Den store krigen

Gud sier at hvis vi vil vite sannheten, må vi tro på Jesus, for han er sannheten.

Bibelen forteller at det utkjempes en krig i universet mellom godt og ondt, mellom Gud og Satan. Hvis vi kunne få noe informasjon om denne krigen, ville vi også kunne svare på spørsmålet: Hvorfor kom Jesus til Jorden?

Krigen sett i et større perspektiv

Det er et ufattelig mysterium at krigen mellom godt og ondt begynte i Himmelen. Hvordan kunne synden oppstå på et fullkomment sted?

Englene tilhører en høyere rangklasse enn menneskene (Hebreerne 2:7). De ble skapt for å leve i Guds nærvær (Åpenbaringen 1:1, 3:5; 5:11). Det står at de er «sterke helter» og gjør det Gud befaler (Salme 103:20). De er «ånder i Guds tjeneste» (Hebreerne 1:14). De er usynlige, men forekommer noen ganger i menneskelig form (1 Mosebok 18 og 19, Hebreerne 13:2). Det var en engel som var skyld i at synden oppstod i universet.

Krigens begynnelse. Ved hjelp av symboler forteller Bibelen oss hvordan krigen i universet begynte. Når den beskriver Lucifer, bruker den navnene til kongene av Tyrus og Babylon. «Du morgenstjerne», «en salvet kjerub», oppholdt seg i Guds nærvær (Jesaja 14:12, Esekiel 28:14)[i]. Det står i Bibelen: «Du var et bilde på det fullendte, fylt av visdom, fullkommen i skjønnhet. … Du var hel i din ferd fra den dagen du ble skapt, til det ble funnet urett hos deg» (Esekiel 28:12, 15).

Selv om man ikke kan forklare eller rettferdiggjøre syndens eksistens, kan man spore dens opprinnelse tilbake til Lucifers stolthet. «Ditt hjerte ble hovmodig fordi du var vakker, du ødela din visdom og din prakt» (Esekiel 28:17). Lucifer var ikke fornøyd med den høye stillingen Skaperen hadde gitt ham. Han var så selvopptatt at han ville være like allmektig som Gud. «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone’ … gjøre meg lik Den høyeste» (Jesaja 24:13-14). Han ønsket seg Guds stilling, men ikke Guds karakter. Han ønsket Guds myndighet, men ikke Guds kjærlighet. Lucifers forvandling til Satan, som betyr «motstander», begynte da han gjorde opprør mot Guds styre.

Lucifer gikk forsiktig fram, og følgelig var det mange engler som ikke lenger tenkte på Guds kjærlighet. Flere og flere engler ble misfornøyd med Guds styre, og til slutt sto en tredjedel av englene på opprørssiden (Åpenbaringen 12:4). Nå var det ikke lenger fred i Guds rike. «Da brøt det ut en krig i himmelen» (Åpenbaringen 12:7). Satan startet krigen i himmelen. Han kalles Den store draken, Den gamle slangen og Djevelen. Han ble «kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham» (Åpenbaringen 12:9).

Hvordan ble menneskene innblandet i denne kampen? Da Satan hadde blitt stengt ut av himmelen, fikk han opprøret til å spre seg til Jorden. Han dukket opp i form av en slange. Han fikk den til å snakke, og han brukte de samme argumentene som førte til at han ble styrtet ned til Jorden. På denne måten fikk han Adam og Eva til å nære mistillit til sin skaper (1 Mosebok 3:5). Satan påvirket Eva slik at hun ikke lenger var fornøyd med stillingen som Gud hadde gitt henne. Hun fant ideen om at hun kunne bli som Gud så tiltalende at hun trodde på det fristeren sa, og tvilte på hva Gud hadde sagt. Hun var ulydig mot Gud og spiste frukten og fikk også sin mann til å gjøre det. Da Adam og Eva stolte mer på slangens-, enn på Skaperens ord, uttrykte de mistillit til Gud. Det var en tragedie at opprøret som begynte i himmelen spredte seg til Jorden (se 1 Mosebok 3).

