Meny
Lukk
Foto: filadendron/iStock

Hvor er Gud når ulykken rammer?

Ulykker og sykdom er ikke Guds skyld.

«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare» står det i en av Lina Sandells avholdte barnesanger. Det er slik vi ønsker at det skal være – at Guds barn er trygge når faren kommer. Og når vi leser Salme 34:8, får vi denne tanken ytterligere underbygd: «Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.»

Det er vel også dette bibelverset som ligger til grunn for uttrykket «englevakt», et uttrykk vi gjerne bruker når noen på uforklarlig vis har sluppet uskadd fra ulykker og andre farlige situasjoner. Til og med i dagspressen blir dette uttrykket benyttet.

Men så oppdager vi at virkeligheten er mer nyansert. Det er ikke alltid at alle Guds barn slipper uskadd fra fare, ulykker, overgrep og sykdom. Da blir vår virkelighetsoppfatning utfordret, og vi begynner å stille spørsmål. Er slike ting et tegn på at vedkommende har gjort noe galt, slik at det som skjer med dem er en straff fra Gud? Har Gud overlatt dem til seg selv? Har englene tatt ferie? Noen stiller også spørsmålstegn ved sin egen tro. Er min tro ikke sterk nok eller god nok til at Gud kan oppfylle sitt ord om beskyttelse og vern?

Eldgammelt spørsmål
Slike spørsmål stilte man allerede på Bibelens tid. «Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: ‘Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?’ Jesus svarte: ‘Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham’» (Johannes 9:1-3).

Jesus avviser altså tanken om at den ulykke som rammer mennesker, er en straff for noe de selv har gjort. I lignelsen om ugresset blant hveten, slik vi finner den i Matteus 13, gir han oss noen tanker om hvordan disse tingene henger sammen – ting som er til hjelp for oss når vi prøver å finne en sammenheng i disse spørsmålene:

«Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: `Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?` `Det har en fiende gjort’, svarte han» (Matteus 13:24-28).

Her legger vi først merke til spørsmålet som ble stillet: «Hvor kommer ugresset fra?» Og så merker vi oss svaret: «Det har en fiende gjort.» Det er altså ikke Gud som står bak ugresset. Han har ikke vært med til det. Det har en fiende gjort.

Svaret
Vi spør om det samme, om enn med litt andre ord: «Skapte ikke Gud en god og fullkommen verden? Hvor kommer så det onde fra?» Og svaret er det samme: «Det har en fiende gjort.»

Jesus ga de som hørte denne lignelsen ytterligere forklaring på hva den betyr: «Åkeren er verden. Det gode kornet er de som hører riket til, ugresset er de som hører den onde til. Fienden som sådde ugresset, er djevelen» (vers 37-38).

Her har vi i alle fall et sted å begynne når vi leter etter svar. Ugresset – ondskapen er ikke en del av Guds plan. Det er ikke noe som Gud har iscenesatt. Det er noe som en fiende har gjort. Og Jesus har identifisert fienden: Djevelen.

I den siste boken i Bibelen – Johannes Åpenbaring, får han flere navn: «Den store drake, … den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan» (Åpenbaringen 12:9).

Jesus forteller oss altså både at vi har en fiende, en som har sådd ugress – som har brakt det onde inn i verden, og han forteller hvem fienden er: djevelen og Satan. Han gir oss også flere karakteristikker av denne fienden, hva som er hans innstilling og holdning, og hva han håper å oppnå, og hvilke metoder han bruker.

«Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44).

Dette er Ikke akkurat en smigrende omtale: Morder, løgner, løgnens far – det finnes ikke sannhet i ham. Sett dette i kontrast til det Jesus sier om seg selv og sin innstilling: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6.) «Jeg er kommet for at de skal ha liv og overflod» (Johannes 10:10).

Når tar det slutt?
Disse bibelversene gjør det vanskelig å hevde at sykdom og lidelse, overgrep og terrorisme er noe Gud sender som straff over mennesker fordi de har gjort noe galt eller at deres tro ikke er god nok. Jesus slår fast at dette er noe en fiende har gjort, og det er ingen antydning noe sted om at det foregår noe samarbeid mellom Gud og denne fienden. Bibelen gjør det derimot helt klart at en gang skal Gud fjerne både «ugresset» og fienden. Han skal sette alle ting i rette stand ved at han skaper en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor.

Da blir det også feilplassert å spørre hvorfor Gud ikke gjør noe med det onde i verden. Det har han nemlig gjort. Han sendte Jesus, og i sitt liv vant Jesus seier både over fienden og over alle konsekvenser av det onde. «Straffen lå på ham», leser vi hos profeten Jesaja 53:5. Jesus betalte prisen da han led døden.

Det gir oss håp og mot til å leve våre liv i denne verden, en verden der vi opplever vår del av smerte og vanskeligheter, der vi er vitne til ondskap og ødeleggelse, en verden der vi ofte gis anledning til å spørre: «Hvor lenge, Herre, før du griper inn og rydder opp? Hvor lenge før håpet om en ny himmel og en ny jord blir virkelighet for oss?»

Det spørsmålet får vi nok ikke noe avgjort svar på, men vi får noe annet – vi får forsikringen om at Herren vil være nær hos oss gjennom alt det vonde og vanskelige vi må oppleve, at han aldri vil svikte oss eller overlate oss til oss selv. For, som han sier gjennom profeten Jesaja: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust» (Jesaja 57:15). Og vi husker Jesu egne ord: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28:20).

Så vi behøver egentlig ikke å spørre om hvor Gud er når ulykken inntreffer. Han er nær hos oss, hos den som er knust og nedbøyd. Han er nær hver eneste dag, både onde og gode.