Han kom tilbake

Verdien av løfter er uløselig knyttet til trofasthet.

Løfter er ikke noe vi skal ta lett på. Bibelen sier: «Det er bedre at du ikke gir … noe løfte, enn å love, og ikke holde det» (Forkynneren 5:4).

Verdien av løfter, løfter gitt eller løfter mottatt, er uløselig knyttet til trofasthet. Trofasthet er aktive kjærlighetshandlinger, og uttrykk for håndfast kjærlighet. Ord kan være fine og vakre, men trofasthet er konkret og fokusert.

Polfareren Ernest Shackleton holdt sitt løfte.

Sir Ernest Henry Shackleton (1874-1922), hører til i klasse med Nansen, Scott og Amundsen. Før Amundsen nådde Sydpolen, var det faktisk Shackleton og hans tre medhjelpere som i januar 1909 hadde kommet nærmest polpunktet. Men bare 180 km fra Sydpo­len, ble de nødt til å snu på grunn av utmattelse og mangel på mat. Det var i siste liten. Hadde de ventet en dag til, ville de nok alle ha omkommet på returen.

Som kjent nådde Amundsen Sydpolen i desember 1911, en måned før Scott og hans fire hjelpere, som alle omkom på veien tilbake til basen. Shackleton kunne imidlertid ikke gi slipp på sin drøm om å utrette noe stort i Antarktis, og da Amundsen ble første­mann til Sydpolen, bestemte Shackleton seg for å bli den første som krysset hele det Antarktiske kontinent. To skip, «Endurance» og «Aurora», inngikk i ekspedisjonen. Skipene skulle nå iskanten i Antarktis fra hver sin side. Mannskapet på støtteskipet Aurora skulle legge ut proviant på strekningen inn mot Sydpolen.

Alt som ble utrettet av støtteekspedisjonen, viste seg å være forgjeves. Hovedskipet «Endurance», for øvrig bygget i Sandefjord, nådde nemlig aldri kysten av Antarktis. Skipet kjørte seg fast i isen, og begynte å drive nordover, bort fra Antarktis.

Etter ni måneder fanget i isen, begynte det å bli tydelig at skipet ikke tålte påkjenningen fra ismassene. 27. oktober 1915, måtte hele mannskapet forlate skipet som hadde vært deres trygge base i fjorten måneder. De tok med seg de tre livbåtene, og så mye utstyr de kunne frakte. Mennene slo seg til på isen, og levde av pingviner og sel.

Til slutt var det heller ikke trygt å oppholde seg på isen. Mennene satte seg i de tre livbåtene, og delvis rodde, delvis seilte, til de til slutt nådde fram til en ubebodd og ugjestmild øy kalt Elefantøya. Håpet om redning var tilnærmet null; ingen skip ville normalt komme innenfor rekkevidde. Shackleton og hans menn ble derfor enige om å forsterke den ene livbåten, for deretter å la seks av de tjueåtte mennene seile til Syd-Georgia, der det var etablert flere hvalfangststasjoner. «Endurance» hadde tidligere vært innom Syd-Georgia på vei sydover mot Antarktis. Nå var Syd-Georgia det nærmeste stedet hvor redning var å finne.

Seilasen dit tok seksten dager i en 22 fots livbåt med seks mann ombord. Shackleton var selv med. Det samme var navigatøren Frank Worsley. Strekningen tilsvarer distansen fra Reykjavik til Bergen.

På mirakuløst vis nådde de fram til Syd-Georgia, med sekstant, kronometer og kompass som eneste navigeringsutstyr. Men strabasene var ennå ikke over. Etter noen dagers hvile, måtte de gå i sammenhengende trettiseks timer over bratte fjell og breer før de nådde fram til den norske hvalfangststasjonen i Strømness. Etter tre mislykkede redningsforsøk, fikk endelig Shackleton den hjelpen han trengte av chilenske myndigheter. Han fikk tak i skipet «Yelcho» med kaptein Luis Pardo fra den chilenske mari­nen. Sammen seilte de mot Elefantøya for å se om de kunne redde resten av mannskapet på tjueto mann. 30. august 1916 kom de fram.

Shackleton, med kallenavnet «The Boss», oppnådde ikke sitt mål om å krysse Antarktis, men hans lederskap var avgjørende for at alle som deltok i ekspedisjonen med «Endurance» overlevde. Det var en bragd i seg selv.

Tror du Shackleton var spent på hvor mange som fremdeles var i live da han endelig kom tilbake til sine menn, fire og en halv måned etter at han forlot dem? De første ordene han ropte ut, da han kom innenfor rekkevidde, var disse: «Are you all well?»

Svaret han fikk fra sin nestkommanderende Frank Wild, var dette: «All safe, all well, Boss.» Shackleton, kunne kjenne seg tusen tonn lettere da han utbrøt: «Thank God!»

Jesus stilte et lignende spørsmål: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Lukas 18:8).

For også vi venter på redning. Som Shackletons menn, venter også vi på en som skal komme tilbake. Shackletons menn hadde én hovedoppgave mens de ventet: Å holde seg i live til redningen kom. Alt de gjorde, små og store ting, hadde dette ene store formålet: Å holde seg selv og hverandre i live, fysisk så vel som mentalt, så Shackleton ikke skulle komme tilbake forgjeves.

Vi er på samme måte kalt til å holde vårt åndelige liv intakt til vi settes fri, og samtidig hjelpe vår neste til det samme. Vår uthol­denhet gir bare mening hvis Gud er trofast. Guds trofasthet blir derfor et viktig anker for oss som venter. For vi kan, som Abraham og Sara og alle de andre trosheltene nevnt i Hebreerne 11, stole på at han som har gitt løftet om å komme tilbake, er trofast.