Lukk

Hva er en disippel?

En disippel er en person som blir mer lik Jesus på alle måter.

Markusevangeliet forteller denne velkjente, men unike historien:

«Så kom de til Betsaida. Der førte de en blind mann til Jesus og ba ham røre ved mannen. Han tok den blinde i hånden og ledet ham utenfor landsbyen, spyttet på øynene hans, la hendene på ham og spurte: ‘Ser du noe?’ Han så opp og svarte: ‘Jeg ser mennesker. For jeg skimter noe som ligner trær gå omkring.’ Så la Jesus hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig» (Markus 8:22-25).

I alle andre beretninger om helbredelser, utfører Jesus helbredelsen ved én berøring eller én befaling. Hvorfor var det nødvendig med to berøringer før mannen ble helbredet?

Tenk på fortellingenes rekkefølge: Før denne hendelsen hadde Jesus på mirakuløst vis matet de 4000, men fariseerne ville likevel ha et tegn. Som svar advarte Jesus disiplene sine angående fariseernes «surdeig», en symbolsk henvisning til deres mangel på tro (Markus 8:1-21). Etter å ha gitt den blinde mannen synet tilbake, stilte Jesus disiplene det ultimate spørsmålet om tro: «Hvem sier dere at jeg er?» (Markus 8:29). Så sammenhengen for denne historien er tro. Legg merke til at det var andre som brakte den blinde mannen til Jesus. Det var disse menneskene, ikke den blinde, som hadde tro på Jesus.

Som tiåring var jeg blind en kort stund etter å ha sett på sveising, enda jeg fikk beskjed om å la være. Jeg våknet neste morgen og kunne ikke se – det var skremmende. Jeg måtte ha hjelp av familien til å spise, vaske, kle på meg og føre meg. Jeg måtte stole på at de så for meg.

På samme måte var det da Jesus tok den blinde mannen i hånden og førte ham ut av landsbyen. Den blinde begynte å stole på at Jesus var hans øyne. Da Jesus la spyttet på mannens øyne og spurte: «Ser du noe?», svarte mannen: «Jeg ser mennesker. For jeg skim­ter noe som ligner trær gå omkring.» Hans tro på Jesus vokste. Og da Jesus la hendene på mannens øyne og han så klart, var hans tro på Jesus som person, helbreder og livsforan­drer fullkommen. Gjennom denne prosessen med utvikling av tillit, tok Jesus en mann med liten eller ingen tro og førte ham til et sted med tillit og tro og ga derved mannen livet tilbake.

Lære å være en disippel

Slik arbeider Jesus med hver og en av oss. Han vet hvor vi er i vår personlige trosreise. Vi kan ha bare lite tro, men er vi villige, så kan Jesus lede oss og gi de rette bevisene som kan utvikle tillit og tro på ham så livet vårt kan bli fornyet. Slik kan vi være Jesu disipler. Ordet som er oversatt med «disip­pel» i Det nye testamente, er mathetes, som er avledet fra det greske verbet for «å lære». Så en Jesu disippel er et menneske som lærer å utvikle tillit og tro på ham, og å bli gjort hel av ham.

Det var denne prosessen Jesu tolv spe­sielle disipler fulgte. Jesus valgte dem til å være sammen med seg for så å sende dem ut (Markus 3:13-15). Mens de var sammen «med Jesus», lærte de å stole på ham. De så hvordan han behandlet andre med ver­dighet, barmhjertighet og sannhet – barn, utlendinger, spedalske, skriftlærde, kvinner, de som søkte hjelp og de som ville skade. Fra sin tid «med Jesus» ble de «sendt ut» for å gjøre det Jesus gjorde og gripe inn, lege forhold, sykdom, funksjonshemning og død.

De skulle undervise om tilgivelse, selv­oppofrelse og en hjertets forandring i stedet for å følge ytre regler. Som Jesus skulle de tjene og lede med en tjeners sinnelag, ikke i egoisme, og med fokus på hver enkelt persons egenverdi og potensial. Takket være Jesu veiledning ble alle unntatt én av disiplene ledere av en bevegelse som gjorde mange til disipler.

Disippelskapet er en prosess

Disippelprosessen er stort sett den samme for oss i dag. Når vi med forsett tilbringer tid «med Jesus» – ved å gjøre det til en vane å lese Skriften og reflektere over den, snakke med og lytte til Gud, tilbringe tid i naturen, hvile på sabbaten, pleie takknem­lighet … tilegner vi oss vanen med å tenke, tro og gjøre det som utvikler tillit og tro på Jesus. Etter hvert som vårt forhold til Jesus vokser og vi internaliserer at Gud er kjærlighet, lærer vi å elske Gud, andre og oss selv (Markus 12:30-33). Som Ellen White skriver: «Det er ditt privilegium alltid å vokse i nåde og gå frem i kunnskap og kjærlighet til Gud, hvis du opprettholder det inderlige fellesskapet med Kristus som det er ditt privilegium å nyte[i]

Som med de første tolv, resulterer vår tid «med Jesus» i at vi blir forandret etter hans bilde. Men selv om dette Guds nådes verk kanskje ikke er fullført, blir også vi «sendt ut» for å gjenspeile Jesu karakter med empati, sannhet og mot. Vi lever for Jesus i hjemmet, skolen, arbeidsplassen og samfunnet for å få til forandring der.

Denne historien fra Papua Ny-Guinea illustrerer prosessen. To forstandere i Madang Town-menigheten observerte at en gruppe med arbeidsledige unge menn med videregående skole, vokste, og det samme gjorde kriminaliteten i området. De bestemte seg for å gi disse «Madang Street Boys» mat en gang i uken. Kirken stilte opp med ikke bare mat, men omsorg. Etter kort tid spurte de guttene om de ville være med i en bibellesegruppe. De ga dem Markus- og Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger å lese, sammen med noen enkle spørsmål å besvare. Med tiden førte disse samlingene til større medfølelse og visjon hos kirkefolket, mindre krimina­litet i byen, og at noen av gateguttene ble Jesu disipler.

Konklusjon

South Pacific-divisjonene har et mantra: «En disippel er en person som blir mer lik Jesus på alle måter» (basert på Efeserne 4:15). Vi erkjenner at alle Jesu disipler er underveis, for det å bli lik ham er et mål som «ikke [tar] slutt her i livet; det vil fortsette i vårt neste liv[ii].» Noen har stadig utfordringer med tålmodighet, tiende, munnbruk, sunn mat, holdninger … Men vi skal ikke dømme hverandre. Vi bør heller elske, oppmuntre og bygge opp hverandre (1 Tessalonikerne 5:11) til å bli Jesu disipler.

_______________

[i] Ellen G. White: God’s Amazing Grace (Washington, DC: Review and Herald Pub. Assn., 1973), side 292.

[ii] Ellen G. White: Utdanning for livet, side 12.