Guds Vrede

Bibelen gir oss gode nyheter når det gjelder Guds vrede.

Tekstlesning:
«Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Johannes 1:5).

«Fjellene skjelver for ham, høydene smelter. Jorden viker bort for hans ansikt, verden og alle som bor der. Hvem kan stå seg mot hans harme, hvem holder ut hans brennende vrede? Raseriet hans strømmer fram som ild. Foran ham blir klippene knust. Herren er god, et vern på nødens dag. Han tar seg av dem som søker tilflukt hos ham» (Nah8um 1:5-7).

Et spørsmål for deg å tenke på: Hva avgjør en persons karakter? Hvordan vil du avgjøre noens karakter? Jeg vil si at for å avgjøre noens karakter, så bør man ikke se så mye på hvordan de behandler bestevennen sin, eller sin beste kompis, men se på hvordan de behandler fiendene sine. Til og med Jesus sier at også hedningene behandler vennene sin vel. Men se på hvordan man behandler fiendene sine. Og i dag skal vi se på Guds karakter. Hvordan behandler Gud fiendene sine?

La meg illustrere hvorfor dette er viktig: Se for deg at du er i et hus! Mens du går omkring og ser deg rundt i dette huset oppdager du noe merkelig. Det er noe rart her. Det er ikke noen vinduer i dette huset. og ikke noen dører heller, det er faktisk ingen måte for deg å komme deg ut i det hele tatt. Og mens du går omkring i dette huset, så oppdager du i et av rommene en mann. Du skjønner at dette er en meget sterk mann, mye sterkere enn deg. Og på noen måte så skjønner du at han også virker ekstremt intelligent, langt smartere enn deg. Og du er i denne bygning med ham uten noen mulighet til å komme deg ut. Hva lurer du på nå? Hva vil du vite mer om denne mannen? Jeg håper han er snill.

Dette er en lignelse om vår situasjon i universet. Vi har ikke noen mulighet til å komme oss ut av universet og vi vet at Gud er her også. Vi tror ifølge Bibelen at Gud er allmektig og allvitende, og da kommer vårt spørsmål: Er han snill? Eller er han slem?

Men det er jo ikke noe problem, ikke sant? Vi vet jo fra 1 Johannes 4:8 at Gud er kjærlighet, så det er ikke noen grunn til å tenke på hans vrede. Og der må jeg bare si at jeg er uenig. Ja, Gud er kjærlighet, ikke noe tvil om den saken. Og hans vrede er et sentralt og viktig tema som ofte kommer opp i Bibelen (faktisk ca. 375 ganger kun i Det gamle testamente). Det har viktige ting å si oss om hvem Gud er.

La oss ta et annet eksempel; fra Daniels bok kapittel tre. Husker dere Kong Nebukadnesar og de tre vennene Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego? Nebukadnesar har laget en statue og samlet alle i hans kongedømme, og så befaler han at alle som ikke faller ned og tilber denne statuen skal bli kastet i den brennende ildovnen. Når vi leser om dette så trekker vi oss unna, hvordan kunne Nebukadnesar være så hensynsløs og nesten bestialsk? Og så fortsetter vi å lese, og kommer til Åpenbaringen 20 der Gud sier at alle som ikke tilber ham skal kastes i den flammende ildsjøen med ild og svovel, og så tenker vi alle: Ja vel, det høres kjærlighetsfullt ut. Ikke noe problem der i det hele tatt. Høres det bra ut?

Jeg vil si at temaet om Guds vrede er avgjørende for vår relasjon til ham. Hva har Gud gjort og hva kommer ham til å gjøre med de som har valgt ham bort? Eller for å si det på en annen måte: Hvordan er Gud er involvert i de ugudeliges ødeleggelse? Svaret på disse spørsmålene har enorme implikasjoner for hvordan vi forholder oss til Gud.

Så la oss lese noen tekster som beskriver Guds vrede og hans gjenkomst: «Herren regjerer! Jorden skal fryde seg, mange øyer skal glede seg. Skyer og mørke omgir ham. Rettferd og rett er hans trones grunnvoll. Ild går foran ham, og den fortærer hans fiender rundt omkring. Hans lyn opplyser jorderike. Jorden ser det og bever. Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for ham som er all jordens Herre. Himlene forkynner hans rettferdighet, alle folkene ser hans herlighet» (Salmene 97:1-6).

«Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium» (2 Tessaloniker 1:7-8).

