Lukk
Foto: sedmak/iStock

Er historien om Jesus sann?

Historien om Jesus er grunnlaget for den kristne tro.

Gjennom århundrene har det gang på gang vært reist spørsmål om Jesus Kristus. Knapt noen historikere trekker i tvil at Jesus virkelig har levd. Han er den historisk best dokumenterte person fra antikken. Han er nevnt av den antikke historikeren Tacitus i hans årbøker, bok 15 avsnitt 37, fra 115 e.Kr. og hos Josefus, den jødiske historikeren som levde ca. 37 – 100 e.Kr. Videre har en annen romersk historiker Suetonius nevnt en person ved navn Chrestos. Plinius den ynger, en romersk guvernør i Lilleasia, nevner også Jesus i et brev fra år 112 e.Kr. (Se Wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Jesus_Kristus).

Men om han var Gud som kom til jorden for å frelse menneskene fra synd og fortapelse, er det mange som stiller spørsmål om. Hva er sant? Er Jesus virkelig den han selv ga seg ut for å være og som og etterfølgerne hans fortalte om?

Bibelen forteller oss at Den Hellige Ånds kraft kom over jomfru Maria som fødte Jesus. Videre ble han døpt av Johannes omkring 30 år senere. Han gikk omkring og forkynte mens han gjorde godt og utførte mange mirakler i tre og et halvt år. Da ble han tatt til fange, forhørt og torturert av Pilatus for deretter å bli korsfestet. Josef fra Arimatea begravde Jesus og tre dager senere sto han opp fra de døde. Deretter for han opp til himmelen og satt seg ved Guds høyre hånd.

For de fleste kristne er dette barnelærdom, men har denne historien alltid vært like uproblematisk? Neppe.

Når Paulus i sier «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Korinterbrev 1:18), er han inne i en diskusjon omkring troverdigheten av det budskapet han forkynte.

Mange spørsmål om Jesus ble stilt på Paulus sin tid, som også stilles i dag. Et av dem var omkring hans fødsel. En jomfrufødsel var på den tiden ikke mindre oppsiktsvekkende enn nå. Kanskje mer utrolig til og med. Allerede 160 år etter Jesu fødsel finner vi anklagen mot Maria skrevet ned av en hedensk forfatter som het Kelsos (Celsus). Han hevder at Maria var blitt gravid med en romersk soldat som het Panteras. Bare ved en liten omskrivning av det greske ordet for jomfru, får man det til å bety «Panteras elskerinne». Denne forfatteren hevder å ha informasjonen fra en jødisk kilde. Men allerede Jesus selv møtte noen av disse tankene hos fariseerne. De fleste bibelforskere er enige om at når fariseerne i Johannes 8:41 sier: «‘Vi er ikke født i hor,’ sa de. ‘Vi har én far, det er Gud’» på Jesu anklage, er det en hentydning til det de mener er hans tvilsomme opphav.

Den neste vanskelige delen av historien om Jesus er korsfestelsen. Dersom Jesus skulle være Messias, var korsfestelse den siste død han burde hatt. «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds uforstand er forstandigere enn menneskers visdom, og Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke» (1 Korinterbrev 1:22-25).

Korsfestelsen sies å være en anstøt for jøder. Å dø ved korsfestelse var for antikkens mennesker en ytterste maksimum av tortur, skjensel og vanære. Kildene fra oldtiden framhever dette siste punktet – vanæren og skammen som den korsfestede ble utsatt for, han hang jo naken på korset, til alles spott og spe. Antikkens mennesker reagerte med avsky og forferdelse på denne dødsmåten. Selve skikken kom fra orienten. Romerne selv oppfattet den som en barbarisk henrettelsesmetode og brukte den aldri på romerske borgere, bare på slaver og politiske opprørere.1

I Justin Martyrs dialog med jøden Tryfon, som er skrevet ca. 160 e.Kr., har jøden betydelige vanskeligheter med å godta tanken om at Messias skulle dø. Etter hvert kan han godta det, for Justin Martyr fremlegger noen skriftsteder som gjør inntrykk på ham. Men, for å sitere Tryfon: «vi erkjenner at han skal lide, og føres bort som et lam. Men at han til og med skulle korsfestes og lide en så skammelig og vanærende død – den som er forbannet i loven – det må du vise ut fra skriften. For vi får oss ikke engang til å tenke tanken»2. Det Tryfon sikter til her er teksten fra 5 Mosebok 21:23 hvor det står: «For den som blir hengt opp i et tre, er forbannet av Gud,»

Også grekerne hadde store problemer med at Gud døde på et kors. For de lærte at gudene ikke kunne lide, og dermed selvfølgelig ikke kunne dø. Derfor ble hele historien om korsfestelsen ganske absurd for dem.

