Meny
Lukk
Foto: Damir Khabirov/iStock

«En tid til å leve»

Livsårene forandres - men ikke gi opp - Gud har nøkkelen til dem alle.

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge,
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse,
en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,
en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste,
en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale,
en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

Ordene vi leser i Forkynneren 3:1-8 er egentlig ganske mystiske.

For noen virker det som dette er det mest inspirerende i hele boken. For andre betyr ordene ikke noe i det hele tatt, og noen syns faktisk at avsnittet er voldsomt deprimerende.

Livets realiteter
La oss se nærmere på teksten. Det er ingen tvil om at det handler om tid. Nærmere bestemt handler det om hvordan tiden styrer livene våre og hendelsene som utgjør vår virkelighets verden. Det handler om glede og sorg, å bygge og ødelegge, leve og dø. Alt kommer til rett tid, og ingenting skjer for alltid mens ingenting kan unngås så lenge vi bor her.

«Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen …» (vers 1).

Forfatteren bruker ikke ordet tid her for å beskrive en spesifikk tidsperiode – en tid med smil, fred og planting som kommer til å vare evig. Snarere tenker han på situasjoner som kommer og som siden forsvinner like fort. En tid til å elske vil uunngåelig bli fulgt av en tid til å hate. En krigstid vil sikkert bli fulgt av en fredsperiode, og så videre.

Avsnittet omhandler faktumet og virkeligheten om at livet er fullt av forandring og bekymring, samtidig som det også finnes kontinuitet og glede. Ingenting godt vil vare evig i dette livet – men samtidig er vi lovet at ikke heller ondskap vil være permanent. Alt har sin utpekte tid.

Kanskje den viktigste delen av avsnittet er det vi leser i vers 2. Det er her stemningen er satt for det som følger: «en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp.» Tenk nå litt på disse to motsetningene! Akkurat som bonden har bestemt seg for en spesiell tid å plante og for å høste, er det også en spesiell tid for vår inntreden i denne verden, og Gud har nøklene til disse forskjellige tider.

På samme måte, som bonden også følger en tidsplan for å «trekke opp» det som er plantet, kommer også hvert menneske til et punkt hvor livet slutter. Begynnelsen og slutten av livet er i Guds hender. Ideen her er ikke at livet på noen måte følger en forhåndsbestemt rytme, eller at vi kan kontrollere eller forutsi «tiden» for når de forskjellige hendelsene – gråt, le, sørge, danse, kaste, samle, – vil skje. Teksten forteller oss bare at alt som skjer i livet, er kjent av Gud. Det er noe han vet på forhånd og som hviler trygt i hans hånd.

For noen er dette en utrolig oppmuntrende og inspirerende tanke: Alt er trygt i Guds hender. Når vi havner i en ufordelaktig «tid», kan vi stole på Guds løfter om at han vil sørge for en tid til å lege, le, danse, og fred. Alt er midlertidig. Det er hva teksten i Forkynnerens bok kapittel 3 ønsker å fortelle deg.

Deprimerende tekst?
Men nå er det slik at teksten for noen også kan være mer eller mindre deprimerende. Hvorfor? Forfatteren av Forkynneren har allerede tidligere i sin bok sagt at alt vi gjør er forgjengelig, forgjeves og uten verdi. «Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt strev under solen?» (Forkynneren 1:2-3). Denne tanken kan være ganske plagsom og vanskelig; Alt jeg gjør og driver på med er egentlig uten verdi. Og når jeg kommer til kapittel 3, blir den tanken enda mer fremtredende.

Vi kan jo spørre: «Hvorfor Gud? Hvorfor må jeg ha det så vanskelig i livet mitt? Det er kanskje like bra at jeg legger meg ned med en gang?» Men Forkynnerens forfatter kommer aldri til den konklusjonen. Han stiller aldri spørsmålene: Hva er meningen med alt? Hvorfor må jeg fortsette? Hvorfor må jeg lide? Han beskriver i stedet sin observasjon: «Hva har den som arbeider, igjen for alt sitt strev? Jeg så det vonde strevet som Gud har gitt menneskene (Forkynneren 3:9-10). Arbeidet og jobben er krevende. Her brukes de samme ordene som beskrev Israels tvangsarbeid i Egypt. Men aldri, aldri sier han: Hva er meningen med livet og alt strevet?

Det gode som Gud gir
Det handler nemlig om at det finnes håp om en fremtid sammen med Gud. Det i seg selv er jo nok. Men det er mer. Det finnes noe vi kan få her og nå. Hva er det? Forfatteren svarer i punkter som kommer i de følgende versene. «Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt. Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet. For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud» (Forkynneren 3:11-13).

