Den unike Kristus

Vårt eksempel på kristen livsstil.

Den aldrende apostelen Johannes skrev: «Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus» (1 Johannes 1:3). Han tilføyde: «Den som sier: ‘Jeg er i ham’, må leve slik Jesus levde» (1 Johannes 2:6). Apostelen skildrer de troende som de som blir i eller er forent med Kristus. Kristenlivet består i å vandre med Herren hver dag.

For å bli i Jesus, blir vi kalt til å leve slik Kristus levde. Johannes definerte det å bli i Kristus som å ha fellesskap med Faderen, Sønnen, Den hellige ånd og med andre troende. Kristenlivet er basert på en felles virkelighet – Jesu offerdød. Men kristendommen viser seg i hvordan vi lever for Gud og for andre.

Jesu liv var kjennetegnet av forvandlende kraft. Den får vi tilgang til ved å høre hans ord («det vi har hørt») og ved å gjøre det han gjorde («det vi har sett») – med andre ord forme livet etter både det han sa og det han gjorde. Han er det ypperste eksempelet på hvordan vi skal leve: vandre som han vandret.

Jesus ville forvandle mennesker
Jesus kom for å snu opp ned på livet for dem som hørte ham og så ham. Han kalte mennesker til å bli disipler. Det er ikke bare å pugge hans lære utenat, men å la kraften i læren skape et nytt liv i oss (se Johannes 3:1-8). Jesus, som er kilden til Guds kraft, vant disipler ved å overvinne djevelens arbeid i menneskehjertet. Han kalte folk til å følge ham i stedet.

En forsker måtte reise gjennom jungelen som en del av jobben sin. Siden det ikke var veier eller stier i jungelen, tok mannen med seg en lokal guide. Etter å ha gått en stund sa han til guiden sin: «Jeg ser ingen stier. Hvordan vet du at vi går i riktig retning?»

«Jeg er veien,» svarte guiden. «Bare følg meg.»

Jeg takker Gud for at vi følger én som kjenner veien! Jesus så mange desorienterte og fortapte mennesker og sa: «Jeg er veien, følg meg!» (se Johannes 14:6). Når vi følger ham, forventes det at vi skal «leve slik Jesus levde» (1 Johannes 2:6).

Jesu ord
Det sier seg selv at Jesus åpenbarte hva det vil si å være kristen. Hans ord ble hørt på gatene, i tempelgårdene, ved kysten, når han reiste, og de forklarte Guds rikes verdier og prinsipper. Gjennom ham ble Guds stemme igjen hørt på vår syndfylte klode, med ord som ga ny mening til det israelittene hørte i lesningen av Det gamle testamentet.

Bergprekenen er Jesu skildring av levemåten til dem som følger ham og vil vise verden sin sanne identitet.

I prekenen fordømte Jesus drap, spesielt når det gjøres med sinte ord (Matteus 5:21-22). Han bekreftet betydningen av å leve i fred med andre (vers 23-24). Han sa at utroskap ikke bare gjelder selve handlingen, men allerede når begjærets tanker fyller hodet. I internettets tid kan det å bli fristet av begjær, by på utfordringer som var utenkelige på Jesu tid (vers 27-30). Han stadfestet ekteskapet og minnet tilhørerne om at skilsmisse har sine egne komplikasjoner (vers 31-32).

Jesus snakket om rettferdighet og at raushet er bedre enn å gjøre gjengjeld (vers 38-40), at kjærlighet – også til ens fiender – er et av kjennetegnene på sann åndelighet og den klareste gjenspeilingen av Guds sinn.

Jesus snakket om å vise omsorg for dem som led nød, i stedet for å dyrke vår egen egoisme (Matteus 6:1-4). Han minnet disiplene om at vår virkelige skatt er lagret i himmelen (vers 19-24) og at kvaliteten på vårt åndelige liv ikke kan måles med materielle goder. Hvis vi søker Gud og hans rike, vil våre viktigste åndelige, emosjonelle og materielle behov bli dekket (Matteus 6:25-34).

I en tid med mye depresjon og angst bør vi gripe fatt i Guds kjærlighet til oss og stole på at han kan fylle våre dypeste behov. Når vi er fristet til å dømme andre ut fra deres ufullkommenhet, ber Jesus oss om å stanse opp og innse at vår oppgave først og fremst er å ta hånd om vår egen ufullkommenhet (Matteus 7:1-5).

