Lukk
Tanker om Mot historiens klimaks, kapittel 25-27 i originalutgaven.

Grunnlaget for Guds styre

Den 15. april 1965 spilte den amerikanske sangeren og låtskriveren Jackie DeShannon for første gang inn og populariserte en sang som ga gjenklang hos mange, «What the World Needs Now Is Love».

Sangen var skrevet og komponert av Hal David (tekst) og Burt Bacharach (musikk), og nådde en toppnotering på musikkhitlistene i USA som nummer 7 på Billboard Hot 100 og i Canada som nummer 1 på RPM Top Singles. Siden den gang har den blitt spilt inn av mange andre artister og vært med i store suksessfilmer. Den lengtende bønnen som kommer til uttrykk i sangteksten, er kanskje mer aktuell nå enn for noen tidligere generasjon. Refrenget lyder som følger, på originalspråket først, og så på norsk.

What the world needs now is love, sweet love;
It’s the only thing that there’s just too little of.
What the world needs now is love, sweet love,
No not just for some but for everyone. 1

Det verden trenger nå, er kjærlighet, skjønn kjærlighet;
Det er det eneste som det er for lite av
Det verden trenger nå er kjærlighet, skjønn kjærlighet,
Nei, ikke bare for noen, men for alle

Det er ingen tvil om at vår moderne verden har et desperat behov for kjærlighet som fremmer en relasjonell moral blant sine innbyggere. Menneskehetens historie etter syndefallet er gjennomsyret av forferdelige scener med vold og undertrykkelse, kriminalitet og korrupsjon, som resulterer i alle former for fattigdom og nød, fordommer og polarisering, utnyttelse og slaveri, og militære operasjoner og massakrer. Holocaust under andre verdenskrig er bare ett av de velkjente eksemplene på hvor dypt menneskeheten har sunket. Selv om det utvilsomt finnes interne og individuelle faktorer som har bidratt til at slike grusomheter har blitt opprettholdt, og som ikke bør ignoreres, er det også et større bilde som må sees og forstås. Mange eksterne og systemiske faktorer som oftest springer ut av et moralsk forvitret fundament – misbruk av penger, makt, posisjon og innflytelse gjennom uetisk lederskap og umoralsk styring – bidrar også til problemene. Hvis det er én ting vi har lært av sammenstøtet mellom riker i menneskehetens historie, så er det den undervurderte betydningen av å ha moralske ledere som er opptatt av det beste for de menneskene de tjener, ledere som vil styre i samsvar med sunne etiske prinsipper. Som det heter i det engelske uttrykket: «Karakteren teller!» Og da særlig en moralsk karakter preget av kjærlighet. «What the world needs now is love, sweet love.»

Kjærlighet: Den sentrale uenigheten i den kosmiske konflikten

Den nevnte fordervelsen av menneskelige systemer som vi er vitne til i verden, er bare frukten som springer ut av roten til makrosystemiske faktorer som er i spill bak kulissene i historien etter syndefallet. Usett for det fysiske øyet pågår det en kosmisk konflikt mellom det gode og det onde, Kristus og Satan, og engler og demoner, som åpenbarer seg i de virkelige, hverdagslige kampene i menneskenes liv på alle nivåer i samfunnet. Denne store striden er på ingen måte noen typisk krig. Den strekker seg lenger enn en kamp «mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet», i det usynlige riket som manifesterer seg i vår synlige verden (Efeserne 6,12). Videre er det ikke en konkurranse om hvem som er sterkest og mektigst, eller hvem som har de tyngste militære våpnene og den beste teknologien. I så fall ville seierherren vært kjent før krigen i det hele tatt var begynt; den allmektige Gud, som er eneveldig og suveren over alle ting i egenskap av å være Skaperen, er den udiskutable vinneren av en slik konkurranse. Denne kosmiske striden er snarere en strid om karaktermessige påstander og dreier seg om kjærlighetsprinsippet.

I det opprinnelige syndefallet til den englekjeruben som nå er kjent som Satan (jf. Jes 14,12-14; Esek 28,12-19), utfordret djevelen i hovedsak forestillingen om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8.16). På den ene siden hevder Gud at hans iboende natur, essensielle egenskaper og personlige karakter i sannhet er kjærlighet. Som et resultat av dette er prinsippene i Hans morallov, som Han styrer universet etter, i bunn og grunn en gjenspeiling av Hans kjærlige karakter og reflekterer Hans kjærlighets essens. Alle Hans relasjonelle samspill med og behandling av Sine skapninger er det naturlige resultatet av Hans moralske kjærlighetslov.

På den annen side anklager Satan, siden syndefallet, Gud for å lyve om sitt sanne jeg. Han hevder at Gud i bunn og grunn er urettferdig, at han styrer cósmos som en selvopptatt despot og tvinger skaperverket til å adlyde en lov som er vilkårlig, urettferdig og unødvendig restriktiv. Så hvem er det som snakker sant?

Den eneste måten å løse denne typen konflikter på er, som sagt, ikke gjennom maktdemonstrasjon, men snarere gjennom en demonstrasjon av motpartens påstander om Guds karakter. I begynnelsen av den kosmiske striden ble det derfor fastsatt guddommelige spilleregler (f.eks. Job 1-2), og Gud ga Satan tilstrekkelig tid og rom (dvs. myndighet) til å forsøke å bevise sannheten i sine påstander mot Gud.2 På samme måte gikk Gud straks i gang med å åpenbare den sanne kjerne i sin natur og karakter for verden – «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8.16). Han «han blunder ikke og sover ikke» i sitt arbeid med å åpenbare sin kjærlighet for verden (Sal 121,4). Siden bare Gud kan kjenne en persons essens eller indre på grunn av sin uttømmende allvitenhet (1 Sam 16,7), måtte denne karakterdemonstrasjonen være sentrert rundt noe som var synlig for skapninger i hele universet, slik at de kunne vurdere bevisene og selv avgjøre riktigheten av de motstridende påstandene. Derfor ble grunnlaget for Guds kosmiske styre, kjærlighetens morallov og dens konkrete uttrykk, midtpunktet i den store striden. Hva har Bibelen å si om Gud og hans morallov? Er de virkelig kjærlighet i sitt vesen?

