Du lever «av hvert ord som kommer fra Guds munn». (Matteus 4:4).

Kristi liv i dere bringer fram den samme frukten i dere som i ham. Når dere lever i Kristus, holder fast ved ham, blir holdt oppe av ham og drar næring fra ham, vil dere bære frukt som han.

Jesu store ønske for disiplene under den­ne siste sammenkomsten var at de måtte elske hverandre slik han hadde elsket dem. Dette gjentok han gang på gang. Om og om igjen sa han: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre.» Det var hans aller første påbud da han var sammen med dem oppe på salen: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Dette var et nytt bud for disiplene. De hadde ikke elsket hverandre slik som Kristus elsket dem. Han så at nye tanker og impulser måtte få kontroll over dem. De måtte følge nye prinsipper. Gjennom hans liv og død skulle de få en ny forståelse av hva kjærlighet var. Budet om å elske hver­andre fikk ny mening i lyset av hans offer.

Hele nådens verk er en eneste uavbrutt kjærlighetens tjeneste i selvfornektende oppofrelse. Hver time av Kristi liv på jor­den strømmet Guds kjærlighet ut fra ham, og kunne ikke holdes tilbake. Alle som er gjennomtrengt av hans sinnelag, vil elske som han elsket. Det samme prinsippet som drev Kristus, vil være drivkraften i all deres omgang med hverandre.

Kjærlighet er beviset

Denne kjærligheten er beviset på at de er hans disipler. «Ved dette skal alle forstå at

dere er mine disipler: at dere har kjærlig­het til hverandre,» sa Jesus. Når mennes­ker knyttes sammen, ikke av tvang eller egeninteresse, men av kjærlighet, viser de at en innflytelse som overgår all menneske­lig innflytelse, virker i dem. Der denne enheten finnes, er den et vitnesbyrd om at Guds bilde er i ferd med å bli gjenopprettet i mennesket, at et nytt livsprinsipp er blitt plantet inn. Det viser at det finnes en kraft i den guddommelige natur som kan stå imot det ondes overnaturlige krefter, og at Guds nåde undertvinger den selviskheten som bor i det naturlige hjertet.

Når denne kjærligheten åpenbares i menigheten, vil den vekke Satans vrede. Det var ikke noen lett vei Kristus viste disiplene. «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater ver­den dere. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres. Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld. For de kjenner ikke ham som har sendt meg.» Evangeliet skal utbres ved offensiv kamp til tross for motstand, fare, lidelse og tap. Men de som gjør dette, følger bare i Mesterens spor.

Makt til å nedkjempe Satan

Som verdens frelser så det stadig ut som om Kristus skulle mislykkes. Det virket som om han som var nådens sendebud til denne verden, fikk utrettet lite av det han ønsket å utføre for å høyne og frelse mennesker. Djevelske krefter var hele tiden i virksom­het for å motarbeide ham. Men han nektet å miste motet. Gjennom profeten Jesaja sier han: «Forgjeves har jeg slitt, all min kraft har jeg brukt på tomhet og vind. Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos min Gud.» «Jeg er æret i Herrens øyne, min Gud er min styrke.» Kristus har fått dette løftet: «Så sier Herren, Den hellige, som løser Israel ut, til ham som er forak­tet, forkastet av folkeslag … Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket for å gjenreise landet og skifte ut eiendommer som ligger øde, for å si til fanger: ’Gå ut!’ og til dem som er i mørket: ’Kom fram!’ … De skal ikke sulte og ikke tørste, hete og sol skal ikke ramme dem. For han som er barmhjertig, skal føre dem og lede dem til kilder med vann» (Jesaja 49:4-5, 7–10).

Jesus satte sin lit til disse ordene, og han lot ikke Satan få overtaket. Da han skulle ta de siste skritt på ydmykelsens vei, og den dypeste sorg begynte å omslutte ham, sa han til disiplene: «Verdens fyrste kommer. Han har ingen makt over meg.» «Denne verdens fyrste er dømt.» Nå skal han kastes ut (Johannes 14:30; 16:11; 12:31).

Med profetisk blikk så Kristus de begi­venhetene som skulle finne sted i hans siste store kamp. Han visste at hele himmelen ville bryte ut i jubel når han ropte: «Det er fullbrakt!». Hans øre fanget inn musikken i det fjerne og seiersropene i de himmelske saler. Han visste at dødsklokkene da ville ringe over Satans rike, og Kristi navn ville bli kunngjort i hele universet.

Jesus frydet seg over at han kunne gjøre mer for sine etterfølgere enn de kunne be om eller forestille seg. Han talte med over­bevisning fordi han visste at en allmektig kunngjøring var utgått allerede før verden ble til. Han visste at sannheten ville seire i kampen mot det onde i kraft av Den helli­ge ånds allmakt, og at seierens blodflekkede fane ville vaie over hans etterfølgere. Han visste at hans trofaste disiplers liv ville bli som hans: en serie uavbrutte seire. Det ville ikke se slik ut mens de var her, men i evigheten blir det klart at det er slik.

En tro som hans

«Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» Kristus sviktet ikke. Han ble heller ikke motløs. Hans etterfølgere skal vise en tro som er av det samme utholdende slaget. De skal leve som han levde og arbeide som han arbeidet, for de setter sin lit til ham som den store mester. De må ha mot, energi og utholdenhet.

Det kan se ut som veien foran dem er stengt og uframkommelig, men ved hans nåde skal de gå framover. De skal ikke beklage seg over problemene. De er kalt til å overvinne dem. De skal ikke fortvile over noe, men håpe på alt. Med sin uforlignelige kjærlighets gylne kjede har Kristus knyttet dem til Guds trone. Den største kraften i universet strømmer ut fra Allmaktens kilde, og han vil at de skal få del i den. De skal ha kraft til å stå imot det onde, en kraft som verken jorden, døden eller dødsriket kan overvinne, en kraft som setter dem i stand til å seire slik Kristus seiret.

Kristus vil at himmelens orden, himme­lens styresett og himmelens guddommelige harmoni skal komme til syne i hans me­nighet på jorden. Slik blir han herliggjort i sitt folk. Gjennom dem vil «rettferds sol» skinne med ufordunklet glans i verden.

Kristus har gitt sin menighet rikelige ressurser, så han kan høste stor ære av dem han har kjøpt fri. Han har gitt sitt folk evner og velsignelser så de kan vise at han er mer enn tilstrekkelig. Utstyrt med Kristi rettferdighet er menigheten hans forrådshus, der hans barmhjertighet, nåde og kjærlighet skal bli synlig for alle i all sin rikdom. Kristus ser på sitt folk, i renhet og fullkommenhet, som belønningen for sin ydmykelse og som en forøkelse av sin herlighet. Han er det store midtpunkt som all herlighet stråler ut fra.

Med sterke, håpefulle ord avsluttet Jesus sin undervisning. Så øste han ut sin sjels byrde i bønn for disiplene. Han løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.»

————

Denne artikkelen er utdrag fra Slektenes håp (Røyse: Norsk Bokforlag, 2018) side 582-586. Syvendedags-adventister tror at Ellen G. White (1827-1915) praktiserte den profetiske gave slik Bibelen sier, i mer enn 70 år.