Lukk
Foto: freedom007/iStock

Guds kjærlighet – Veien til Kristus, del 1

En grensesprengende kjærlighet fornyer oss.

Når du ser på alt det vakre i naturen omkring deg, finner du Guds kjærlighet uttrykt gjennom samspillet og detaljrikdommen du finner der. Alt er tilpasset alle levende skapningers behov. Solen og regnet er begge med på å gi liv til oss mennesker og alt omkring oss. Skaperen gir oss alt det vi trenger til livets opphold.

Naturen og Bibelen viser oss til Gud

Salmisten sier det slik: «Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rett tid. Du åpner din hånd og metter alt som lever, med det gode» (Salmene 145:15-16). Fra skapelsen av var mennesket fra Guds hånd fullkomment hellig og lykkelig. Alt i naturen var fullkomment, men menneskene overtrådte Guds lov og det førte med seg den sorg, ulykke og død vi er kjent med i dag. Jorden ble forbannet for menneskenes skyld (1 Mosebok 3:17), noe alle mennesker opplever konsekvensene av. Midt i alt dette finner vi likevel ikke bare sorg og elendighet. Naturen, med alt som spirer og gror, gir bud om Guds kjærlighet og vitner om at han har omsorg for oss som en far og ønsker å gjøre oss lykkelige.

Guds ord vitner også om Guds kjærlighet. Da Moses ba om å få se Guds herlighet, svarte Gud: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg» (2 Mosebok 33:19), Herren gikk forbi Moses og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!» (2 Mosebok 34:6-7). Videre leser vi: «Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn» (Mika 7:18).

Gjennom sitt ord og gjennom naturen søker Gud å åpenbare seg for oss mennesker. Dette er likevel bare en ufullkommen fremstilling av hans kjærlighet. Guds fiende ønsker å forblinde menneskenes sinn og tanke, slik at de ser på Gud med frykt. Mange ser på Gud som streng og uforsonlig, ubøyelig rettferdig, en dommer som bare ser på bevis og dømmer etter dem. En som leter etter feil og mangler, så han kan sende sin straff over menneskene. Det var for å fjerne dette uriktige bilde av Gud som menneskene hadde (og har), og å vise verden Guds uendelige kjærlighet og nåde at Jesus kom til vår jord og ble menneske. Guds sønn kom fra himmelen for å åpenbare Gud.

«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Johannes 1:18). «Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for» (Matteus 11:27). «Da sier Filip: ‘Herre, vis oss Far, det er nok for oss.’ Jesus svarer: ‘Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’?’» (Johannes 14:8-9).

Alltid vennlig og imøtekommende

Jesus beskriver sin oppgave her på jorden på denne måten: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri» (Lukas 4:18). Jesus gikk omkring og gjorde godt. Han helbredet alle som var syke. Alt det han gjorde var et uttrykk for kjærlighet og medlidenhet med menneskene han var sammen med. Det var for å komme oss til hjelp at han kom til jorden og ble en av oss. Alle kom til ham, både voksne og barn, ingen var redde for å gjøre det, han avviste ingen.

Jesus holdt ikke noe tilbake i sin forkynnelse, men han uttalte seg med kjærlighet, omtanke og vennlighet. Han fordømte hykleri, vantro og synd, men det var med sorg han uttalte seg. Det var synden han fordømte, ikke synderen (Johannes 8:11; 4:7-18). Han gråt over Jerusalem da han uttalte dommen over byen fordi de ikke ville ta imot ham som var «veien, sannheten og livet» (Lukas 19:41-44; Johannes 14:6). I møte med enkeltmenneskets sykdom og nød følte han med dem, trøstet, oppmuntret, helbredet og tilga dem deres synd (Matteus 9:2). Han forkastet ingen og støtte dem ikke bort fra seg. Han var kommet til denne verden for å frelse menneskene som var falt, ikke for å dømme eller straffe dem (Johannes 3:16-18). Dette er Jesu karakter og slik er Guds karakter. Jesu offer for oss på Golgata hadde ikke til hensikt å gjøre Gud vennligere innstilt til oss syndige mennesker. Nei, det var Guds kjærlighet til oss som fikk ham til å sende sin sønn til soning og frelse for oss.

Kongsbarn

Guds sønn, som var ett med Gud (Filipperne 2:6; Johannes 1:1-2), ble ett også med menneskene, tok syndens byrde på seg og kjente på sin egen kropp og sitt eget sinn den fryktelige adskillelsen mellom Gud og mennesker som synden fører med seg. På denne måten ble han en mellommann for Guds store kjærlighet til oss. Gud led sammen med Jesus. Bare Jesus, som var Guds sønn og menneskenes skaper (Johannes 1:3) kunne forløse oss. Bare hans uendelige offer kunne gi uttrykk for Guds kjærlighet til den fortapte verden.

Dette store offer gir oss innsikt i hvor stor kjærlighet Gud har til menneskene og hvor stor verdi vi har i hans øyne. På grunn av synden blir vi Satans tjenere. På grunn av Jesu offer blir vi ved tro frelst og verdige til å kalles Guds barn. Vi blir den himmelske konges barn. Gud løfter oss opp fra denne verden til et annet nivå. Vi er fremdeles i verden, men ikke av verden (Johannes 15:19). Ved å feste blikket på Jesus Kristus og ta imot den frelse han tilbyr oss blir vi stadig mer oppmerksomme på Guds kjærlighet og blir satt i stand til å la den skinne fra oss til mennesker omkring oss. Som «Gud er kjærlighet» (1 Johannes 4:8) skal også vi, hans barn, gjenspeile hans kjærlighet.