«Gud er kjærlighet»

Når vi tar en nærmere titt på Bibelen, innser vi at åpenbaringen om at «Gud er kjærlighet» gjennomlyser alt den har å si om Ham. Patriarken og profeten Moses fikk en mektig åpenbaring av Gud da han med egne øyne så Herren i all sin herlighet gå forbi ham, og han hørte at Herren er den enestående Gud som er «barmhjertig og nådig» og «holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd» (2 Mos 34,6.7; jf. Sal 103,8). Ellen G. White skrev en serie bibelkommentarer, kjent som Alfa og Omega-serien på norsk (The Conflict of the Ages-serien på engelsk i fem bind), som dekker hele den bibelske historien fra Satans syndefall i himmelen og skapelsen av jorden til endetiden og jordens gjenskapelse. De tre første ordene som innleder det første bindet i denne serien, Patriarker og profeter, og de tre siste ordene i det siste bindet i denne serien, Mot historiens klimaks, er de samme: Gud er kjærlighet.3 White innrammet altså sin Bibelkommentar med den svært enkle, men utrolig dype sannheten at Gud er kjærlighet.4 Hun forsto med rette at alt Bibelen har å si om hvem Gud er og hvordan Han handler, handler om den enkle, men likevel ubegripelige sannheten at Gud er kjærlighet. Kjærligheten er det som best beskriver og oppsummerer hvem Gud er; kjærligheten er det som i aller høyeste grad definerer ham.5

Samspillet mellom lov og kjærlighet

White skrev i Mot historiens klimaks: «Ifølge sin natur er Guds lov uforanderlig. Den åpenbarer lovgiverens vilje og karakter.» (Mot historiens klimaks, s. 353; Great Controversy, s. 467). Som «en avskrift av Hans karakter» (GC, s. 434) er Guds morallov sentrert rundt det relasjonelle prinsippet om Hans kjærlighet. «Gud er kjærlighet, og hans lov er kjærlighet» (GC, s. 467).6 Hennes kobling mellom Guds lov og kjærlighetsprinsippet er ganske enkelt en refleksjon av Jesu egen lære om moralloven.

Ved en anledning ble Jesus oppsøkt av noen fariseere og skriftlærde som var i disputt med hverandre. For å sikre seg Jesu syn på saken de diskuterte, kom «en av dem, en lovkyndig, [og] spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» (Matt 22,35.36). Jesus’ første svar inkluderer et sitat fra šəmaʿ Yiśrāʾēl (som betyr «Hør, Israel») eller den jødiske trosbekjennelsen i 5. Mosebok 6,4-9: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet.» (Matt 22,37.38; jf. 5 Mos 6,5). Med andre ord er det største og første budet i Guds morallov «elsk Gud». Deretter fulgte Jesus opp dette budet med et annet, og siterte fra 3. Mosebok 19,18: «Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’» (Matt 22,39). Det nest viktigste budet i Guds morallov er altså kort og godt «elsk andre». White påpeker denne realiteten i loven når hun kommenterer at «[d]e to store prinsippene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til [menneskeheten]» (GC, s. 467). På denne måten kan hele Guds morallov kort oppsummeres i ett ord: «kjærlighet». På samme måte befalte apostelen Paulus de kristne i Korint: «Jag etter kjærligheten» (1 Kor 14,1), fremfor alt annet, fordi «størst» blant alle dyder «er kjærligheten» (1 Kor 13,13). Jesus konkluderte faktisk sitt svar til den lovkyndige slik: «På disse to budene [om å elske] hviler hele loven og profetene» (Matt 22,40).

Gud er kjærlighet, og Hans morallov uttrykker Hans kjærlighet i praktiske prinsipper for mellommenneskelig moral.

Dette kommer vakkert til uttrykk i hvordan vår himmelske Far organiserte dekalogen, hans morallov med de ti bud. To steintavler ble hugget ut fra Sinai-fjellet, og på disse ble loven skrevet (2 Mos 31,18; 34,1.4). Hensikten med materialet som ble brukt, var å indikere morallovens uforanderlige7 og evige8 natur. På den første tavlen skrev Gud, med sin egen finger (2 Mos 31,18), de fire første budene om det første store budet om å «elske Gud» (2 Mos 20,3-11; jf. 5 Mos 5,6-15), og på den andre tavlen skrev Han de seks siste budene om det andre store budet om å «elske andre» (2 Mos 20,12-17; jf. 5 Mos 5,16-21). Loven er altså sammensatt akkurat slik Jesus sa: «På disse to budene [om å elske] hviler hele loven og profetene» (Matt 22,40). På denne måten reflekterer Guds styre og morallov Hans fullkomne, evige kjærlighet, og vitner om den for menneskene på en slik måte at de kan forstå og erfare den guddommelige kjærligheten i sine egne liv. Når vi virkelig elsker, oppfyller vi Guds morallov og det samme gjelder motsatt, for som apostelen Paulus sa: «[K]jærligheten [er] oppfyllelse[n] av loven.» (Rom 13,10; jf. 8,9; Gal 5,13.14).9 På samme måte skrev Jakob, Jesu bror, «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett» (Jak 2,8).