Eller nøkkelteksten vår: «Fjellene skjelver for ham og haugene smelter. Jorden bever for hans åsyn, jorderike og alle de som bor der. Hvem holder stand mot hans harme? Hvem holder ut hans brennende vrede? Hans harme strømmer fram som en ild, og fjellene styrter sammen for ham. Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham» (Nahum 1:5-7).

Hva sier disse tekstene om Guds vrede og hva sier de om Gud? Hva vil skje med oss hvis vi ikke velger å elske ham? Blir vi da hans fiender som han ønsker å brenne opp? Har du noen gang lurt på hvorfor Gud virker så sint, eller hvorfor det virker som om han straffer så hardt når du leser i Bibelen? Jeg og. Er det sånn at Gud har et «anger management problem»? Klarer han bare ikke å beherske seg når han blir sint? Mister han kontrollen og begynner å ødelegge og brenne ting og sparke ned fjell og drepe nasjoner? Er han som Satan sier at han er: streng, hevnlysten, sint og ikke tilgivende? Eller er det mulig å forene de tekstene vi leste i sted med en kjærlighetsfull Gud, eller forene med nøkkelteksten vår i 1 Johannes 1:5 «Gud er lys, og det finnes ikke mørke i ham».

Kan det ikke nesten virke som om det kanskje bare er bitte litt mørke oppi der?

Jeg tror at hvis vi skal kunne begynne å skjønne dette, så må vi se nærmere på hva Guds vrede er og hva ilden som fortær er. Vi kan dele det opp i disse to aspekter:

Først la oss begynne med Guds vrede: Moses blir i Bibelen kalt for Guds venn. Han var noen Gud kunne snakke åpent til, «Ansikt til ansikt…, klart og ikke i gåter» (4 Mosebok 12:6-8). Moses får Guds vrede beskrevet rett før han døde. Det er noe viktig som Gud ønsker å fortelle ham, og det er i relasjon til hva som kommer til å skje når han dør. Legg spesielt merke til hvordan Gud beskriver sin vrede her! Vi leser fra 5 Mosebok 31:14-18; 32:18-20.

«Og Herren sa til Moses: Se, din dødsdag er nær. … ‘Og Herren sier videre’: Når du hviler hos dine fedre, da vil dette folket komme til å drive hor med de fremmede guder i det landet de kommer inn i. De vil forlate meg og bryte min pakt, som jeg har gjort med dem. Den dagen skal min vrede bli opptent mot dem. Jeg vil … forlate dem og skjule mitt åsyn for dem, så de går til grunne. Mangfoldige ulykker og trengsler kommer over dem. Og de skal si på den dagen: Er det ikke fordi min Gud ikke er med meg at disse ulykkene er kommet over meg? Men, på den dagen vil jeg ganske skjule mitt åsyn for dem, fordi de har gjort så mye ondt og vendt seg til andre guder.»

Og Gud sier videre til folket i neste kapitel: «Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg. Herren så det og forkastet dem, for hans sønner og døtre hadde krenket ham. Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem. Jeg vil se hva ende det vil ta med dem.»

Hvordan beskrives Guds vrede her? Her beskrives Guds vrede som at Gud trekker seg unna, gjemmer sitt ansikt, snur seg bort og mangfoldige ulykker og trengsler kommer over folket som ikke lenger ønsker Guds beskyttelse. Men de er naturlige konsekvenser. Gud er ikke aktivt ute og straffer. Han er passiv, lar de gå, snur seg bort og trekker seg unna. Gang på gang ser vi dette repeteres gjennom Bibelen. Noen få eksempler har dere her hvis dere ønsker å se nærmere på dette etterpå. Dette er hva som skjer med Israel og deretter Juda når de ble ført bort til Babylon i fangenskap. 2 Kongebok 17:11-23; 23:26-27. Det står at Gud forskjøv og forkastet dem når det ikke lenger fantes noe botemiddel. 2 Krønikebok 36:15-16.

Jesus, som det står, fikk Guds vrede på seg og roper ut slik at hele universet kan skjønne akkurat hva som skjer: Eli, eli, lama Sabbachtani. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du overgitt meg?» (Matteus 27:46).

Når Paulus prøver å beskrive en av de største misforståelsene i evangeliet, så begynner han med å fokusere på Guds vrede og hvordan den fungerer. I Romerne 1:18-28 leser vi tre ganger i samme kapittel at Guds vrede innebærer at han «overgir,» «overgir,» «overgir» dem. Dette er Guds vrede i Bibelen. Gud er opprørt, ja. Men kun fordi han vet hva som kommer til å skje når han trekker seg unna og lar de gå sin egen vei.