Da Satan fikk våre første foreldre til å synde, vristet han herredømmet over jorden fra dem. Han hevdet at han var «denne verdens gud» og utfordret Gud, hans regjering og hele universets fred. Jorden var hans nye hovedkvarter.

Hvordan det påvirket menneskeheten. Som et resultat av krigen mellom Kristus og Satan, vansiret syndet Guds bilde i menneskene. Selv om Gud tilbød å etablere nådens pakt med menneskene, representert av Adam og Eva (1 Mosebok 3:15), ble deres første barn, Kain, en morder (1 Mosebok 4:8). Ondskapen ble mer og mer utbredt, og til slutt måtte Gud med sorg konstatere at «menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang» (1 Mosebok 6:5).

Gud brukte en flom for å utrydde jordens forherdede innbyggere (1 Mosebok 7:17-20). Så begynte han forfra med menneskene igjen. Men det varte ikke lenge før den trofaste Noahs etterkommere sluttet å holde Guds pakt. Gud lovet at han aldri ville ødelegge jorden med en vannflom igjen, men menneskene viste sin mistillit til ham ved å bygge Babels tårn. På denne måten forsøkte de å nå Himmelen og redde livet, hvis det skulle oppstå en slik flom igjen. Denne gangen knuste Gud menneskenes opprør ved å forvirre deres felles språk (1 Mosebok 9:1, 11; 11).

Da frafallet hadde spredd seg til nesten hele jorden, etablerte Gud sin pakt med Abraham. Gud ville velsigne alle jordens slekter gjennom Abraham (1 Mosebok 12:1-3, 22:15-18). Men Abrahams etterkommere holdt ikke Guds pakt. De var i syndens vold, og de hjalp Satan med å fullføre hans plan i den store krigen. De korsfestet paktens opphavsmann og garantist, Jesus Kristus.

Jorden blir universets scene. Jobs bok i Det gamle testamente gir oss mer informasjon om den store krigen. Her fortelles det at et møte ble holdt med deltagere fra ulike deler av universet. Historien begynner slik: «Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: ‘Hvor kommer du fra?’ og han svarte: ‘Jeg har streifet omkring på jorden’» (Job 1:6-7, Markus 2:1-7).

Da sa Herren at Satan skulle legge merke til Job, for han holdt Guds lov, ja, han unngikk alt ondt! (Se Job 1:8.)

Satan svarte at Job var trofast bare fordi det lønnet seg. Kristus svarte ved å gi Satan tillatelse til å sette Job på prøve. Satan måtte gjøre med ham akkurat det han ville, bortsett fra å drepe ham (Se Jobb 1:9-22, 2:1-7).

Jobs bok gir oss altså et innblikk i hva som foregår i universet, og det bekrefter at det er krig mellom Kristus og Satan. Denne planeten er skueplassen for den dramatiske kampen mellom rett og galt. Bibelen sier: «Vi er … stilt fram som et skuespill for verden, både for engler og for mennesker» (1 Korinter 4:9).

Synden brøt forbindelsen mellom Gud og mennesket, og «alt som ikke skjer i tro, er synd» (Romerne 14:23). Det skyldes mangel på tro på når mennesker bryter Guds bud. Det er et tegn på at forbindelsen mellom Gud og mennesker er blitt brutt. Men ved hjelp av frelsesplanen vil Gud få mennesker til å stole på Skaperen igjen. Han vil oppmuntre dem til å elske og tjene ham, og de skal vise at de er lojale ved å adlyde ham. Kristus sa jo at hvis vi elsker ham, vil vi også adlyde ham (Johannes 14:15).