Og siden Gud er evig (1 Mos 21,33; Sal 90,2; 103,15-17), og verken har begynnelse eller slutt (Jes 40,28; 57,15; 5 Mos 32,40; Sal 102,27; Rom 16,26; Hebr 1,12; Åp 4,9),10 elsker Han «med evig kjærlighet» (Jer 31,3; jf. 4,9), Han elsker «med evig kjærlighet» (Jer 31,3; jf. Jes. 54,8) som «aldri» skal «vike» (Jes 54,10) og «tar ikke slutt» (Klag 3,21.22). Kort sagt, Guds «kjærlighet varer evig», som salmisten sang hele 26 ganger gjennom hele Salme 136 (HCSB). 11 Ikke overraskende er også moralloven evig. «Pålitelige er alle hans bud, de er grunnfestet for evige tider» (Sal 111,7b.8a). På samme måte som «Gud er kjærlighet» er en evig realitet i Guds vesen, så «skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå» (Matt 5,18).12

Satans opprør mot kjærlighetens moralske lov

Fordi Guds moralske karakter og ledelsesfilosofi åpenbares for universet gjennom prinsippene i Hans moralske kjærlighetslov, har Satan i sitt kosmiske opprør særlig rettet sine hensynsløse beskyldninger og angrep mot Guds lov. Hans mål er å tåkelegge denne selvåpenbaringen av Gud så grundig med løgn og bedrag at ingen vil være i stand til å oppfatte Guds sanne kjærlige natur og karakter. Bedraget i hans opprinnelige fristelser resulterte i (1) at «en tredjedel» av englene falt ned fra himmelen sammen med ham (Åp 12,3.4b) og (2) at hele menneskeheten falt i synd, fornedrelse og død (Rom 3,9-19.23) gjennom Adam, deres paktsrepresentant (1 Mos 3,1-6; Rom 5,12-21; 1 Kor 15,22). Nå, etter at djevelen og demonene i tusenvis av år har holdt menneskeheten i fangenskap (Rom 7,14-24; Ef 2,1-3), befinner vi oss i en tilsynelatende uendelig spiral av økende grader av synd og ondskap (1 Mos 5,5.6; Dom 21,25b; 2 Tim 3,1-5). Som apostelen Johannes skrev, «[s]ynd er lovbrudd» (1 Joh 3,4) eller «synd er opprør mot loven» (Guds Ord-oversettelsen). Uten Guds nåde (1 Mos 3,15) er hele vårt vesen i «fiendskap mot Gud» som følge av syndefallet, og «bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det» (Rom 8,7). Gjennom synden ble vi Guds «fiender» (Rom 5,10) og har forårsaket alle slags grusomheter og ondskap under den sataniske «syndens og dødens lov» som vi er slaver av (Rom 8,2). Menneskeheten trenger desperat en klar åpenbaring av Guds kjærlighet og et himmelsk mirakel for å endre vår katastrofale kurs. «What the world needs now is love, sweet love.» Og Gud har rikelig forsynt oss med det!

Guds største kjærlighetsdemonstrasjon i den kosmiske konflikten

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Gud viser sin kjærlighet til oss på en utenkelig måte: «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). I Sønnens skikkelse ble Gud menneske (Matt 1,22.23; Joh 1,1.14; Fil 2,5-8), levde et fullkomment kjærlighetsliv (Heb 5,8-9) «uten synd» (Heb 4,15; jf. 2 Kor 5,21; 1 Pet 2,22; 1 Joh 3,3). 2,22; 1 Joh 3,5), døde som et stedfortredende sonoffer for vår synd på Golgata (Rom 3,25), og beseiret døden (Hos 13,14; Åp 1,18) og djevelen (Kol 2,15; Hebr 2,14.15; 1 Joh 3,8) gjennom sin underfulle oppstandelse fra de døde. Korset og den tomme graven åpenbarer Guds ufattelige, ja, skandaløse kjærlighet! Jesus sørget for verdens fullstendige frigjøring, slik at så mange som vil, kan bli forlikt med ham selv (Rom 5,10.11) og med hverandre (2 Kor 5,18-20). Begivenhetene i Jesu liv, død og oppstandelse gir den klareste og mest storslåtte åpenbaringen av den evige sannheten om at Gud er kjærlighet, og at Hans moralske kjærlighetslov er uforanderlig og evigvarende.

Riktig respons på Guds evige kjærlighet i Kristus

Gud lengter etter at hvert enkelt medlem av den menneskelige familie skal reagere positivt på denne dyptgripende og kjærlighetsdrevne offerhandlingen, det vil si at Han lengter etter at menneskeheten skal gjengjelde Hans kjærlighet. Denne responsen krever at vi møter Guds morallov på riktig måte og forstår den på en måte som gjør at vi innser hvor mye vi mangler i forhold til dens beskrivelse av kjærlighet (Jer 17,9; Rom 3,10.19.23; 1 Kor 3,3; Ef. 2,2.3). Denne konfrontasjonen er ikke helt ulik det å se seg selv i speilet for å se skitten som må fjernes fra ansiktet etter en hard arbeidsdag i hagen (Jak 1,23-25). Guds morallov avslører tydelig vår synd (Rom 3,20) og vårt behov for en frelser fra synden (Gal 3,24). Den hellige ånd kaller på oss gjennom morallovens inspirerte ord, gjennom sin forebyggende nåde, og inviterer oss til å ta imot Guds kjærlige løsning på vår synd i Jesus. Synderen «kan selvfølgelig gjøre motstand mot denne kjærligheten, kan nekte å la seg trekke til Kristus, men hvis han [eller hun] ikke gjør motstand, vil han [eller hun] bli trukket til Jesus.»13 Den eneste passende responsen på denne åpenbaringen av sannheten om hvem vi er som syndere, er derfor å underkaste oss Åndens innsats for å påvirke oss, og oppleve en autentisk omvendelse til Kristus som fører til sann vekkelse og reformasjon av menneskets hjerte og sinn.