Det finnes ufattelig mange eksempler på at dette er Guds vrede som blir beskrevet i Bibelen. Dere har bare noen få tekster her: (5 Mosebok 31:14-18; 32:16-21; 2 Kongebok 17:11-23; 23:26-27; 2 Krønikebok 36:15-16; Salmene 78:56-62; 81:9-17; Jesaja 34:2; 54:5-8; 59:1-2; Jeremia 32:30-31; 33:4-5; Hosea 4:6; 11:7-9; Matteus 27:46; Apostlenes gjerninger 7:42; Romerne 1:16-28; 4:25; 8:31-32). Men les gjerne selv, og skriv opp hver gang Guds vrede blir nevnt, og se hvordan det gang på gang knyttes til at Gud forlater, trekker seg unna eller snur seg bort og lar folk gå, og se hvor prominent dette konsept er gjennom Bibelen.

Ellen White sier det slik: «Vi fatter ikke vår gjeld til Kristus for den fred og beskyttelse vi opplever. Gud holder igjen så menneskeheten ikke skal komme fullstendig under djevelens herredømme. De ulydige og utakknemlige har all grunn til å glede seg fordi Gud holder ondskapens ødeleggende krefter i sjakk. Men når menneskene krysser grensen for hans overbærenhet, holder han ikke lenger igjen. Gud står ikke parat lik en bøddel for å fullbyrde straffen for overtredelse. Men de som forkaster hans nåde, blir overlatt til sin egen skjebne. De må høste det de har sådd. Enhver lysstråle de forkaster, enhver advarsel de avviser eller ikke bryr seg om, enhver lidenskap de nærer, og enhver overtredelse av Guds lov, er såkorn som gir en uunngåelig høst. Når synderen stadig står imot Guds Ånd, vil den til sist forlate ham. Da er det ikke lenger noen som kan holde de onde lidenskapene i sjakk, og ingen beskyttelse mot Satans hat og fiendskap (Mot Historiens Klimaks, side 22).

Og hva er Guds innstilling når han lar de gå? «Kom deg vekk, se om jeg bryr meg!»? Han må jo være sint da, siden det kalles Guds vrede? Vi ser det i Hosea 11, der Gud gråter og roper over at han må slippe taket på Israel og la de ta del av hans vrede: «Hvordan skal jeg kunne oppgi deg, Efra’im? Hvordan skal jeg kunne gi deg til pris, Israel? Hvordan skal jeg kunne gi deg opp som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, … For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige i din midte. Jeg kommer ikke med glødende harme» (Hosea 11:8-9).

«Jeg har ikke behag i den ugudeliges død … Vend om, vend om … Hvorfor vil dere dø?» (Esekiel 33:11).

Dette er Guds vrede gjennom Bibelen. Slik behandler Gud folk som ikke ønsker å ha noe å gjøre med ham. Han lar de gå, og gråter når han gjør det.

Men vent litt, hvis Guds vrede er at han lar deg gå og trekker seg unna, og gråter når han gjør det, hvorfor tillater han at dette blir kalt for Guds vrede? Akkurat som vi hørte om i barnefortellingen så tilpasser Gud seg til vår måte å tenke på. Han bruker ofte sterke bilder og språk for å få vår oppmerksomhet og for å vise hvor alvorlige konsekvenser noe vil ha. Han liker ikke når han må heve stemmen sin, men iblant er det nødvendig for å få vår oppmerksomhet til noe som er livsavgjørende.

Ja vel, det høres jo kanskje bra ut, men da lurer du kanskje på: Hvor kommer den flammende ilden inn i bildet, da?

La oss nå se nærmere på ilden som fortærer.

Har dere noen gang gått gjennom og lest og lagt merke til hvordan Gud blir beskrevet gjennom Bibelen? Prøv det noen gang. Gå gjennom alle steder der Gud blir beskrevet! Det er fascinerende lesning: Se for eksempel hvordan Gud møter Moses som en flammende ild i en tornebusk (2 Mosebok 3:2), eller hvordan han ledet Israel gjennom ørkenen i en ildstøtte (2 Mosebok 13:21-22; 4 Mosebok 14:14) eller hvordan han kom ned på Sinaifjellet i ild og røyk som av en smelteovn – lyn og torden for å gi de ti bud (2 Mosebok 19:16-18; 20:18).