Den tredje problematiske hendelsen i Jesu liv var oppstandelsen. Som nevnt før var ikke antikkens mennesker spesielt godtroende og lett å lure. Å stå opp fra de døde var like kontroversielt den gang som nå. Jeg har tidligere nevn forfatteren Kelsos. Han var ikke overbevist om at historien om oppstandelsen var sann. I forbindelse med oppstandelsen sier han: «Hvem var det som var øyenvitner til dette? Etter det dere sier selv: Et hysterisk kvinnemenneske (Maria Magalena), og muligens en til (Peter) av dem som var fanget i dette bedraget. Enten må han ha hatt en drøm i sin særegne sinnsstemning, og – forledet av sine intense ønsker – hatt hallusinasjoner.» Slik oppfattet noen i samtiden det kristne budskap om frelsen i Jesus.

Da forblir det store spørsmålet om historien om Jesus er sann eller er det historiens største bløff?

Mange bibelforskere sier at fordi historien rett og slett er så umulig for både jøder og grekere må den være sann. Dersom noen skulle dikte en slik historie ville de ha valgt en langt mer spiselig løsning.

La oss ta de tre ulike punktene for oss: fødsel, død og oppstandelse. Å være født utenfor ekteskap var svært belastende for både mor og barn på Jesu tid. At frelserkongen Messias skulle være født utenfor ekteskap var for jødene en umulighet. Ingen ville drømme om å dikte opp en slik historie. Den ville bare ikke bli trodd. Ikke på noe sted i Bibelen prøver man å skjule det faktum at Josef ikke var far til Marias barn. I Jesu slektstavle hos Matteus beskrives Josef som «Marias mann» (Matteus 1:16). Deretter blir profeten Jesajas ord (7:14) brukt som forutsigelse for jomfrufødselen. Lukas peker på at Jesus ble «holdt for å være Josefs sønn» (Lukas 3:23). Det er en juridisk ordbruk fra den tiden, brukt på adoptivbarn. Bibelens forfattere fremhever heller enn å skjule Jesu opphav. Dette er en sterk argumentasjon for at historien er sann.

Paulus er ganske klar når det gjelder korsfestelsen. Den er til anstøt for jødene. Derfor finner vi at Bibelen ikke bare beskriver korsfestelsen, men den plasserer den også inn i en historisk sammenheng som kunne etterprøves. Både Pontius Pilatus og Herodes er nevnt i denne sammenhengen i Bibelen. Blant kirkefedrene blir nettopp de historiske fakta trukket frem som bevis på at korsfestelsen virkelig hadde funnet sted. For å sitere en bønn i den første menighet. «Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje» (Apostlenes gjerninger 4:27-28).

Når det gjelder oppstandelsen er det riktig som Kelsos sier, at det var en kvinne som først så ham. Det ville ingen bløffmakere ha sagt. På denne tiden var ikke kvinner troverdige vitner i en rettssak. Å bruke kvinner til å bekrefte en oppstandelse som ikke hadde funnet sted, må betegnes som dødfødt. Ingen ville tro på en slik historie. Selv ikke Peter og Johannes trodde helt på det Maria sa. De måtte selv se den tomme graven for godta det hun fortalte.

Heldigvis gjorde fariseerne et trekk som bekrefter historien om oppstandelsen. De plasserte vakthold ved graven for å sikre seg at disiplene ikke kom og fjernet Jesu legeme, for deretter å kunne fortelle at han var oppstått. De romerske soldatene voktet Jesu grav med livet som innsats. Dersom de sviktet i sin oppgave måtte de selv dø. Det er lite trolig at de ville ha sluppet disiplene nær graven, langt mindre inn i graven, slik som Bibelen forteller at Peter og Johannes gikk. I tillegg fører Paulus sterke bevis for Jesu oppstandelse: «For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster» (1 Korinterbrev 15:3-8). Han henviser til øyenvitner som fremdeles i den skrivende stund var levende. Det kjennes ikke til at Paulus sin bevisførsel er tilbakevist av noen.

Like viktig er det å få med seg at historien om Jesu liv fra vugge til grav er aldri blitt tilbakevist på noe punkt, den er bare trukket i tvil. Argumenter som: Kan dette være sant? Dette kan da ikke ha skjedd, tror du virkelig på dette? er brukt. De minner mest om argumentasjonen i Edens hage: Har Gud virkelig sagt?

Alle bevis som kan trekkes frem peker mot at historien om Jesus er sann og ikke oppdiktet av fantasifulle tilhengere. Historien om Jesus er grunnlaget for den kristne tro og årsaken til at det i dag finnes ca. 2,2 milliarder kristne i verden. Se Store norske leksikon! Paulus møtte mange av de argumentene jeg har tatt fram. Derfor skrev han til menigheten i Korint: «Men hvis det forkynnes at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. Da har vi vist oss som falske vitner om Gud; for vi har vitnet mot Gud at han har oppreist Kristus, noe han altså ikke har gjort, hvis da døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.» (1 Korinterbrev 15:12-20).

Vi kan stole på Bibelens ord om Jesus. Om den enn er merkverdig og anstøtelig blir den bekreftet av Bibelen og dem som levde på Jesu tid. Men ikke minst blir den bekreftet av Den Hellige Ånds virkning i det enkelte menneskes liv også i vår tid.

_________________

1. William Barclay, Din daglige studiebibel – Johannes, bind 2 s. 255-56

2. Justin Martyr, Dialog of Justin with Trypho, a jew, chapter LXXXIX