Første del av vers 11 inneholder et positivt løfte til oss. «Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid …» Ordet «vakkert» kunne også bli oversatt til «passende» eller til og med «fantastisk». «tjener til det gode for dem som elsker Gud» sier Paulus i Romerne 8:28. Gud tillater ikke at våre byrder blir større enn vi kan bære, leser vi i 1 Korinterne 10:13. Teksten fra Forkynneren har et ekko av begge disse løftene. Selv om mye av det som skjer rundt oss synes å være utenfor vår kontroll, så er alt i Guds hender. Vi kan være sikre på at alt blir «vakkert», «passende» og ikke «for mye» for oss. Det finnes en plan. Gud har en hensikt med det som skjer. Vi klarer ikke alltid å forstå så mye av det, men vi kan være positivt forsikret om at det finnes en plan om å gjøre alt for at vi skal ha det så godt som mulig.

I de følgende ordene finner vi det første av to ting som Gud gir oss akkurat her og nå. «Ja, alle tider har han lagt i menneskets hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt» (Forkynneren 3:11). I 1978/85-oversettelsen står det at Gud har «lagt evigheten» i våre hjerter allerede nå. Det må jo bety at Gud har gitt oss en svak og vag forståelse av hvor ubegrenset han er. Dette betyr at Gud har gitt oss muligheten til å forstå litt av hva det evige liv handler om.

Virker dette kjent? Det burde være det. Jeg tror at alle kristne på et eller annet tidspunkt har hatt den opplevelsen; følelsen av at like der utenfor finnes en ubegrenset evighet som Gud vet om, og som han tilbyr oss gratis og uten begrensninger. Vi kan føle det, men vi kan ikke fullt ut forstå det.

Husker du hvordan Gud lot Moses få se et lite glimt av ham? (2 Mosebok 33:21-23). Moses kunne ikke se Guds ansikt og leve. Så mens Moses skjulte seg i en klippekløft, så han en liten bit av Guds rygg. Dette er hensikten med dette verset. I dette liv får vi se litt av Gud. Paulus sier at vi nå ser som i et speil, i en gåte (1 Korinterne 13:12). Speil på den tiden var ganske diffuse. Vi kan ikke se Gud tydelig. I dag kan vi ikke se og møte alt Gud er og står for, ansikt til ansikt.

Hvis vi er uforsiktige, kan en slik påstand gjøre oss oppgitt. Men i virkeligheten er jo dette «glimtet av Gud», denne noe uklare «følelsen» av evigheten, en følelse av «nesten, men ikke helt», som er nedlagt i våre hjerter, en av de største og mest verdifulle gaver vi har fått. Hva kommer det av? Vel, rett og slett: Det er ingen bedre måte å forberede seg på en evighet i tilbedelse og fellesskap med Gud enn å begynne å se frem til den allerede i dag.

Et barn som alltid er vant til å få alt han eller hun vil ha, opplever ikke det helt store julaften. Et barn som av en eller annen grunn aldri har hørt om julaften har ingen anelse om hva som skal skje og blir voldsomt overrasket når dagen kommer, og vet heller ikke hvordan man skal reagere da. Men for et barn som i spent forventning ser frem til Julaften i dager, uker og måneder, blir jo alt sammen en fantastisk fest. Et slikt barn vet akkurat hva hun skal gjøre, og hun elsker hvert øyeblikk av det som skjer.

Hvis vi bruker samme modell, kan vi si at en familie som alltid har vært rik og levd i største velstand, synes å miste evnen til å sette pris på sin rikdom. Hvis en familie som har vært fattig, på randen av overlevelse, og uten håp om forbedring, plutselig vinner 3 millioner på lotteri eller får en arv av tante Alma, blir de så overveldet at de ikke vet hvordan de skal handle. De vet egentlig ikke hva de skal føle. Men en familie som har levd i fattigdom, og samtidig drømt om et anstendig og komfortabelt liv, og jobbet hardt dag inn og dag ut for å nå drømmen, og så plutselig lykkes – en slik familie forstår hva det betyr å være takknemlig for de gaver man har fått. De vet hvordan de skal reagere og handle, fordi det er dette de har gledet seg til hele tiden.

Et velbalansert og lykkeligere liv
Det finnes vel ikke noen bedre måte å forberede oss på evigheten og hva som venter oss der enn å se frem til hva som faktisk kommer. Kanskje «skjult som i et speil», men likevel. Forfatteren av Forkynneren er mest av alt opptatt av å fortelle oss hvor utrolig, fantastisk og herlig en evighet sammen med Gud vil bli.