Begrepet omvendelse kommer fra det greske ordet epistrophē i Det nye testamentet, der det beslektede ordet epistréphō betyr «å snu», «å endre retning» eller «å vende tilbake», og dermed «beskriver en handling der man snur, vender om, vender tilbake, endrer retning, [eller] vender tilbake.» 14 Slik sett innebærer omvendelse to sammenfallende erfaringer – omvendelse og tro – som utgjør én enkelt snubevegelse. Dette kan visualiseres som en soldat i militær formasjon som utfører en enkel, jevn 180° vending fra å vende seg i én retning til å vende seg i den helt motsatte retningen. Omvendelse og tro utgjør «to sider av samme sak» når det gjelder omvendelse. Begge erfaringene er uunnværlige for en sann og varig omvendelse. Som White sier, må synderen «vise anger overfor Gud, som han eller hun har overtrådt loven til, og tro på Kristus, hans [eller hennes] sonoffer» (GC, s. 468).

Omvendelse inkluderer altså de «negative» aspektene: å vende seg bort fra et liv i synd, skyld, skam, fordømmelse og død (Hos 14,1.2; Esek 14,6; 18,21.30; 33,11; Apg 2,38; 3,19; 17,30).15 Det er en gave som gis til synderen på Guds initiativ (f.eks. Apg 5,31; 11,18; Rom 2,4; 2 Tim 2,25). Omvendelsens erfaring innebærer fire viktige aspekter: overbevisning, anger, bekjennelse og innvielse.

  1. Overbevisning, «det første skrittet i forsoningen med Gud», er den ærlige innrømmelsen og forståelsen av at vi har et fullstendig fordervet og opprørsk hjerte og sinn, og at vi har overtrådt Guds morallov, noe som har resultert i skyld og skam (Joh 16,8-11).16
  2. Anger er en dyp og oppriktig «sorg over synden» og hvordan den sårer Guds hjerte og vårt forhold til andre, noe som resulterer i ekte anger og en autentisk avsky for vår synd (Jer. 31,9; Joel 2,12.13).17
  3. Bekjennelse er å innrømme vår synd overfor Gud og dem som er blitt såret av vår synd (3 Mos 5,5; 5 Mos 5,5-7; Ordsp 28,13; 1 Joh 1,9).
  4. Innvielse er den reformatoriske og omskapende forpliktelsen til å (a) gi seg selv helt og holdent over til Jesus i Hans Ånds kraft; (b) ta avstand fra, oppgi og forlate synd; og (c) søke forsoning og gi passende oppreisning for den (Jes 45,22; 55,7; Esek 14,6; 18,21.30; 33,11; Matt 3,8; Luk 19,8; Apg 19,19).

For at omvendelsen skal være ekte og livsforvandlende, må alle disse fire aspektene være med. Først da har man virkelig vendt seg bort fra et liv i synd.

Troen (det positive aspektet ved omvendelsen) er den andre delen av omvendelsen. Det er å snu seg til et nytt, Åndsfylt liv i kjærlighet i forening med Jesus Kristus (Hebr 11,6). I likhet med omvendelsen er også troen en gave som gis på Guds initiativ (f.eks. Rom 12,3; 1 Kor 12,9), og som ikke kan utøves uten Den hellige ånds hjelp. Det greske uttrykket for «tro» i Det nye testamentet (pístis) betegner to forskjellige, men beslektede aspekter: tro og tillit.

  1. Tro er den intellektuelle tilslutning til og kognitive aksept av de faktiske påstandene i Bibelens lære (f.eks. Matt 9,28; Hebr 11,6; 1 Joh 4,1), som i «troverdig» eller «å være overbevist».
  2. Tillit er den faste og urokkelige forvissningen om Guds pålitelighet og troverdighet når det gjelder å oppfylle hans frelsende løfter i våre liv, som i uttrykket «å sette sin lit til» (Matt 18,6; Mark 1,15; Joh 1,12; 2,11.23; 3,18; Apg 10,43; 19,4; Gal 2,16; Fil 1,29; 1 Pet 1,29; 1 Pet 1,8; 1 Joh 5,10.13).

En ekte, levende tro kjennetegnes av begge disse aspektene.

De som virkelig omvender seg fra sin synd (Apg 2,38.39) og helt og holdent setter sin lit til Kristus for frelse (Rom 3,22; Ef 2,8.9), er virkelig omvendt. Dette kommer til uttrykk ved en klar og tydelig forandring i deres livsretning, igangsatt av gjenfødelsen (Tit 3,5).18 Vi vil ikke lenger ha kjødelige sinn som er fiendtlig innstilt til Gud og som ikke underordner seg Guds lov (Rom 8,7), men sinn som er «ledet av Guds Ånd» som Hans barn (Rom 8,14, Guds Ord). Apostelen Paulus skrev: «For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov» (Rom 8,2). Guds moralske kjærlighetslov blir «frihetens lov» (Jak 2,12) for den omvendte, og setter oss fri til å leve i relasjonell kjærlighet med Gud og andre.

