Hvis Gud er kjærlighet…

Hvilke mennesker opplever seg mer elsket fordi vi tror på Jesus?

Gud er kjærlighet (1 Johannes 4:16). Loven handler om kjærlighet (Matteus 22:34-39). Jesu lære handler om kjærlighet (Johannes 15:12-17). Disippellivet uttrykker seg i kjærlighet (Johannes 13:34-35). Å være åndsfylt handler om å bli fylt av kjærlighet (Romerne 5:5; Galaterne 5:22-23). Å praktisere nådegaver handler om kjærlighet (1 Korinter 12-14). Alt sammen fordi Gud elsker oss og verden og ønsker å frelse oss (Johannes 3:16-17).

I lys av dette tenker jeg at et legitimt spørsmål å stille er følgende: Hvilke mennesker opplever seg mer elsket fordi jeg eller vi tror på Jesus?

Min vei til dette spørsmålet er ikke sorgen over fraværet. Heller ikke et teoretisk «burde». Det er mer takknemligheten over å få oppleve det på nært hold.

Jeg er så heldig at jeg kjenner mange mennesker som fulle av Den Hellige Ånd daglig ber: Gud, kan du bruke meg til å elske, velsigne, oppmuntre, styrke, støtte, hjelpe, trøste eller bære noen i dag? Og når jeg møter disse menneskene opplever jeg meg faktisk elsket, velsignet, oppmuntret og alt det andre, ikke bare av dem, men av Gud selv.

Slike møter virker smittende på meg. Etterpå søker jeg Gud med en større takknemlighet og en dypere lengsel: Lengsel etter å kjenne Gud bedre og etter selv å få være en slik kanal for Guds kjærlighet. Troen har trådd ut av teorienes verden. Jeg får se Den Hellige Ånd i praksis. En som er så klossete i å vise kjærlighet som meg, lærer mye mer av slike møter enn av å lese i en bok hvordan ting burde være.

Og når jeg etter slike møter fortsetter å lese i Bibelen ser jeg ting jeg ikke før har sett. For eksempel at menighetene i Det nye testamente var arenaer der medlemmene gav hverandre slike møter som jeg beskriver ovenfor. En bok jeg leser har samlet følgende utsagn: «Ha kjærlighet til hverandre, vent på hverandre, tjen hverandre, bær hverandres byrder, bær over med hverandre, vær hverandres lemmer, vær gode mot hverandre, vis medfølelse med hverandre, tilgi hverandre, vær hverandre underordnet, ikke lyv for hverandre, undervis hverandre, rettled hverandre, trøst hverandre, sett mot i hverandre, oppmuntre hverandre, oppbygg hverandre, ikke baktal hverandre, vær ydmyke mot hverandre, lev i fred med hverandre, vask hverandres føtter, ha omtanke for hverandre, oppglød hverandre, ikke klag på hverandre, bekjenn synder for hverandre, be for hverandre, vær gjestfrie mot hverandre, ha fellesskap med hverandre, elsk hverandre»[1]

Jeg vet ikke hva du tenker nå. Men drømmen min er at du ville be for meg, og så skal jeg be for deg at Gud skal lære oss begge å be: «Gjør meg i dag til en kanal for din kjærlighet. Når jeg møter folk, hjelp meg da å se litt av det du ser, høre litt av det du hører, føle litt av det du føler og gi meg kjærlige øyne, ord og armer slik at det blir mer enn ord at DU ER KJÆRLIGHET!»

———

[1] Sjur Jansen, Fra urmenighet til scenekirke, side 40.

Rike_/iStock