Lukk
William Miller (15. februar 1782 – 20. desember 1849) var en gårdbruker som gjennom sine studier av Bibelens profetier trodde at Jesus ville komme tilbake i 1844. Hans eiendom i Whitehall i staten New York er et nasjonalt minnesmerke eid av stiftelsen Adventist Heritage Ministries.
Foto: Madereugeneandrew / Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0)

Håpet om Jesu gjenkomst drev ham

Kapitlene 18-21 i boken Mot historiens klimaks er episke. Da jeg leste (og lyttet til) disse kapitlene, ble jeg nok en gang slått av den overveldende erkjennelsen av den utrolige og forvandlende kraften i Guds ord.

Gjennom historien har et omhyggelig, tålmodig studium av Skriften under bønn vært katalysatoren som har fått Den hellige ånd til å skape ekte og bemerkelsesverdige forandringer i livene til menn og kvinner, gutter og jenter – mennesker akkurat som deg og meg.

William Miller opplevde denne livsforvandlingen, og hans tilnærming til bibelstudiet er verdt å merke seg. Dette sitatet, som Ellen White har tatt med i sitt biografiske kapittel om hans liv, fanger på en vakker måte inn hans glødende kjærlighet til Skriften:

«I Bibelen fant jeg nettopp en slik frelser som jeg behøvde. Og det forvirret meg at en uinspirert bok kunne inneholde prinsipper som til de grader svarte til en syndig verdens behov. Jeg var nødt til å innrømme at Bibelen måtte være en åpenbaring fra Gud. Den ble min lykke, og Jesus ble min venn. For meg ble Jesus den beste blant titusener. Bibelen, som før hadde vært dunkel og selvmotsigende, ble nå en lykt for min fot og et lys på min sti. Jeg fikk fred og ro i sinnet, og jeg oppdaget at Herren vår Gud var som en klippe i livets hav.

Bibelen ble nå mitt viktigste studium, og jeg kan i oppriktighet si at jeg leste den med stor glede. Jeg oppdaget at jeg ikke engang kjente til halvdelen av det som stod der. Jeg undret meg over at jeg ikke tidligere hadde sett skjønnheten og herligheten i den, og at jeg noen gang hadde kunnet forkaste den. Den inneholdt alt det jeg ønsket meg, og den gav helsebot for en syk sjel. Jeg mistet lysten til all annen lesning og gikk helt og fullt inn for å få visdom fra Gud.» (S. Bliss, Memoirs of Wm. Miller, s. 65-67). (Mot historiens klimaks, s. 250; Great Controversy, s. 319).

Bare å studere Guds ord

William Miller hadde ikke en mengde bibelkommentarer i biblioteket sitt, mange års teologisk utdannelse bak seg eller internett med en kraftig søkemotor. Likevel førte hans enkle, metodiske studium av Bibelen til at han snublet over at Bibelens lengste tidsprofeti snart ville gå i oppfyllelse. Miller var baptist og kristen bonde. Han trodde fullt og fast på at Bibelen var Guds ord, at den var til å stole på, og at den var relevant for hans liv og fremtid. Dette gjorde ham til et redskap Gud kunne bruke, og det gjorde han. Millers budskap satte bokstavelig talt i gang de hendelsene som utløste adventbevegelsen.

«I to år hadde han studert Bibelen da han i 1818 ble overbevist om at Kristus ville komme igjen om ca. tjuefem år og hente sitt folk.» (Mot historiens klimaks, s. 258; Great Controversy, s. 329). Dette må vi få med oss. Det var da Miller gransket profetiene i Daniel 7, 8 og 9, at han ble ledet til å oppdage den oppsiktsvekkende forbindelsen mellom Daniel 8,14 og den tiden han levde i. Det var altså studiet av Bibelens profetier som var katalysatoren for William Millers oppdagelse. Denne sammenhengen var ekstremt virkningsfull og motiverende for ham. Kjærligheten til Gud og tilliten til Ham styrkes fortsatt i dag gjennom studium av denne profetien. Og det burde ikke overraske oss, for dette er hensikten med Bibelens profetier. Jesus sa: «Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer» (Joh 14:29).