White bemerket at en autentisk omvendelseserfaring og tro fører til at hjertet «bringes i harmoni med Gud, ettersom det bringes i overensstemmelse med hans lov» (GC, s. 468). Sann omvendelse resulterer i en helhetlig forvandling (1 Tess 5,23)19 fra å leve etter «kjøttets begjær» (Gal 5,16-21) til et liv som produserer «Åndens frukt», der «kjærlighet» har en fremtredende posisjon (Gal 5,22-24). Apostelen Paulus pekte på kilden til denne kjærligheten da han skrev at «Guds kjærlighet» er «utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5). Kjærlighetens morallov oppfylles i de kristnes liv når de av Den hellige ånd får kraft til å forvandle livet og «ved Guds nåde forme karakterer i harmoni med prinsippene i hans hellige lov» (GC, s. 469). Som et ekko av Paulus skrev White: «Dette verket [reformasjonen] kan bare fullbyrdes gjennom troen på Kristus, ved kraften fra Guds Ånd i vårt indre» (GC, s. 469). Omvendelsen og den livslange helliggjørelsesprosessen former de troende slik at de gjenspeiler Guds karakter, som først og fremst er kjærlighet (1 Joh 4,8.16).

Når vi virkelig blir omvendt, vil vi oppleve det samme som de kristne i Tessalonika, som Paulus skrev om: «For troen deres vokser seg stadig rikere, og kjærligheten dere har til hverandre, blir større hos hver og en av dere» (2 Tess 1,3). Han oppfordret disse troende til «å elske hverandre» (1 Tess 4,9) og oppfordret dem til å gjøre dette mer og mer (1 Tess 4,10), og ba om at «Herren [må] la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse seg rik og stor … slik skal han styrke hjertene deres, så dere står uklanderlige og hellige for vår Gud» (1 Tess 3,12.13). «What the world needs now is love, sweet love.» – syndere som virkelig blir omvendt og reformert til å bli mennesker som elsker «enda rikere» (1 Tess 4,10, Guds Ord).

Satans forførelser og vrede i endetiden mot Guds lov og resten

Etter å ha erklært Guds seier i Kristi frelse på korset og den glede som de som omfavner den guddommelige kjærligheten ved omvendelse og tro, opplever (Åp 12,7-11), informerer apostelen Johannes de av oss som lever i tiden mellom Jesus’ første og andre komme, om at «djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid» (Åp 12,12). Siden Jesu første komme har Satan utrettelig brukt all sin energi og alle sine demoniske ressurser på å angripe Gud og Hans folk ved å ramme grunnlaget for Hans styre, nemlig kjærlighetens morallov, på en rekke ulike måter.

Et stort endetidsbedrag

Noen velmenende kristne har for eksempel latt seg forlede til å tro at Kristus avskaffet Guds lov på korset, slik at menneskene «fra nå av er fri fra dens krav» (GC, s. 466). Denne usannheten er imidlertid bare en satanisk taktikk for å få mennesker til å vende seg bort fra den kjærligheten som er åpenbart i Guds morallov. White påpeker at «[p]åstanden om at Kristus ved sin død avskaffet sin Faders lov, er uten grunnlag. Hadde det vært mulig for loven å bli forandret eller satt til side, hadde Kristus ikke trengt å dø for å frelse mennesket fra syndens straff. Kristi død, som langt fra opphever loven, beviser at den er uforanderlig» (GC, s. 466). Jesus selv sa om moralloven i Bergprekenen: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matt 5,17.18) Apostelen Paulus gir Jesus rett: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror . . . Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.» (Rom 3,21.22.31, egen utheving)

Ved hjelp av denne feilaktige læren vekker Satan falske vekkelser i endetiden som «appellerer til fantasien», vekker «følelsene» (dvs. emosjonalisme), tilfredsstiller «kjærligheten til det som er nytt» (dvs., nyhet) «og overrasker» (dvs. sensasjonalisme; GC, s. 463), blander «det sanne med det falske» (GC, s. 465) og erstatter «kjærligheten til Gud og Hans ord» med «kjærligheten til denne verden» (GC, s. 464). Selv om slike vekkelser av noen kan omtales som bevegelser fra Den hellige ånd og til og med kan se ut til å involvere overnaturlige tegn og under, er White klar på at disse vekkelsene i virkeligheten er «av en annen ånd» (GC, s. 464). Jesus sa en gang at «dere [skal] kjenne dem på fruktene» (Matt 7,20), og fremfor alt: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13,35). Sanne vekkelser peker mennesker mot Guds lov som standard for karakter og guddommelig rettesnor for moralsk reformasjon i kjærlighet. Falske vekkelser har motsatt effekt.

I tråd med dette skrev White at «hemmeligheten bak mangelen på [Den hellige] Ånd og [sann] kraft fra Gud i vår tids vekkelser» er at man har mistet «Guds lovs natur og betydning av syne» – en «feilaktig oppfatning av den guddommelige lovens karakter, evighet og forpliktelse» (GC, s. 464). Det er lett å skille sanne vekkelser fra falske vekkelser, fordi de sistnevnte ikke fører til ekte omvendelse fra synd og en ekte forandring i livet som fører til kjærlighet til Gud og kjærlighet til andre i hjertet og i handlingene. I falske vekkelser har Guds morallov om kjærlighet blitt neglisjert eller til og med forkastet, og derfor skjer det ingen reell forandring i livet. Motsatt vil sanne vekkelser ledes av evangeliets forkynnere som gir «loven, dens bud og dens trusler en fremtredende plass» (GC, s. 465). Den Åndsfylte forkynnelsen av Guds ord vil drive mennesker til omvendelse som resulterer i forvandlede liv ved Den hellige ånd i samsvar med moralloven og dens sentrale kjærlighetsprinsipp.