Vi lever i en lovløs tid, og avskaffer det som tidligere var antatt å være urokkelig. Man ser gjennom fingrene med uærlighet; bestikkelse hører til dagens orden; det skjer hor i alle samfunnslag, og man bryter både internasjonale og personlige avtaler. Verden er i en stor krise, men i denne tiden må vi stole på en kjærlig og allmektig Gud. Når vi ser opp, blir vi klar over hvor mye vår frelsers forsoning betyr. Takket være den, vil krigen i universet bli avsluttet.

Hva krigen handler om

Hva er kardinalpunktet i denne kampen på liv og død?

Guds regjering og Guds lov. Guds morallov er like uunnværlig i universet som de fysiske lover som holder alt sammen og får det til å fungere. «Synd er opprør mot loven» (1 Johannes 3:4) eller «lovløshet» som det greske ordet anomia betyr. Når man avviser Gud og hans styre, er man lovløs.

Satan vil ikke innrømme at han er ansvarlig for verdens lovløshet. Han klandrer Gud. Han sier at Guds lov er vilkårlig og at den begrenser menneskenes frihet. Han sier også at det er umulig å rette seg etter den, den motarbeider skapningenes interesser. Satan forsøker å avskaffe Guds styresett og å rive Gud fra tronen, ved stadig å undergraver loven.

Kristus og spørsmål om lydighet. Kristus ble fristet da han var på jorden. Det ble utkjempet en voldsom kamp som handlet om lydighet og om å gjøre Guds vilje. Da Kristus ble utsatt for disse fristelsene, som forberedte ham til å bli «en barmhjertig og trofast øversteprest» (Hebreerne 2:17), var han i tvekamp med en dødelig fiende. Da Kristus hadde fastet i førti dager i ørkenen, fristet Satan ham til å gjøre steiner om til brød for å bevise at han var Guds sønn (Matteus 4:3).

Satan hadde fristet Eva til å tvile på Guds ord i Edens hage, og nå forsøkte han å få Kristus til å tvile på hva Gud hadde sagt ved dåpen hans: «Og det lød en røst fra himmelen: ‘Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede’» (Matteus 3:17). Hvis Kristus hadde tatt saken i egne hender og gjort steinene til brød for å bevise at han var Guds Sønn, ville han ha vist at han ikke stolte på Gud. Da ville hans misjon vært mislykket.

Men for Kristus var det viktigst å ta vare på Guds ord. Han var veldig sulten, men han sa til Satan: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» (Matteus 4:4).

Satan gjort et nytt forsøk på å beseire Kristus. Han viste ham alle kongedømmene i verden og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg» (Matteus 4:9). Det var underforstått at hvis Kristus gjorde det, kunne han gjenerobre verden og utføre sitt oppdrag uten å lide korsdøden på Golgata. Jesus nølte ikke et øyeblikk. Han var hundre prosent lojal mot Gud, og svarte: «Bort fra meg, Satan!». Det sa han med et ord fra Bibelen, som er det mest effektive våpenet i den store krigen: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Matteus 4:10). Med disse ordene endte kampen. Kristus beseiret Satan fordi han stolte fullstendig på sin far.

Golgata. Hvis vi ønsker å danne gi oss et klart bilde av hva den store krigen i universet handler om, må vi må se på Golgata. Satan gjorde en ekstra innsats for å få Jesu misjon til å feile da det nærmet seg avslutningen. Djevelen klarte å få de religiøse lederne over på sin side. De var misunnelige på Kristus fordi folket samlet seg om ham, og de motarbeidet ham så sterkt at han ikke lenger kunne arbeide offentlig (Johannes 11:45-54). Jesus ble forrådt av en av disiplene. Falske vitner ble brukt, og Jesus ble arrestert, anklaget og dømt til døden (Matteus 26:63-64; Johannes 19:7). Jesus rettet seg etter sin far i ett og alt og var tro til døden.

