Meny
Lukk
Foto: Nastco/iStock

Bønneukelesningene 2021, del 4

Tilbe skaperen.

Det evige evangeliet i den første engelens budskap

Den første engelens himmelske budskap skal gi gjenklang i hele verden og oppfordrer alle om å frykte, gi ære og tilbe Skaperen (Åpenbaringen 14:7). Tilbedelse er kjernen i den kosmiske konflikten og utfordrer oss til å tilbe Skaperen og ikke den falne kjeruben (jfr. Matteus 4:9) som ønsker å fjerne Gud fra en del av hans skaperverk for alltid. I konflikten er tilbedelse lakmustesten.

Tilbedelse – å vise lojalitet mot lammet

Det greske verbet som er oversatt med «å tilbe» i Åpenbaringen 14:7, er proskuneo, bokstavelig talt «å bøye seg ned» eller «kaste seg ned». Når det brukes om mennesker, betegner det en hyllest, men når Gud er gjenstand for det, betegner verbet at man bøyer både kroppen og sitt indre som et uttrykk for at vi oppgir vårt syndige selv for å finne helhet i ham som sentrum og mål for livet vårt. Tilbedelse peker på to viktige holdninger.

Tilbedelse som trosbekjennelse

Foran Guds trone faller himmelske vesener ned og tilber Gud og erklærer: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg» (Åpenbaringen 4:11).[1] De bekjenner at de tilber Gud Skaperen og inviterer mennesker til å tilbe sammen med dem. Tilbedelsen er i bunn og grunn en bekjennelse av tro på Gud, som vi erklærer er min Skaper. Ved Ånden er denne trosbekjennelsen dypt forankret i vårt indre vesen og uttrykt i ord og handling; vi bøyer selvet i absolutt underkastelse (jf. Romerne 10:9-10). Å tilbe Skaperen har faktisk mye å gjøre med livet, for han er kilden til livet vårt. Å tilbe er derfor å være hjemme, for vi er i vår Fars nærvær, han som ga oss livet ved en kjærlig skaperakt. Dette forklarer hvorfor bare de som lever, kan prise Herren (Salmene 115:1, 7, 18). Et skapt liv ser den som er livet og bøyer seg for ham i takk og kjærlighet. Slik tilbedelse er ikke noe vi gjør en gang iblant, men det er livet som lever konstant i Herrens nærvær og vandrer ydmykt for ham.

Johannes ser også himmelske vesener falle ned for Lammet i tilbedelse og erklærer: «Verdig er du [Lammet] … For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner» (Åpenbaringen 5:9). Tilbedelse er bekjennelse av tro på Kristus som har gjenløst oss til nye skapninger (Johannes 3:7; 2 Korinterne 5:17). Gjenløsning forutsetter at Guds opprinnelige skapelse ble skadet av den falne kjeruben og at menneskene drev bort fra hjemmet. Så steg Guds Sønn ned til en planet med selvsentrerte skapninger for å føre dem hjem igjen (jf. Jesaja 53:6), til deres kilde til liv. Tapt liv gjenvunnet ved Kristi frelsesverk, bekjenner for universet at han er vår gjenløser ved å bøye vårt syndige selv for ham i takknemlig tilbedelse.

Bekjennelse av lojalitet

Tilbedelse er en bekjennelse av lojalitet til Gud som Skaper og gjenløser. Det er å ta parti for Gud i den kosmiske konflikten, og derfor er det opprør mot ondskapens krefter. I likhet med Daniel (Daniel 6:10) og hans tre venner (Daniel 3:1, 6-18) blir ikke tilhengerne av Lammet dupert av dragen. Siden skapninger ikke har liv i seg selv, er de ikke i stand til å bevare sitt eget liv, enda mindre livet til andre skapninger. Derfor er det å tilbe den falne kjeruben, som et uttrykk for lojalitet mot ham, å velge døden. Guds lojale folk har utholdenhet og vil «holde seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenbaringen 14:12). Tilbedelse av Gud som Skaper og gjenløser viser seg i deres liv ved at de holder ut i sin lydighet mot Guds bud og bevarer troen på Kristus som gjenløser.

Budene som er nevnt i Åpenbaringen, er først og fremst de ti bud (2 Mosebok 20:1-17). Kallet om å tilbe Gud er en invitasjon til å adlyde det første budet (Åpenbaringen 14:7), advarselen om ikke å tilbe dyrets bilde oppfordrer oss til å holde det andre budet (vers 9) og fordømmelsen av dyret for å spotte Guds navn, krever lydighet mot det tredje budet (Åpenbaringen 13:6). Påbudet om å tilbe Gud «som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!»  (Åpenbaringen 14:7) benytter ord og tanker fra det fjerde bud (2 Mosebok 20:11) og peker på dets betydning for spørsmålet om hvem man skal tilbe. «Hvis alle hadde helligholdt sabbaten, ville de ha rettet sine tanker og sin hengivenhet mot Skaperen i ærefrykt og tilbedelse, og det ville aldri ha eksistert noen avgudsdyrker, ateist eller «fritenker».[2]

Sabbaten er ikke bare et minne om skapelsen, men et minne om ham som skapte alt gjennom Kristus. For dragen er det maktpåliggende å fjerne dette minnesmerket for godt. Dette forklarer hvordan «sabbatspørsmålet vil være stridspunktet i den store konflikten der hele verden vil ta del.»[3] I vår tid manifesterer forkastelsen av sabbatsbudet seg på minst to måter. Den første kommer fra en frafallen kristendom som avviser den syvende dag som den bibelske sabbaten og fremmer søndagshelligholdelsen. Den andre kommer fra naturvitenskapens verden. Teorien om naturlig evolusjon fjernet ideen om en transcendental og likevel personlig Gud som skaper, fra bevisstheten til mange forskere og andre lærde. Slik ble også sabbaten som et minne om Skaperen ignorert. Ifølge dem finnes det ingen Skaper, og det er ikke noe behov for ham, for alt vi ser er resultatet av tilfeldige og formålsløse naturlige prosesser. Mange kristne har prøvd å harmonisere en naturlig evolusjon med kristentroen og sagt at Gud skapte gjennom en lang evolusjonsprosess preget av kamp, lidelse, overlevelse og død. Denne Gud ligner slett ikke på den kjærlige bibelske Gud som er Skaper og gjenløser. Det er i denne sammenheng den første engelen kaller alle til å tilbe Gud som et spørsmål om liv eller død.

Konklusjon

Konflikten er i gang, og grunntanken er tydelig identifisert: hvem er verdig vår tilbedelse? Bare Gud er verdig vår tilbedelse, han som skapte alt gjennom Kristus og gjenløste oss gjennom Lammet. Bare livets kilde kan skape og gjenskape liv via gjenløsning. Vi bekjenner at dette er sant når vi bøyer oss for Gud og Lammet og tilber.

Spørsmål til ettertanke

  1. Tenk på denne uttalelsen fra dagens lesing: «Tilbedelsen er i bunn og grunn en bekjennelse av tro.» Hvordan kan dette berike vår tilbedelse?
  2. Hvorfor er det viktig å forstå sammenhengen mellom tilbedelse og skapelse?
  3. Hvordan kan vi gjøre den første engelens budskap interessant for mennesker som bor rundt oss og tror på evolusjon?

Sluttnoter

[1] Alle sitater fra Bibelen er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011

[2] Alfa og Omega, bind 7, side 367 [GC 438].

[3] The Seventh-day Adventist Bible Commentary, red. FD Nichol, Ellen G. White Comments (Washington, DC: Review and Herald Pub.   Assn., 1980), bind 7, s. 979.