Lukk
Foto: molchanovdmitry/iStock

Er vi større enn oss selv?

Tre spørsmål er felles for alle mennesker: Elsker du meg? Vil du være min venn? Vil du besøke meg? Slik spør også Gud meg. Og enda mer: Den største innbyr oss til det store gjestebudet for de små, og gjør oss større enn vi er.

En klok graffiti gir oss en stor utfordring: Gjør som Gud, bli et sant menneske. Ja, mennesket er et forsøk på å se om det er mulig å leve som menneske. En annen klok mann, Fjodor Dostojevskij, skriver at framfor alt må menneskene lære seg å elske livet.

Evangeliet kaller oss ikke bort fra livet, men inn i livet. Er vi mindre enn oss selv? Jesus sier at vi er større enn oss selv. Og vi er større enn oss selv på grunn av at Gud ble sant menneske. Han er garantien for at vi kan leve som mennesker.

Da Michelangelo skulle male døperen Johannes i Det sixtinske kapell, utstyrte han budbæreren, mannen som var mer enn en profet, med en veldig pekefinger. Han peker bort fra seg selv, til Jesus. Det er på grunn av hans liv og død at jeg ikke er en prikk i det uendelige rom. Ja, vi er riktignok i utkanten av universet, men evangeliet er en åpning til den andre siden.

Han kom for å gi oss «liv og overflod» (Johannes 10:10). Han gjør oss større enn vi er fordi Gud er større enn vi forstår. «Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett» (Johannes 10:29-30).

Vi er mye mer enn vårt nullpunkt. For Gud i tiden er kjærlig og gjør oss verdig. Han er uendelig god.

Nikodemus’ evangelium
En apokryf tekst som var viktig og populær i tidlig middelalder, blir tilskrevet Nikodemus, selv om forfatteren er av senere dato. Han tar for seg to temaer: Anklagene mot Jesus og hans nedfart til dødsriket. Det siste er jo en tanke som er tatt med i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen.

Anklagene mot Jesus er for det første at han er av illegitim herkomst, og for det andre at han er en trollmann. Under Pilatus’ forhør er det tolv menn som går imot påstanden om at Jesus er unnfanget utenfor ekteskap, for de var til stede da Josef og Maria ble forlovet. Mennene er nevnt ved navn.

En av dem står fram og protesterer mot at Jesus står i ledtog med djevelen når han helbreder mennesker: Kvinnen som hadde hatt en blødning i tolv år, blir identifisert som Veronika, hun som ifølge legenden tørket Jesu panne med en svetteduk da han ble pisket og plaget. Hun sier at da hun rørte ved kanten av kappen hans, stanset blødningen. Derfor er hun takknemlig og frimodig.

En annen kommer fram og sier: «Jeg var tvekroket, og han rettet meg opp med et ord!»

Enda én bidrar med sitt vitnesbyrd: «Jeg var spedalsk, og han renset meg med et ord!»

Flere forteller Pilatus hvordan Jesus hadde gjenoppvekket den døde Lasarus etter fire dager i graven. Da han hører dette, begynner stattholderen å skjelve, og sier til morderslekten: «Hva gagner det dere å utgyte uskyldig blod?»

Ja, uten ord spør Jesus også den romerske landshøvdingen, som så mange andre før ham, for eksempel den blinde mannen ved Jeriko: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Lukas 18:41).

Hva gjør han for deg og meg? Hva har han gjort for oss? Forandrer han vårt liv og gjør oss større? «Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier» (Matteus 12:20).

Når vi går baksporet
Et eksempel fra naturen kan illustrere erfaringen av at Gud har gjort noe for oss: Sverre Fjelstad er en av dem som går inn i naturen når han går ut. Av ham har jeg lært at for å forstå mer om skogens dyr, er det en god idé å gå baksporet. Slik får man kunnskap om hva elgen eller ulven har spist og hvor den har hvilt seg og mer av samme sort, uten å forstyrre dyrets gang. Også eksistensielt er det en god gangart – for å se hvor vi har vært og hva vi har gjort og erfart. For å huske de stille og store gode steder i livets landskap, steder med glede, klarsyn og fred. Det gir tro og tillit. Framtiden er ikke fremmed for fortiden. Noe som var godt i går, gir oss kursen mot noe som kan være godt i morgen. Vi kan ta det fram når vi er jaget av stormen og ikke finner noen trøst. Når vårt lys er en svart sol i sjelen og universet er et stort fravær.

Da kan vi gå baksporet, og se at det er mulig å leve som mennesker og elske livet.

Ja, hvis vi følger baksporet til de første fotefar, ser vi hva vi var i Guds tanker, og vi vet hvor vi går. Vi har så å si vært i slutten før. Og han som er Gud, ble én av oss for å lære oss å leve som mennesker.

Det store gjestebudet
Det er tre spørsmål som er felles for alle mennesker, sier Jean Vanier, mannen bak L’Arche-fellesskapene for mennesker med psykiske handikap: Elsker du meg? Vil du være min venn? Vil du besøke meg? Slik spør også Gud meg.

I Sygdommen til døden er det en liten rørende fortelling som illustrerer at den største gjør oss større enn oss selv. Søren Kierkegaard ser for seg en fattig løsarbeider og historiens mektigste keiser. En dag får keiseren for seg at han skal sende bud på fattigmannen, som aldri har drømt om at keiseren engang vet hvem han er. Han har svært små tanker om seg selv. Hvordan vil han oppleve en slik uventet invitasjon? Hva vil keiseren meg? spør han seg selv. Det er sikkert en feiltagelse.

Men hvor stort er det ikke å få se keiseren, og i ettertid fortelle barn og barnebarn om den lykkeligste begivenheten i hans liv.

Og hvis keiseren så ber ham om å gifte seg med hans datter, hva så? Vil han ikke bli svært usikker og fortumlet overfor et så besynderlig, ja, avsindig spørsmål? Minst av alt kan han nevne det for noe menneske, for folk vil le av ham, de vil sende hans navn til avisen, han vil bli til latter for hele byen. Tror han virkelig at en keiser har slike tanker om en løsarbeider? En liten gunstbevisning vil man nok forstå, men å bli spurt om å være keiserens svigersønn, det er mye for mye. Det er innbilning, ren dårskap.

Men kristendommen vurderer det enkelte menneske enda høyere. Det er ikke keiseren som innbyr oss; det er Gud. Kristentroen sier at hvert individ – «mand, kone, tjenestepige, minister, købmand, barber, studiosus» – er til for Gud. Vi kan tale med ham i all fortrolighet, når som helst, og være sikker på at han hører oss.

Elsker du meg? Vil du være min venn? Vil du besøke meg? Det er Gud som spør meg.

Stiller jeg de samme spørsmål til ham?