Det Kristus utrettet i liv og død påvirker ikke bare vår lille verden. Kristus sa, da han snakket om korset: «nå skal denne verdens fyrste [Satan] kastes ut» (Johannes 12:31); «denne verdens fyrste er dømt» (Johannes 16:11).

Den store krigen i universet nådde sitt høydepunkt på korset. Her la Kristus en kjærlighet og lydighet for dagen, som stod i den skarpeste kontrast til Satans grusomhet. Denne verdens fyrste mistet sin posisjon og vil til slutt bli beseiret.

Krigen handler om Jesus, som er sannheten. I dag raser det en heftig strid om Kristi autoritet, men det gjelder ikke bare hans lov, men hans ord – Bibelen. Det er teologer som ikke anser Bibelen å være Guds inspirerte ord[ii]. Man behandler den som om det ikke er noen forskjell mellom den og andre gamle dokumenter, og man bruker de samme kritiske metodene når man analyserer den. Flere og flere kristne, inkludert flere teologer, anser ikke lenger Bibelen som Guds ord og som en ufeilbarlig åpenbaring av Guds vilje. Som et resultat, stoler de ikke på hva den. Bibelen forteller om Jesus Kristus. Man har store diskusjoner om hans natur, jomfrufødsel, mirakler og oppstandelse[iii].

Det viktigste spørsmålet. Da Kristus spurte: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?», svarte disiplene: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene» (Matteus 16:13-14). De fleste av Jesu samtidige, regnet ham bare for å være et menneske. Så Kristus spurte disiplene: «Hvem sier dere at jeg er?»

«Da svarte Simon Peter: ‘Du er Messias, den levende Guds Sønn.’ Jesus tok til orde og sa: ‘Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen’» (Matteus 16:15-17).

I dag må hvert eneste menneske ta stilling til det samme spørsmålet som Kristus stilte disiplene. Det er et spørsmål som gjelder liv og død, og svaret er nært knyttet til vår tro på det som er sagt i Guds ord.

Kristus er hovedpersonen i Bibelen. Gud sier at hvis vi vil vite sannheten, må vi tro på Jesus, for han er sannheten (Johannes 14:16). En av metodene Satan benytter i den store krigen er å overbevise folk om at de kan forstå sannheten uten å sette den i forbindelse med Jesus. Det har blitt foreslått å kombinere sannheten med 1) mennesker, 2) naturen eller det synlige universet, 3) Bibelen og 4) kirken.

Det er sant at både mennesker, naturen, Bibelen og kirken bidrar til å avdekke sannheten, men ifølge Bibelen har Kristus skapt dem og han er over dem. De kommer fra ham og finner først meningen med tilværelsen hos ham. Hvis man skiller Bibelens lære fra Kristus, misforstår man «veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6). Antikrist vil gjerne kombinere sannheten med alt annet enn Kristus. (På gresk betyr ikke antikrist bare «mot» Kristus, men «i stedet for» Kristus). Satan har til hensikt å trekke oppmerksomheten vekk fra ham som er menneskehetens eneste håp, og han kan oppnå dette målet ved å gi Kristi sentrale plass i kirkens lære til andre.

Formålet med teologien. Når man ser på livet i et større perspektiv, blir man klar over at Satan prøver å fjerne Kristus både i universet og fra hans sentrale plass i sannheten. Teologi, som betyr studien av Gud og hans forhold til sine skapninger, skal forklare alle hans læresetninger i lyset som kommer fra Kristus. Det er teologiens oppgaven å gi mennesker tillit til Guds ords autoritet og å gi Kristus det sentrale plassen i sannheten, som med rette tilhører ham. Når teologien gjør det, hjelper det kirken, for da peker den på årsaken til den store krigen i universet, avslører den og møter den med det eneste uimotsigelige argumentet – Kristus, slik han er skildres i Bibelen. På denne bakgrund kan Gud bruke teologien som et effektivt verktøy som kan hjelpe mennesker å bekjempe Satan på jorden.

