Meny
Lukk
Foto: Store norske leksikon

Hans Nielsen Hauge og kvinnene

Presten klappet til henne så det svei.

«En kan gjerne beskrive Hans Nielsen Hauge som det første ‘moderne’ mennesket», skriver historiker Karsten Alnæs i sitt fem-binds verk, Historien om Norge.  Hauge var «en person som ville velge sitt eget liv, og som hevdet den enkeltes ansvar og understreket at det var det enkelte mennesket som selv måtte velge sitt eget liv …» Hauge brøt dermed med tidligere tiders utbredte aksept av bare å få utdelt sin skjebnebestemte rolle i livet, sitt yrke og sosiale rang, sin religion og tro.

Det er ikke for ingen ting at mange hevder at vi i dagens moderne Norge enda tydelig merker dønningene fra revolusjonen som Hauge satte i gang rundt århundreskifte 1700 – 1800. Haugebevegelsen satte flid, håndens arbeid, selvoppofrelse og personlig ansvar minst like høyt som åndelig og personlig bevissthet og oppvåkning.

2021 er året da det feires over hele Norge at det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født.

Èn side av Haugebevegelsen blir ikke så ofte trukket fram, selv om den i realiteten var svært uventet og langt forut for sin tid. I motsetning til ellers i samfunnet fikk kvinnene talerett og ikke minst full tillatelse til å være forkynnere. «For Hauge var dette Guds åpenbare vilje,» skriver Alnæs og siterer: «Den som motsatte seg at kvinner fikk tale i forsamlingen, han motsatte seg også ‘Guds forordning’». Blant annet i et brev Hauge skriver til ‘vennene’ på Hitra, utpeker han flere kvinner til å være åndelige ledere og forkynnere.

Hans Nielsen Hauge satset på kvinner. I Oppdal, som Hauge besøkte første gang i 1799, var det blant tilhørerne ei bondejente på 17 år, Randi Hevle, som ble dypt grepet av budskapet. Ett år senere gikk hun mellom bygdesamfunnene og forkynte Guds ord. Dette var i strid med alle forestillinger om hva ei ung jente kunne tillate seg å gjøre i anstendighetens navn.

Embetspersoner, fogder og prester hadde allerede lenge sett at Hauge og vennene hans gjorde brudd mot den kongelige forordningen av 1741, nemlig konventikkelplakaten. I den sto det blant annet: «Ingen mannfolk eller kvinner må reise omkring, alene eller i følgeskap, fra sted til annet, under navn, for å styrke eller oppvekke andre, og der anstille samlinger.»  Hvis noen likevel skulle ønske å samle folk til et husmøte i privat regi, måtte presten varsles og selv være tilstede for å se til at bare rett lære ble forkynt.

Men blant haugianerne arrangerte de altså ikke bare egne møter uten å invitere presten, men også mange av bevegelsens kvinner talte åpenlyst i forsamlingene.

Ikke rart at Randi Hevle ble kalt inn på teppet til selveste bygdeautoriteten, sognepresten selv. Møtet er referert i kirkeboken for Oppdal. «Du bryter Guds ord, du setter deg opp mot øvrigheten og autoritetene, du bryter din bestemmelse som kvinne. Vend om og snu før det er for sent!», forkynte presten.

Men Randi var en usedvanlig modig kvinne. I kirkeboken står det skrevet: «Det ville hun ikke.»

Ett år etter denne hendelsen kommer Hauge igjen til bygda. Der stadfester han hennes kall. Hun har fått nådegavene, sier Hauge og spør henne om hun kan tenke seg å utvide sin forkynnergjerning til andre og nye bygder? Det kunne Randi. Sammen med en annen kvinne reiser hun omkring i landet og synger og forkynner. Når de synger lyder det som englesang, sa folk.

Og Randi Hevle var på langt nær den eneste kvinnen blant Haugianerne som ifølge Paulus mente at alle er én i Jesus Kristus, mann eller kvinne. Nord i Østerdalen møtte Hauge 26 år gamle Sara Ust. Hun drev en gård sammen med sin yngre søster. Sara lyttet til Hauges ord og ble så sterkt grepet at hun begynte å forkynne selv. Brødrene i menigheten kom i stuss om det burde tillates, og gikk til Hauge med sin uro. Hauge hørte på dem, og stilte dem deretter en del spørsmål om Saras kunnskap, erfaring og troverdighet. Ingen hadde noe dårlig å si om henne, hverken om hennes åndelighet eller flid i jordiske oppgaver. Hun står over de andre, måtte brødrene erkjenne.  Da var spørsmålet avgjort: Dere kan uhindret la henne tale, sa Hauge.

Men det tålte ikke øvrigheten. Det fortelles at kirkens mann en gang oppdaget at Sara talte til en forsamling. Den geistlige rev salmeboka ut av Saras hånd, slengte den på grua, og klappet til henne så det svei. Så skjelte han ut hele forsamlingen. Menigheten satt stille og så fram for seg. Så ble det stille og alle vendte blikket mot Sara.

Så sier presten: ‘«Du synes vel jeg har gjort deg urett og handlet ille mot deg?» «Å nei, det skader ikke meg, for jeg tror at alt som Herren lar vederfare meg, tjener meg til det gode, men det forekommer meg at presten har handlet ille mot seg selv,» sa Sara. Ved dette svaret brast presten i gråt og gikk sin vei, forteller haugiansk tradisjon.’

Randi Hevle og Sara Ust representerer slett ikke unntakene i haugebevegelsen. Hauge selv nevner Karen Hauge i Bergen, Randi Løvås og Kjersti Ust i Trondheim, Ingeborg og Kari Solberg på Hedmark, og Gundro Røberg i Eiker. Det fantes mange flere.

I våre dager da vi fremdeles diskuterer kvinnerollen, er det interessant at kvinner i haugebevegelsen var anerkjent som forkynnere og ledere for over 200 år siden, i et samfunn som ellers mente det var upassende. Haugianernes holdning ble et forbilde for virksomheten til andre bevegelser utover 1800-tallet i det norske samfunnet, fra bondeforeninger til politiske partier. Et spørsmål som kan være aktuelt å stille i jubileumsåret 2021, kan være om haugebevegelsen hadde fått like stor betydning om det ikke hadde vært for at de slapp kvinnene til også i forkynnergjerningen.