Fredens vei

Hvordan kan ordformuleringer påvirke vår kristne forståelse og praksis?

Vi har alle et ordforråd, og vi har alle noen favoritt-ord som vi bruker igjen og igjen, når vi snakker om det som er viktig for oss. Vi har funnet dem nyttige til å oppsummere spesifikke konsepter.

Innenfor kristendommen har vi mange sånne ord som er en del av vårt felles språk. Vi har teologisk terminologi, som gjør det mulig å snakke om konsepter som gjerne er mer komplekse og krever innføring. Men for oss som har lært det, er det nyttig med begreper som for eksempel: Treenigheten, rettferdiggjørelse ved tro, den gamle og den nye pakt, Skriftens ufeilbarlighet, etc..

Men jeg har begynt å bruke et uttrykk som er blitt viktig for meg: Fredens vei. Det var lettere tilfeldig at jeg begynte å bruke det mer konsekvent, og med det mener «måten som Jesus og apostlene har lært oss å leve på for å fremme fred i verden rundt oss». Det kan til og med forstås som et uttrykk som oppsummerer selve kristendommen og den historiske bevegelsen, som jeg i høyere og høyere grad identifiserer meg med.

I sin lykke over å ha fått en sønn, som skal være Guds profet, og i sin store forventning om Messias, frelseren, som snart skal komme, synger Sakarja en flott sang i det første kapitlet i evangeliet etter Lukas. Sangen slutter med disse ordene om Kristus (Lukas 1,78-79):

Slik skal lyset fra det høye
gjeste oss som en soloppgang
og skinne for dem som bor
i mørke og dødens skygge,
og lede våre føtter
inn på fredens vei.

Hvorfor kom Jesus til verden? Forklaringen som gis her, er at det var for å skinne for alle oss som bor i mørket. Når han stråler, så klarer vi å finne frem. Det leder våre føtter inn på Fredens vei.

Jesus selv kaller seg for «Veien, Sannheten og Livet» (Johannes 14,6). De første kristne, alle dem som trodde på Jesus og erklærte at han var Herren etter hans oppstandelse, kalte seg «Veien» (Apostlenes gjerninger 9,2; 19,9.23; 22,4; 24,14).

Hvorfor sluttet man egentlig å kalle seg det? Jeg vet ikke. Men jeg vet at kristne i de første par århundrer sto konsekvent for fred på en måte som vi ikke ser etter at keiser Konstantin på 300-tallet gjorde den kristne tro til statsreligion.

Det var ikke Konstantin som bestemte at den kristne tro ikke lengere skulle være «Fredens vei». Det var kristendommens egne store tenkere og ledere som gjorde dette. Man kan undersøke argumentene deres og forstå tankegangen de hadde i sin tid. For meg har imidlertid ikke denne formen for kristendom stor appell. Jeg vil heller tilhøre kristendommen fra tiden før Konstantin. Den som er opptatt av fred som en måte å vandre gjennom livet på. Den som ligner på Kristus og som søker å leve ut hans fredsprinsipper.

Jeg vil tilhøre Fredens vei.