De bibelske læresetningers betydning

Læren om den store konflikten gir oss informasjon om den store krig som påvirker hvert eneste menneske som fødes i denne verden, ja, denne læren påvirker faktisk hver eneste avkrok av universet. Det står i Bibelen: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12).

Denne læren tilskynder oss til å være på vakt hele tiden. Når vi har kjennskap til denne doktrinen, er vi klar over at vi må kjempe mot det onde. Vi kan kun seire ved Jesu Kristi hjelp. Han er fyrsten over Herrens hær, «Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid» (Salme 24: 8). Paulus sa at hvis vi skal seire og overleve slik som Kristus, må vi ta «på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige» (Efeserne 6:13-18). Oppriktige kristne har det privilegium å leve et liv som er preget av utholdenhet og trofasthet. De går alltid forberedt på å kjempe (Åpenbaringen 14:12), og de stoler hele tiden på ham, noe som gjør det mulig for oss å få «mer enn seier» (Romerne 8:37).

Den forklarer lidelsens mysterium. Gud har ikke skapt ondskap. Han som «elsket rettferd og hatet urett” (Hebreerne 1:9), bærer ikke skylden for verdens elendighet. Det er den falne engelen, Satan, som er ansvarlig for all grusomhet og lidelse. Vi kan bedre forstå hvorfor det blir begått ran og mord, hvorfor der er begravelser, og hvorfor ulykker skjer, når vi ser det på bakgrunn av den store krigen.

Korset er et vitnesbyrd om både de destruktive kreftene som finnes i synden, og Guds uendelige store kjærlighet for syndere. Den store krigen lærer oss å hate synd og elske synderen.

Den er et uttrykk for Kristi kjærlige omsorg for verden i dag. Kristus sa før han vendte tilbake til Himmelen, at han ikke ville etterlate sine venner farløse. Han har stor omsorg for oss og har gitt oss enhver hjelp i kampen mot det onde. Kristus ga Den Hellige Ånd fullmakt til å representere ham til han kommer igjen (Johannes 14:16; Jmf. Markus 28:20). Englene har også en oppgave i frelsesplanen (Hebreerne 1:14). Seieren er sikker. Vi kan gå fremtiden i møte med fortrøstning og mot, fordi alt er under vår mesters kontroll. Vi bør lovprise ham, fordi han jobber for å frelse oss.

Den viser at korset har betydning for hele universet. Kristus levde og døde på jorden for å frelse menneskene. Han tok sin fars karakter, lov og styreform og avviste Satan anklager.

Kristus beviste at Gud er rettferdig og god, og at hans lov og regjering er den beste. Kristus viste at Satan ikke hadde noen grunn til å angripe Gud. Han viste også at når angrende syndere stoler helt på Guds kraft og nåde, kan de seire over synden, selv om de blir utsatt for fristelser hver dag.

_____________

[i] «Lucifer» comes from the Latin, Lucifer, meaning “light bearer.” The phrase “Son of the morning” was a common expression meaning “morning star” – Venus. “A literal rendering of the Hebrew expression translated ‘Lucifer, son of the morning’ would be ‘shining one, son of dawn.’ The figurative application of the brilliant planet Venus, highest of all the heavenly luminaries, to Satan before his fall … is most appropriate as a graphic illustration of the high estate from which Lucifer fell” (“Lucifer,” SDA Bible Dictionary. Rev. ed., p. 683).

[ii] See, General Conference Committee, «Methods of Bible Study,» 1986; Hasel, Biblical Interpretation Today (Washington, D. C., Biblical Research Institute [of the General Conference of Seventh-day Adventists], 1985).

[iii] See e.g. K. Runia, The Present-day Christological Debate (Downers Grove, IL: Inter-Varsity Press, 1984); G. C. Berkouwer, The Person of Christ (Grand Rapids, MI: Wm. Eerdmans, 1954), pp. 14-56.