Det virker som at noen kristne har tatt en slags bitter medisin som gir bivirkninger i form av ord som: «Livet er noe vi bare må gå gjennom til det nye fantastiske kommer». Men livet er ikke en bitterurts erfaring. I stedet handler det om «trening for evigheten». Har du en følelse av Guds herlighet. En følelse om hvordan evigheten og himmelen vil være? Hold da fast ved den! Bruk privilegiet til å se Guds rygg hver dag, akkurat som Moses. Se frem til hver dag som en mulighet til å forberede deg for den evige opplevelsen som venter på deg!

Ja, vi blir faktisk bedt om å gjøre mer enn det. Dette livet er mer enn en treningsleir som gjør oss klar for himmelen. Livet er også som et stort flott gavebord. Den neste tingen som dette livet har å gi og som vi må ta tak i, er beskrevet i versene 12 og 13: «Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn å glede seg og nyte det gode i livet. For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud» (Forkynneren 3:12-13).

«Jeg skjønte,» sier forfatteren, at det ikke er noe godt unntatt «å glede seg og nyte det gode i livet». Noen har sagt at dette bare er hans uttalte konklusjon. Han har bestemt seg, sier han, for at det ikke er noen fordel, ingen fortjeneste med dette livet. Så det minste vi kan gjøre er å prøve å underholde oss så godt som mulig så vi ikke alt går tapt. Men nå er det egentlig ikke det som står. «Jeg skjønte,» er ikke direkte et uttrykk som brukes for å beskrive en konklusjon. Snarere er dette et tillegg til den konklusjonen forfatteren allerede har nådd. Vi har allerede sett at hans første konklusjon var at livet inneholder gaven å forberede oss for evigheten. Ikke bare det, fortsetter han, men jeg vil også si dette: Livets innehold er en gave i seg selv som vi kan glede oss over og nyte så lenge vi er her på jorden.

Takknemlighet
Har Gud gitt deg ting i livet som du kan glede deg over og virkelig nyte? Hvis vi tenker over det, tror jeg svaret er ja. Tenk bare på de venner du har! Gud kunne ha skapt oss som superindividualister, men det gjorde han ikke. Tenk på glede og humor! Det å kunne le av sine egne feil … Evnen til å tenke – Gud ga oss en mulighet til å tenke abstrakt, for å finne ut av ting. Den gode maten – Gud kunne jo lett ha ordnet masse mineral og vitaminpiller i stedet for tomater, erter og paprika. Jeg tror du skjønner bildet.

Det er ikke noe tvil om at Gud vil at vi skal nyte livet. Han har gjort alt han kan for å hjelpe deg med å nyte livet. Ta hans tilbud seriøst! Ikke vær en del av en kristendom som insisterer på at alt godt og hyggelig i livet er «ondt» og bør unngås. Gud har gitt oss en verden av steder, mennesker og muligheter til å utforske. Du trenger ikke å klassifisere deg selv som «frequent flyer» bare fordi du utnytter mulighetene. Du har også nok å utforske i din absolutte nærhet, uansett hvor du er akkurat nå.

Visst finnes det problemer her i verden, og tidvis kan vi kanskje trekke det med glede og nytelse for langt. Men det er i seg selv ikke grunn nok til å lukke helt for muligheten til å underholde oss selv. Når vi tar Gud med oss hver dag og med kunnskap om at vi forbereder oss for evigheten, kan vi med god samvittighet «ha det bra».

Visst finnes det en spesiell tid viet for alt under himmelen og jorden. Det var det teksten fortalte oss. Og vi er sikre på at «nåtiden», enten den er god eller dårlig, glad eller trist, er noe som Gud har kontroll over. Selv i dårlige tider og stunder i «den mørkeste dal».

Gud er der for å sørge for at vi ikke mister muligheten til å dele livets goder.

Med hjelp av teksten finner vi da en todelt kombinasjon som gir oss et mer velbalansert og lykkeligere liv. Først aksepterer du livet, alt strevet, og alt som skjer. Dette for å få en smak av evigheten du har rundt omkring deg akkurat nå, og for å forberede deg, litt etter litt hver dag, for tiden når evigheten blir til virkelighet for deg. For det andre: Aksepter livet som en mulighet for glede og nytelse! Å ha et smil på leppene dine er ikke mot Guds vilje. Fang dagen og lev til ditt fulle potensial!

«Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø …» En tid til å fødes, en tid til å leve er nå, akkurat nå. Bruk tiden og ta imot de gratis gaver som Gud vil gi deg i ditt liv her og nå!