I motsetning til Satans falske vekkelser, forutså White profetisk at,

“Før Guds straffedommer til sist rammer jorden, vil det blant Guds folk skje en slik gjenoppvekkelse av ekte gudsfrykt som man ikke har vært vitne til siden apostlenes tid. Gud vil gi sitt folk Ånd og kraft. Da vil mange forlate de kirkesamfunn der kjærlighet til verden har fortrengt kjærligheten til Gud og hans ord. . . . Bare hvis Guds lov igjen får sin rette plass, kan det skje en gjenopplivelse av den opprinnelige tro og gudsfrykt blant dem som bekjenner seg til å være hans folk.” (Mot historiens klimaks, s. 357 og s. 367 ; Great Controversy, s. 464 og s. 478).

Selv om Satans bedrag vil vise seg å lykkes i mange liv, vil Guds rest i endetiden oppleve en sann vekkelse som vil reformere deres liv radikalt slik at de gjenspeiler Kristi kjærlige karakter i harmoni med kjærlighetens morallov.

Tvang vs. kjærlighetens frihet

I tillegg til disse anstrengelsene vil Satan i endetiden gå til angrep på et spesielt aspekt ved moralloven – det fjerde budet om den hellige syvendedags-sabbaten – i et forsøk på å utslette Guds trofaste folk. Hvorfor retter han skytset mot sabbaten? Fordi Gud på den første syvendedags-sabbaten på jorden hvilte fra sitt skapende arbeid for å nyte alt han hadde skapt (1 Mos 2,1-3). Gjennom hele denne dagen nøt Gud kjærlighetens gjensidigehet med sine nye, elskede skapninger. Derfor er sabbaten «et tegn» på Guds gjensidige kjærlighetsforhold til sitt folk (Esek 20,12.19.20). Gjennom velsignelse og hvile åpenbarer denne hellige dagen Guds omsorg og omtanke for sitt skaperverk, og senere minnet den om hans frelse (5 Mos 5,12-15, spesielt v. 15).

I endetiden arbeider Guds motstander og hans demoniske hærskare for å påvirke verden til å se bort fra det fjerde budet i moralloven ved å gjenopplive en arkaisk institusjon som søker «å forandre tider og lover» ved å avskaffe syvendedags-sabbaten (Dan 7,25c).20 I løpet av de 1260 årene med pavelig styre i middelalderen fra 538 til 1798 (jf. Dan 7,25d; 12,7; Åp 12,6.14; 13,5), var den kristne middelalderkirkens makt på sitt største. Kirken, med pavedømmet i spissen, brukte kongers og fyrsters sivile autoritet og militærvesen til å utføre sine ordrer, noe som inkluderte å endre Guds morallov ved å erstatte syvendedags-sabbaten med en førstedags-sabbat innenfor kristenheten og forfølge dem som motsatte seg den. White forsto de apokalyptiske profetiene om et lite horn i Daniel 7 og 8 og et havdyr og en prostituert i Åpenbaringen 13,1-10.17.18 som uttrykk for pavedømmets arbeid i henholdsvis middelalderen og endetiden for å øke sin makt og fremme sin agenda.21

I de siste dagene av jordens historie vil Satan gjenopprette den kristne middelalderkirkens fremtredende posisjon og dens makt i sivile saker for å tvinge verden til å forkaste syvendedags-sabbaten og i stedet akseptere kirkens eget autoritetstegn, den første dagen i uken. For å oppnå dette vil djevelen nok en gang arrangere en sammenslutning mellom kirke og stat – denne gangen med protestantene i USA, symbolisert ved et jordisk dyr og en falsk profet i Åpenbaringen 13,11-18 og 16,13.14.22 For at dette skal være mulig, vil USA avvise «de direkte og høytidelige erklæringene i Uavhengighetserklæringen» og prinsippene i «grunnloven» (GC, s. 442). Disse mektige religiøs-politiske kreftene i Europa og Amerika vil sammen få kontroll over statlige myndigheter for å implementere globale sivile lover som står i direkte motsetning til Guds morallov, særlig det fjerde bud. En viktig måte dette vil manifestere seg på, er gjennom håndhevelsen av søndagslover som vil tvinge frem en vanhelligelse av den sanne syvendedags-sabbaten i moralloven og opphøyelsen av en forfalskning i stedet. En dødsdom vil bli utstedt (Åp 13,15) over «dem som holder Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12), i motsetning til dem som tilber «dyret og bildet av det» og «tar imot merket» (Åp 14,9). I stedet for å gi verden det den trenger (dvs. kjærlighet), vil disse kreftene innføre korrupt tvang og død. White forutsa «at det nærmer seg en tid da statens lover vil komme i så stor konflikt med Guds lov at den som vil adlyde alle de guddommelige påbudene, må tåle å bli vanæret og straffet som en ugjerningsmann» (GC, s. 459).

Selv om situasjonen vil se dyster ut for dem som har valgt troskap mot Gud og hans moralske kjærlighetslov, vil Gud ikke utslette sitt folk som han elsker. Jesus vil komme tilbake slik han har lovet (Joh 14,1-3) for å frelse sitt folk fra den nært forestående døden (Åp 19,11-21). «[M]ed pusten fra sin munn» og «den dagen han kommer i herlighet» (2 Tess 2,8) vil Kristus gjøre slutt på det pavelige lovløshetens menneske og Satans villedende virksomhet (2 Tess 2,3; jf. vers 3-12). Jesus vil føre sin trofaste, budholdende rest inn i et evig liv i salighet sammen med ham i Guds himmelske rike (Åp 21,1-22,5).