Som syvendedagsadventister finner vi våre profetiske røtter i Åpenbaringen 10, vår profetiske identitet i Åpenbaringen 12, og vårt profetiske oppdrag og budskap i Åpenbaringen 14. Dessverre er det mange i dag som mener at Bibelens profetier er for vanskelige og til og med irrelevante for våre liv. Ellen White identifiserer den egentlige grunnen til at mange bekjennende kristne er uinteresserte i studiet av Bibelens profetier i slutten av kapittel 18: «Det skyldes et nøye planlagt tiltak fra mørkets fyrste for å skjule det som avslører hans bedrag. Kristus som gav synene, og som forutså kampen mot studiet av Åpenbaringsboken, uttalte derfor en velsignelse over alle som ville lese, høre og ta vare på det profetiske ord.» (Mot historiens klimaks, s. 267; Great Controversy, s. 342).

Beveget og misfornøyd

Jeg synes det er så interessant at William Miller var 50 år gammel, uten noen opplæring eller forkynnererfaring da Gud kalte ham til å forkynne. Gud ser i sannhet ikke etter evner, men etter vår villighet. Budskapet til denne bonden som ble predikant, rørte tusenvis av hjerter og inspirerte andre til å forkynne, og vekkelse fulgte. Selv om Millers forståelse av Daniel 8,14 førte ham til en feilaktig, men profetisk konklusjon, bør vi stille oss selv dette spørsmålet: Er mitt hjerte like beveget av det salige håpet om Jesu snarlige gjenkomst som Millers var? Jo mer vi under bønn studerer Guds ord og hungrer og søker etter hans rettferdighet, desto mer vil vi bli motivert av det «salige håp» (Tit 2:13) om å få se vår Frelser ansikt til ansikt.

«De som virkelig elsker Frelseren, kan ikke annet enn glede seg over Bibelens budskap om at han som er grunnlaget for deres håp om evig liv, skal komme igjen, ikke for å bli hånet, foraktet og forkastet som da han kom første gang, men i kraft og herlighet for å frelse sitt – folk. De som ikke elsker ham, vil gjerne at han skal holde seg borte. Det finnes ikke noe tydeligere bevis på at kristenheten har vendt seg bort fra Gud enn den irritasjon og uvilje som dette himmelsendte budskapet vekker.» (Mot historiens klimaks, s. 265; Great Controversy, s. 339).

Å, om vi ville elske Gud mer og elske denne verden mindre! Å, om våre hjerter ville lengte etter frelse for verden rundt oss, slik Guds eget hjerte lengter etter frelse for denne verden! Å, om vi ville være misfornøyde med en middelmådig trosvandring med Kristus!

Fra aske til adventist

Som et tegn på Den hellige ånds gjerning og ledelse kom mennesker fra hele verden til den samme spennende konklusjonen som Miller, nemlig at Jesu komme var nært forestående. Joseph Wolff, Lacunza, Bengel, Gaussen og barnepredikantene i Skandinavia er bare noen av de individuelle historiene som trekkes frem i boken. Deres liv minner oss om at når Guds sannhet forkynnes med Den hellige ånds kraft, når den ut til alle og enhver. De rike og de fattige. De gamle og de unge. De utdannede og de uutdannede.

De første adventtroende var villige til å ofre seg for Jesus da de ved tro forstod storheten i Guds kjærlighet og sannhet. Historiene om vekkelsen som feide over hele verden i månedene og ukene før 22. oktober, er spennende. Selv om håpet ble knust for en liten stund, er det en glede å bli minnet om at «Jesus og himmelens englehær så med kjærlighet og medlidenhet på dem som var blitt prøvd og hadde vist troskap, men var blitt skuffet. Dersom sløret som skiller den synlige verden fra den usynlige, var blitt fjernet, ville de ha sett at engler holdt seg nær disse standhaftige menneskene for å verne dem mot Satans piler.» (Mot historiens klimaks, s. 290; Great Controversy, s. 374).

