Meny
Lukk

Fuglene – våre lærere

De færreste tenker at fuglene er teologer som formidler dype lærdommer fra Gud.

Om våren kommer trekkfuglene tilbake til Norge fra overvintringsstedene i Sør- og Vest-Europa og Afrika. De første kommer til Sør-Norge i slutten av februar og i begynnelsen av mars. Hannene kommer først for å etablere et revir. Deretter begynner jakten på en make.

Det er millioner av fugler som trekker nordover hver vår. Sanglerken som overvintrer i Vest-Europa, er først ute. Litt senere kommer vipen fra et område som strekker seg fra Storbritannia til Frankrike, stæren fra omtrent det samme området som vipen og bokfinken fra Vest-Europa. Deretter følger svarttrost og gråtrost fra det europeiske kontinentet og Storbritannia, og linerle fra Sør-Europa og Nord-Afrika.

Trekkfuglene som overvintrer lengst borte, kommer sist. Det gjelder gjøken som overvintrer i Afrika, tårnseileren i Afrika sør for ekvator og låvesvalen som kan overvintre så langt sør som Sør-Afrika.

Trekkfuglene kan tilbakelegge tusenvis av kilometer etter en overvintring og finne tilbake til nøyaktig det samme treet hvor de oppholdt seg sommeren før. Det virker som om de har et slags indre kart og kompass. Enkelte hevder at de navigerer etter jordens magnetfelt.

Luther, Kierkegaard og Jesus
Martin Luther mente at vi kan lære mye av fuglene: «Dere forstår, han (Gud) gjør fuglene til våre lærere og skolemestre. Det er til stor og vedvarende skam for oss når evangeliet gjør en hjelpeløs spurv til de vises teolog og predikant. … Det finnes like mange lærere og predikanter som det er fugler under himmelen. Deres levende eksempel gjør oss forlegne» (kommentar til Bergprekenen).

Den kjente danske teologen Søren Kierkegaard sa det samme som Luther: «Hva er det å være menneske … Å, at vi kunne lære dette … av liljene og fuglene … I samsvar med evangeliets oppfordring skal vi med alvor betrakte fuglene og liljene som våre lærere … og gjøre som dem» (preken over emnet Liljene på marken og fuglene under himmelen).

De to teologene har helt rett. Fuglene er våre lærere. Jesus sa det slik: «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de?» (Matteus 6:26). Jesus oppfordrer oss her til å være fuglekikkere.

John Stott om fugler
Ikke overraskende har Bibelens mange henvisninger til fugler skapt interesse blant enkelte teologer for de cirka 9000 fugleartene som finnes i verden. Den kjente engelske presten John Stott som magasinet Time i 2005 hadde med på listen over de 100 mest innflytelsesrike menneskene i verden, har vært så interessert i fugler at han har reist over store deler av verden for å se og fotografere fugler. Han mener å ha sett hele 2500 av fugleartene i verden. Han kaller sin interesse for orniteologi, fuglenes teologi.

John Stott har skrevet nærmere førti bøker. En av dem handler om fugler. Den har den treffende tittelen Fuglene våre lærere. I boken viser han hva vi kan lære av ti av fuglene som er nevnt i Bibelen.

Spurven
Spurven er en av de vanligste fugleartene på våre breddegrader. Mange mener at den er av liten verdi. Det er ikke Bibelens syn. Jesus nevner spurven flere steder i evangeliene: «Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud» (Lukas 12:6). «Uten ham som er Far for dere, faller ikke én av dem til jorden» (Matteus 10:29). «Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver» (Matteus 10:31).

Denne ofte foraktede fuglearten lærer oss selvaktelse, noe som er viktig for alle mennesker. Mange sliter uten grunn med mindreverdighetsfølelse. Alle mennesker har ifølge Bibelen verdighet, fordi vi alle er skapt i Guds bilde. Det er hva Jesus understreker når han taler om spurvene. Også i Jesu samtid var spurvene av liten verdi. Jesus valgte med hensikt den minst betydningsfulle fuglearten for å vise hvilken verdi hvert eneste menneske har i Guds øyne. Når ikke en eneste spurv er glemt av Gud, gjelder det i enda større grad hvert eneste menneske.

Ravnen
Jesus peker også på ravnene som våre lærere: «Se på ravnene!» (Lukas 12:24). Han sier omtrent det samme om dem som om fugler generelt: «De sår ikke og høster ikke, de har verken matbod eller låve, men Gud gir dem føde likevel.» Ravnene, som alle de andre fugleartene, lærer oss å tro og stole på Gud. Det betyr ikke at Gud mater fuglene som mennesker mater fugler i bur. Fuglene spiser frø, frukt, bær og insekter, og Gud sørger for at dette er tilgjengelig i naturen.

Ravnen spiller for øvrig en sentral rolle i den gammeltestamentlige historie. Etter vannflommen på Noahs tid var en ravn det første dyret som slapp ut av arken (1 Mosebok 8:6-7). Da profeten Elia på kong Akabs tid måtte flykte til den øde Kritdalen, øst for Jordanelven, sørget Gud på mirakuløst vis for at ravner kom til ham med brød og kjøtt hver morgen (1 Kongebok 17:1-6).

Duen
Duen er en annen fugleart som spiller en sentral rolle i bibelhistorien. Den har en framtredende plass ved to av historiens viktigste hendelser. Først da Noah sendte ut en due etter vannflommen for å se om vannet hadde trukket seg tilbake (1 Mosebok 8:8-11), og den til slutt kom tilbake med et friskt oljeblad i nebbet. Dernest da Jesus begynte sin offentlige virksomhet med å bli døpt av Johannes Døperen i Jordanelven og «Ånden kom ned over ham som en due» (Markus 1:10).

Jesus brukte duen som et eksempel på troskyldighet: «Jeg sender dere som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer» (Matteus 10:16). Det finnes mange duesorter i verden. I Norge finnes det i hovedsak to: ringduen og tyrkerduen. Ringduen er den vanligste, og den finner man over det meste av landet. Tyrkerduen holder for det meste til i Sør-Norge.

I eldre norske oversettelser av Bibelen, som 1930-oversettelsen, står det «enfoldig» istedenfor «troskyldig». På andre språk er ordet som brukes i den greske grunnteksten, akeraios, oversatt med «uskyldig» (innocent på engelsk). I rabbinsk litteratur ble duen brukt som bilde på Israel: trofast, tålmodig og underdanig. Slike karaktertrekk ønsker Gud ennå å finne hos troende mennesker. Derfor må vi fortsette å se på fuglene, for de er i sannhet dyktige lærere.