Evangeliets kall til å elske

«What the world needs now is love, sweet love.» Bare den guddommelige kjærlighetens kraft som kommer til uttrykk i handlingene til et virkelig omvendt og forvandlet hjerte, kan bekjempe Satans forsøk på å utslette Guds moralske kjærlighetslov i endetiden. Som Gaither Vocal Band sang sammen med African Children’s Choir i refrenget til sangen «Love Can Turn the World» på deres Grammy-nominerte album Give It Away,

Hvis kull kan bli til diamanter,
Og sand kan bli til perler,
Hvis en larve kan bli til en sommerfugl,
Da kan kjærlighet forvandle verden.23

Kristus har kalt oss som utgjør en del av Hans eskatologiske rest siden 1844, avslutningen av 2300-dagers profetien i Dan 8,14,24 til å «forkynne» kjærlighetens «evige evangelium» i sammenheng med advarslene i de tre englenes budskap i Åpenbaringen 14,6-12. Dette «reformarbeidet»25 skal omfatte gjenopprettelsen av Guds moralske kjærlighetslov og en reparasjon av det «bruddet» som «ble gjort i Guds lov da sabbaten ble endret av den romerske makten» (GC, s. 453). Når vi arbeider for å «gjøre alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19) og tale «sannheten i kjærlighet» (Ef 4,15), vil mange ikke ønske dette endetidsbudskapet velkommen; andre vil derimot sette pris på vårt arbeid og motta «lyset om helligdommen og Guds lovs uforanderlighet», og bli «fylt av glede og undring» når de ser «skjønnheten og harmonien i sannhetens system» (GC, s. 454). De vil slutte seg til restens rekker og forene sine liv med våre i å forkynne sannheten om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8.16) i ord og gjerning ved Den hellige ånds kraft i senregnet. Som et resultat av dette vil jorden bli «opplyst i glansen fra ham» (Åp 18,1), som en strålende soloppgang som bryter gjennom morgenmørket. Mens Kristus nå venter med å «vise barmhjertighet mot verden … for at syndere skal få en mulighet til å høre advarselen og finne et tilfluktssted i Ham før Guds vrede skal utgytes» (GC, s. 458), vil vårt oppdrag en dag få en slutt. Jesus vil komme tilbake for å sanke inn den store høsten som dette kjærlighetsbudskapet har frembrakt (Åp 14,14-16). «What the world needs now is love, sweet love.» «Det verden trenger nå, er kjærlighet, skjønn kjærlighet.» Spørsmålet er om du vil bruke dine dager som evangeliets budbringer til verden, som en av Kristi kjærlighetsagenter, til å møte dette behovet?

Matthew L. Tinkham, Jr. er pastor i Georgia-Cumberland konferansen i USA.

Artikkelen er en kommentar til kapittel 25-27 i boken Mot historiens klimaks av Ellen G. White og ble først publisert på websidene til Adventist Review.

Lytt til Mot historiens klimaks på:

EGW Writings

Spotify

Fotnoter (på Engelsk)