Mens den 22. oktober kom og gikk som et knusende slag for de adventtroende i 1844, er vi i dag privilegerte som kan betrakte deres skuffelse i etterpåklokskapens lys. I dag kan vi tydelig se at det som ble oppfattet som en stor skuffelse, i virkeligheten var et guddommelig møte med profetienes budskap (jf. Johannes’ åpenbaring 10). På samme måte som Jesu disipler oppdaget sin største glede og sin største oppgave etter den store skuffelsen på Golgata, finner syvendedagsadventismen som bevegelse sitt store oppdrag i asken etter skuffelsen i 1844.

Skuffelse diskvalifiserer ikke en bevegelse; historien om Golgata forsikrer oss om dette. Hvis Jesu disipler kunne overse det viktige faktum at Jesus hadde sagt at han skulle stå opp igjen på den tredje dag, bør vi ikke bli overrasket over at den sanne betydningen av Daniel 8,14 også ble oversett av de adventisttroende i 1844. Ellen White sier klart hva Guds hensikt var med å tillate dette:

«Den store dagen var nær, og han styrte det slik at folk ble satt på prøve ved å vente Jesus til en bestemt tid, for at de kunne bli klar over sin egen stilling. Budskapet hadde til hensikt å prøve og å rense de kristne. De skulle komme til klarhet om de elsket denne verden eller Kristus og himmelen. De mente selv at de elsket Jesus. Nå skulle de bevise sin kjærlighet. Var de villige til å oppgi sine verdslige håp og ambisjoner og glede seg over Herrens komme? Budskapet skulle hjelpe dem til å bli klar over sin egen åndelige tilstand. Det ble sendt for å vekke dem til å søke Herren med anger og ydmykhet.» (Mot historiens klimaks, s. 275; Great Controversy, s. 353).

Det overrasker meg ikke at William Miller aldri hadde forestilt seg at budskapet hans skulle resultere i et kirkesamfunn. Han hadde bare antatt at kristne overalt ville bli begeistret og lengte etter å møte Jesus i himmelens skyer! Men etter hvert som folk hørte forkynnelsen av de tre englenes budskap i Åpenbaringen 14, så de seg ikke i stand til å bli værende i menighetene de var en del av, og noen ble bedt om å forlate dem, slik at tusenvis forlot kirkesamfunnene sine sommeren 1844.

I dag, når vi lever så mye nærmere Jesu komme enn de første adventistene, fortsetter Guds sannhet å ha den samme effekten. Over hele verden fortsetter de tre englers budskap å kalle mennesker til å stå for Jesus og følge Hans sannhet. Sannelig, «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebreerne 4:12).

Dette er bare noen få av de viktigste poengene som slo meg under lesningen av disse kapitlene. Men de er bare toppen av isfjellet. Den kollektive nedgangen i menighetenes åndelige tilstand på den tiden da de første englenes budskap ble forkynt, den enkle forklaringen av profetiene i Daniel 7, 8 og 9, blant annet, er også utmerket dokumentert. Måtte Den hellige ånd hjelpe oss så vår kjærlighet til Jesus blir styrket ved vårt studium av Hans Ord, slik at vi også vil bli beveget til å fortelle verden om vår Herre og hans snare komme.

Charissa Torossian er bønnekoordinator for North New South Wales distriktet i Australia, der hun bor sammen med sin mann og sønn.

Lytt til Mot historiens klimaks på:

EGW Writings

Spotify

Artikkelen er en kommentar til kapittel 18-22 i boken Mot historiens klimaks av Ellen G. White og ble først publisert på websidene til Adventist Review.