Det står at Herrens herlighet var for Israels barns øyne som en fortærende ild, i 2 Mosebok 24:17. I Daniel 7:9-10 beskrives Den gamle av dager (Gud), og «Hans klær var hvite som snø, og håret på hans hode var som ren ull. Hans trone var ildsluer, og hjulene på den var flammende ild. En strøm av ild fløt fram og gikk ut foran ham.» Begynner vi å se et mønster? I Esekiel beskrives Guds herlighet som stadig flammende ild, strålende glans, blankt metall, likt glør, fakler, lyn, en ring av lys og som glansen fra en regnbue (Esekiel 1:4-5, 13-14, 26-28). Åpenbaringen beskriver Jesus med hvitt hode og hår og øyne som en ildslue og med føtter lik skinnende kobber, glødet i en ovn (Åpenbaringen 1:13-15; 10:1). Og Hebreerbrevet konkluderer med at vår Gud er en fortærende ild (Hebreerne 12:29).

Jeg tror ikke dette lysshowet er Guds forsøk på å vise seg frem, eller at han prøver å imponere med spesial Hollywood effekter. Nei, det er hans natur. Han er lys, ild og flamme. Husk vår tekst «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Johannes 1:5). Vår Gud er en fortærende ild.

Men det er noe spesielt med denne ilden. Den ser ut som ild, ja, men hvordan fungerer denne ilden? Er det akkurat som vanlig ild? Varm, farlig, ikke rør!? Når du har tid så anbefaler jeg at du leser 2 Mosebok 19 i sin helhet. Ved Sinaifjellet bad Gud Moses å avmerke en grense rundt fjellet, og så advarte Gud folket fra å komme for nærme «så de ikke trenger seg fram til Herren for å se ham, for da kommer mange av dem til å falle» (2 Mosebok 19:21-22).

Nemlig, ikke rør, farlig. Men legg merke til at Moses kunne gå opp på fjellet, og han døde ikke. Da Moses gikk opp for å se Guds herlighet så fikk han se et glimt av Guds rygg, og etter det strålte hans ansikt så mye med den reflekterte herligheten fra Gud at Israel flydde fra ham når de så ham. De klarte ikke å se på ham uten at han måtte bruke et slør for å dekke ansiktet sitt (2 Mosebok 33:18-23; 34:29-35).

Vi ser hvordan englene på samme måte stråler av den reflekterte herligheten fra Gud da de besøkte gjeterne ved Jesu fødsel (Lukas 2:9). Og ikke minst hvordan Jesus «ble forvandlet» på Forklarelsens berg «for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite…»  (Markus 9:2). Den påvirker ikke alle på samme måte.

Hvis vi bare hadde en tydelig forklaring på hvordan denne ilden fungerte. Om det bare fantes noe godt sted som gav oss forklaring om den … Det har vi.

I Jesaja 33:10-17 så leser vi: «Nå vil jeg stå opp, sier Herren. Nå vil jeg reise meg, nå vil jeg ikke lenger bli sittende. Dere skal være svangre med strå og føde halm. Deres egen pust er en ild som skal fortære dere. Folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli som avskårne tornekvister som brennes opp med ild. Hør dere som er langt borte, hva jeg har gjort! Kjenn min styrke, dere som er nær! Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål? Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, som forakter det som vinnes ved urett og vold, som rister sine hender så han ikke rører ved bestikkelser, som stopper ørene igjen for ikke å høre på blodråd, og som lukker øynene for ikke å se på det som ondt er, han skal bo på høye steder. Fjellfestninger er hans borg. Sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham. Dine øyne skal skue Kongen i hans herlighet…»

For meg virker det som om Guds herlighet reagerer annerledes på folk, basert på hvis de er i harmoni med ham eller ikke. Det har å gjøre med hvis vi kjenner Gud, hvis vi stoler på ham. Gud forandres ikke. Han er den alltid den samme. Reaksjonen har å gjøre med oss. Israelittene kunne ikke se Gud, men Moses kunne det, fordi Moses var Guds venn. Han stolte på Gud.

Hvordan vi reagerer på Guds herlighet har å gjøre med vår innstilling, holdning, villighet til å høre på og følge. Siden Moses var mer i harmoni med Gud en folket, så kunne han tåle å se mer og være nærmere Guds herlighet. Og i stedet for å skade ham, så gjorde det ham godt. Vi vet at da han døde ved 120 års-alderen var «hans øye … ikke sløvet, og hans kraft … ikke veket bort» (5 Mosebok 34:7). Hvor mange 120-åringer kan si det?