  1. ”What the World Needs Now Is Love,” This Is Jackie DeShannon (Los Angeles, CA: Imperial Records, 1965). Performed by Jackie DeShannon. Written by Burt Bacharach and Hal David. The full lyrics are as follows: “[r.] What the world needs now is love, sweet love; / It’s the only thing that there’s just too little of. / What the world needs now is love, sweet love, / No not just for some but for everyone. / [v. 1] Lord, we don’t need another mountain; / There are mountains and hillsides enough to climb. / There are oceans and rivers enough to cross, / Enough to last till the end of time. / [r.] What the world needs now is love, sweet love; / It’s the only thing that there’s just too little of. / What the world needs now is love, sweet love, / No, not just for some but for everyone. / [v. 2] Lord, we don’t need another meadow; / There are cornfields and wheat fields enough to grow. / There are sunbeams and moonbeams enough to shine. / Oh listen, Lord, if you want to know. / [r.] What the world needs now is love, sweet love; / It’s the only thing that there’s just too little of. / What the world needs now is love, sweet love, / No, not just for some but for everyone. / No, not just for some, oh, but just for everyone.”
  2. See chapter 4 of John C. Peckham, Theodicy of Love: Cosmic Conflict and the Problem of Evil (Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2018), pp. 87–118.
  3. See Ellen G. White, Patriarchs and Prophets(Hagerstown, MD: Review and Herald, 1890), p. 11; idem, The Great Controversy(Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1911), p. 657.
  4. Literary scholars call this kind of literary structure an inclusio, when two literary units that are parallel to one another (semantically, grammatically-syntactically, and/or conceptually) encapsulate the literary content between them, and thus conceptually frame that which is between them. This form functions as two bookends or two parentheses that guarantee the topic of what is said in the middle and hold it all together.
  5. Richard Rice comments, “Love describes the inner reality of God. . . . Love is the essence of God’s nature. Love is what it means to be God. According to the Bible, love is not only God’s most important quality; it is also his most fundamental quality. All his attributes arise from love. The assertion God is lovetherefore includes everything there is to say about God” Reign of God: An Introduction to Christian Theology from a Seventh-day Adventist Perspective, 2nd ed. [Berrien Springs, MI: Andrews University Press, 1997], pp. 53, 54; emphasis original. John C. Peckham concurs, “[W]hatever else may be said with regard to the relationship between God’s essence and love, since [1 John 4:8, 16] proclaims that ‘God is love,’ all that God is and does must be understood as congruent with divine love. That is, God’s character is itself love, and God is essentially loving” (The Love of God: A Canonical Model[Downers Grove, IL: InterVarsity Press, 2015], p. 252).
  6. She also noted that the moral law reflects other aspects of God’s character as well: “The character of God is righteousness and truth; such is the nature of His law. Says the psalmist: ‘Thy law is truth;’ ‘all Thy commandments are righteousness.’ Psalm 119:142, 172. And the apostle Paul declares: ‘The law is holy, and the commandment holy, and just, and good.’ Romans 7:12” (The Great Controversy, p. 467). God is also declared “holy” (Isa. 5:16), “just” (Deut. 32:4), and “good” (Luke 18:19).
  7. See E. G. White, The Great Controversy, p. 466.
  8. See E. G. White, The Great Controversy, p. 465.
  9. Matthew recorded Jesus as referring to the Father as “perfect” in the context of Jesus’ discussion that love for both “neighbor” and”enemy” is the manifestation of a true perfection that images the Father’s perfection (Matt. 5:43–47). So, when one loves perfectly, one is truly a son or daughter of God (verse 45) and perfect like him (verse 48).
  10. Cf. Gen. 1:1; Isa. 41:4; 44:6; 48:12; Rev. 1:8, 17; 2:8; 21:6; 22:13).
  11. White wrote, “All the paternal love which has come down from generation to generation through the channel of human hearts, all the springs of tenderness which have opened in the souls of men, are but as a tiny rill to the boundless ocean when compared with the infinite, exhaustless love of God. Tongue cannot utter it; pen cannot portray it. You may meditate upon it every day of your life; you may search the Scriptures diligently in order to understand it; you may summon every power and capability that God has given you, in the endeavor to comprehend the love and compassion of the heavenly Father; and yet there is an infinity beyond. You may study that love for ages; yet you can never fully comprehend the length and the breadth, the depth and the height, of the love of God in giving His Son to die for the world. Eternity itself can never fully reveal it. Yet as we study the Bible and meditate upon the life of Christ and the plan of redemption, these great themes will open to our understanding more and more” (Testimonies for the Church, 9 vols. (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1885–1909), vol. 5, p. 740; emphasis supplied).
  12. See E. G. White, The Great Controversy, p. 466.
  13. E. G. White, Steps to Christ(Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1892), p. 27.
  14. Lesley DiFransico, “Repentance,” Lexham Theological Wordbook, ed. Douglas Mangum et al., Lexham Bible Reference Series (Bellingham, WA: Lexham Press, 2014), n.p. The Hebrew verb in the Old Testament for “to repent,” שׁוּב (šûb̲), connotes the same idea.
  15. The Greek verb used for “repentance” in the New Testament is metanoéō, which literally means “to think differently about something or to have a change of mind” (Millard J. Erickson, Christian Theology, 3rd ed. (Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2013), p. 867. The Old Testament has two Hebrew verbs for “to repent”: (1) am, which means “to sorrow,” “to grieve,” “to lament,” or “to regret” one’s own actions (Jer. 8:6), and (2) šûb̲, which means “to turn” or “to return.” Thus, repentance requires a change of mind about oneself. See E. G. White, Steps to Christ, p. 23.
  16. See E. G. White, The Great Controversy, p. 467.
  17. See E. G. White, Steps to Christ, p. 23.
  18. Accompanying the experience of true conversion is that of regeneration, which is the instantaneous“work of the Spirit at conversion that renews the heart and life (the inner self), thus restoring the person’s intellectual, volitional, moral, emotional, and relational capacities to know, love, and serve God” (Bruce Demarest, The Cross and Salvation: The Doctrine of Salvation, Foundations of Evangelical Theology, ed. John S. Feinberg [Wheaton, IL: Crossway, 1997, 2006], 293). Regeneration is described in the New Testament as a spiritual re-creation(καινὴ κτίσις [kainē ktísis] or “new creation”), “a radical inner change wrought by God’s power, whereby one becomes a new spiritual being” (2 Cor 5:17; Gal 6:15); a spiritual revivication and resurrection (συζωοποιέω [syzōopoiéō] or “to make alive together with someone” and συνεγείρω [synegeírō] or “to raise up with someone”) “from death to life by identification with the risen Christ” (Eph 2:4–6; Col 2:12–13; cf. 1 Pet 1:3–5); a spiritual circumcision of the heart “or an inner spiritual transformation born out of penitent faith” (Col 2:11, 13); a spiritual washing, “signifying the cleansing of former sins” (1 Cor 6:11; Titus 3:5; cf. Eph 5:26); and a spiritual rebirth from above (γεννάω ἄνωθεν [gennáō ánōthen] and ἀναγεννάω [anagennáō] or “to be born again/from above”) by the Holy Spirit (John 1:13; 3:3–8; Jas 1:18; 1 Pet 1:3–5, 22–23) (Demarest, The Cross and Salvation, 293).
  19. See E. G. White, The Great Controversy, p. 473.
  20. See E. G. White, The Great Controversy, p. 466.
  21. See E. G. White, The Great Controversy, p. 439.
  22. See E. G. White, The Great Controversy, p. 444.
  23. “Love Can Turn the World,” Give It Away(Spring House Music Group, 2006). Performed by Gaither Vocal Band and African Children’s Choir. Written by Kim Williams, Jeff Silvey, and William Benjamin Gaither.
  24. See E. G. White, The Great Controversy, p. 457.
  25. See chapter 26 of E. G. White, The Great Controversy, pp. 451–460.