Jesu lære er ment å gjøre livet mer meningsfullt, morsommere og sette oss bedre i stand til å tjene andre. Kjærlighet er kjernen i Guds rikes verdier. Kjærligheten til ham er ikke bare et bud, den er limet som holder vårt åndelige liv sammen. Kjærligheten til Gud er grunnlaget for å holde loven (se 1 Korinterne 13). Kjærligheten til hverandre gjelder ikke bare dem vi liker, men også våre fiender.

Dessverre har vi ofte vanskelig for å elske andre, og menigheter kan også bli rammet av konflikter og spenninger som skader samholdet og vår identitet i Kristus. Johannes må ha vært klar over dette da han skrev: «For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre» (1 Johannes 3:11).

Jesu handlinger
Ifølge Bibelen kommer karakteren og vår identitet til uttrykk gjennom våre handlinger. Jesu identitet var ikke skjult for andre. Han ble menneske for å åpenbare sin guddommelighet med sine handlinger.

Da døperen Johannes ble fengslet, sendte han sendebud for å spørre Jesus om han virkelig var Messias. Jesus åpenbarte seg ikke bare for Johannes’ disipler med det de hørte ham si, men spesielt det de så ham gjøre (Matteus 11:1-6).

En persons handlinger åpenbarer karakteren. Jesus spiste sammen med tollere og syndere. Slik viste han guddommelig medfølelse og omsorg (Matteus 9:11-13). Han levde i full underkastelse under Faderens vilje (Johannes 5:19) og styrket forholdet ved å kommunisere med sin Far gjennom bønn og sitt kjennskap til Skriften. Han holdt sabbaten hellig (Lukas 4:16), elsket fiendene sine og ba for dem (Matteus 26:51-53; Lukas 23:34). Han overvant den onde når han ble fristet (Matteus 4:1-6) og beseiret ham ved å redde dem som var besatt av djevler eller var syke (Markus 1:32-34).

Da folk var vitner til at Jesus utførte mirakler, også da han helbredet to blinde menn, innså de at han brukte sin enestående kraft til beste for andre (Johannes 9:33). Alle Kristi gjerninger gjenspeilte hans identitet. Slik viste han hvordan vi skal leve sammen med ham og være hans kirke. Hele livet hans var et uttrykk for Guds uendelige kjærlighet til alle sine skapninger. Hans korsfestelse for vår synd er det største eksemplet på Guds kjærlighet til mennesket (Johannes 3:14-16; 1 Johannes 4:7-10).

«Jeg er kristen»
Jesus kom for å vise hvem han var, med både ord og handling. Men det var særlig gjennom hans adferd og velgjerninger at folk skjønte at han var Guds Sønn.

Da jeg besøkte et land hvor muslimer og kristne bor sammen, tok jeg en taxi til et møte. På turen spurte jeg sjåføren om hans trosliv. Han svarte med et bredt smil: «Jeg er muslim.» Jeg fortalte ham om noen av mine muslimske venner og nevnte hvor opptatt de er av Allah.

Han spurte om min tro, og jeg sa at jeg var syvendedags-adventist. Han lo av glede og ropte formelig: «Det er mange adventister i landsbyen min, og de er bedre muslimer enn jeg er. De går i moskeen flere ganger i uken og tilbringer lørdagen i tilbedelse og gjør gode gjerninger. De er fromme mennesker som ber mer enn tre ganger om dagen. De hverken spiser svinekjøtt eller drikker alkohol!»

Folk blir kjent med oss ut fra hvordan vi lever, i lys av våre handlinger, og så etter det vi lærer. Jesu religion handler ikke først og fremst om teoretiske påstander eller et teologisk system, men om en levende sannhet som tar over hele mennesket. Det er en sannhet som forvandler oss og måten vi tenker, snakker og handler på.

Ellen White skrev: «Kristus er vårt mønster, det perfekte og hellige eksempelet vi har fått å følge. Vi kan aldri kopiere mønsteret, men vi kan etterligne det som best vi kan[i].»

Slik tro som andre ser av våre handlinger, åpner døren så de kan høre og lære om sannheten som sådan. Den består i å vandre slik Kristus vandret.

[i] Ellen G. White i Advent Review and Sabbath Herald, 5. februar 1895.