Så når Jesus kommer ved hans gjenkomst med ild som faller fra himmelen, så er dette er ikke noe Gud gjør i sinne eller fordi han vil hevnes. Det eneste Gud gjør er å åpenbare seg og fylle hele jorden med sin herlighet, akkurat slik som den var i begynnelsen. Vi vet at før synden, så pleide hele jorden å bade i Guds herlighet, men så fort vi syndet måtte Gud skjule sitt ansikt og sin herlighet fra oss for å ikke slette ut hele planeten. Det er litt som med Solen som vi ikke tåler å være for nærme, men som vi er helt avhengige av for å leve. Dette er en del av Guds vrede. Når han måtte trekke seg tilbake og snu sitt ansikt fra jorden, så begynte alt levende som før badet i hans livgivende herlighet, å dø. I Romerbrevet beskrives dette som at «hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer» (Romerne 8:22).

Målet for Gud ved hans gjenkomst er å la alt gå tilbake til hvordan det opprinnelig var, og alle som er i harmoni med ham da kommer til å stråle som Moses og få nytt liv. 1 Korinterne 15 sier «Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt» (1 Korinterne 15: 51-57). Dette er hva Guds herlighet opprinnelig har som hensikt.

Men de som ikke er i harmoni med ham, de som ikke ønsker hans beskyttelse, hva skjer med dem? Dette er hans underlige gjerning, for dem kommer han ikke bare til å trekke seg bort og gjemme seg i skyer, men å trekke bort sin beskyttelse fra dem. Samtidig viser han hele sin herlighet. Og de kommer til å se på hans tilstedeværelse i hans utildekkede herlighet som en fortærende ild, og de kommer til å be til fjellene å skjule dem fra hans ansikt fra ham som sitter på tronen (Lukas 23:30; Åpenbaringen 6:16-17). Alt som ikke er i harmoni vil forsvinne i den «ildsjø» som er hans tilstedeværelse, men du kan stole på at Gud som ser spurven falle til marken og som gråter når han lar sine barn gå, vil la hans barn sovne inn på den minst smertefulle måten mulig.

Ellen White sier det så ufattelig bra i Slektenes håp: «Så vil enden komme. Gud vil opprettholde sin lov og utfri sitt folk. Satan og alle som har gjort opprør sammen med ham, vil bli fjernet. Synd og syndere vil gå til grunne med rot og gren. Satan er roten, og hans tilhengere er grenene. … Om en liten stund er de ugudelige borte, og de skal bli som om de aldri hadde vært til. Dette er ikke et utslag av vilkårlig maktbruk fra Guds side. De som forkaster hans nåde, høster det de har sådd. Gud er livets kilde. Den som velger å tjene synden, skiller seg fra Gud og avskjærer seg selv fra livet. … Gud lar dem leve en viss tid så de kan utvikle sin karakter og vise hva de står for. Når dette har skjedd, høster de fruktene av sitt eget valg. Ved et liv i opprør kommer Satan og alle som gjør felles sak med ham, i et slikt motsetningsforhold til Gud at selve hans nærvær blir for dem som en fortærende ild. Herligheten fra ham som er kjærlighet, vil tilintetgjøre dem (Slektenes Håp, side 583).

Dette er helvetet. Når Gud til slutt kommer tilbake og lar jorden fylles på nytt med hans herlighet, da vil vi ikke lenger trenge noen sol eller måne fordi Gud selv vil være vår sol (Jesaja 60:19), og i det nye Jerusalem vil «Guds herlighet opplyse byen og … Folkeslagene skal vandre i» dette lys (Åpenbaringen 21:23-24).

Gud selv skal endelig bo blant sitt folk på nytt, han skal være deres Gud og de skal være hans folk akkurat som Gud alltid har ønsket. Gud vil gi oss alle fullt liv uten sorg, tårer eller smerte og død, og han har ventet til alle har tatt sin beslutning, enten vi ønsker å leve i harmoni med hans prinsipper eller ikke. Det er ikke noe vilkårlig som Gud gjør. Han lar de naturlige konsekvensene som vi har tatt, få sin høst. Men for alles beste (også de ugudeliges), så må alt tilbake til hvordan det opprinnelig var. Det er den eneste måten som noen fra denne jorden kan oppleve fullkomment liv.