Hvordan skal Bibelens profetier tolkes?

Riktig forståelse avhenger av riktige tolkningsprinsipper.

Hvordan kan vi tolke Bibelens profetier riktig? Hvilke kriterier skal vi bruke for å unngå å falle i fellen med å gjøre forhastede og feilaktige tolkninger?

Profetier kan deles inn i følgende kategorier: tekster som inneholder forutsigelser om fremtiden, med eller uten apokalyptiske overtoner, tekster som inneholder samfunnskritikk eller religionskritikk, og tekster som inneholder ulike budskap fra Gud.[i] Siden profetier sjelden kommer med en tittel som angir betydningen av de ulike delene av budskapet, tolkningene av profetier være svært forskjellige. I tillegg kommer forskjellene i tid, kultur og omstendighetene til forfatteren og leseren av profetien, og sannsynligheten for en korrekt tolkning av profetiene er svært lav i mangel av klare retningslinjer. I denne artikkelen skal vi se på hva Bibelen har å si om prinsippene for tolkning av profetiene den inneholder, og hvordan bibelske profetier er relatert til vår tid og våre forhold.

Profetier utenfor Bibelen

Det finnes bevis på ekstatisk aktivitet blant de fleste folkeslagene i det gamle Midtøsten. Vi har tekster fra oldtidens Mesopotamia, men også fra Syria og Palestina, som vitner om drømmer, åpenbaringer eller budskap mottatt gjennom andre former for kommunikasjon (f.eks. observasjon av planetene, dyrenes atferd, naturen etc.). Alle disse formene ble brukt av ulike budbringere som hevdet å ha fått «diplomatiske» oppdrag fra gudene.[ii] I den gresk-romerske verden på 1000-tallet f.Kr. fantes det minst ti sibyller,[iii] hvorav den mest kjente for allmennheten er Pythia, yppersteprestinnen med ansvar for orakelet i Delfi-tempelet, som stammer fra 700-tallet f.Kr. Budskapene hennes var ofte tvetydige og ga rom for motstridende tolkninger. Da Cressus, kongen av Lydia, spurte Apollon om han burde gå til krig mot Persia, fortalte Pythia ham på gudens vegne at hvis han gikk til krig mot perserne, ville han ødelegge et stort imperium.[iv] Cressus tenkte på perserne som det store riket som skulle ødelegges, men svaret gjaldt også hans eget rike, som endte med å bli beseiret av persiske styrker.

I Jødedommen var man klar over at det fantes hedenske profetier,[v] og derfor sa Gud til israelittene gjennom Moses: «Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ikke noen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann, ingen som utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde. For Herren avskyr alle som gjør dette, og det er på grunn av dette avskyelige at Herren din Gud tar landet fra dem og gir det til deg.» (5. Mosebok 18:10-12).

Bibelens profetier

Bibelske profetier er mye klarere enn profetier utenfor det jødisk-kristne miljøet, selv om tolkningen av dem, i likhet med alle andre antikke og moderne tekster, trenger veiledning av sunn metodikk. Derfor kan ingen gjøre seg håp om å tolke bibelske profetier korrekt uten å kjenne deres historiske bakgrunn, kontekst, formål og språk.[vi]

Mange av feilene som gjøres i tolkningen av bibelske profetier skyldes gal forståelse av betydningen av ordene og symbolene som brukes i dem. Å ta dem ut av sin sammenheng og vanlige bruk og overføre dem til en annen tid og et annet sted, uten at dette er forankret i kriterier basert på Bibelen, fører til uønskede spekulasjoner.

Derfor er det best å bevise den påståtte oppfyllelsen av en profeti i nåtiden ved hjelp av andre eksempler på oppfylte og bekreftede profetier i den bibelske teksten. På denne måten vil vi lære at det grunnleggende formålet med bibelske profetier ikke er å kunngjøre hva som vil skje, men (1) å vise at Gud styrer og (2) å skape en moralsk endring til det bedre hos mottakerne av profetien.

Når det gjelder det første prinsippet, viser profetiene at Gud alltid har kontrollen. Ondskapen kan vinne lokale seire, men i det store bildet er det alltid Gud som seirer. Når det gjelder mottakerne, er profetiene ikke gitt for å gi dem skjult informasjon, men for å oppbygge dem åndelig. Slik sett er det mulig at en profeti med straffende overtoner forblir uoppfylt hvis mottakerne omvender seg (se tilfellet med profeten Jona som ble sendt til Ninive). Med Paul Houses ord: «Profetier gis ikke for å frita Gud fra ansvaret for å advare før han straffer. Hensikten er å få tilhørerne til å forandre seg.»[vii] Innbyggerne i den assyriske hovedstaden forsto at det ville være klokt å forsøke å forandre seg, selv uten Jonas profeti antydet at straffen ville bli opphevet hvis de endret oppførsel.[viii]

I tillegg til disse kjennetegnene lærer Bibelen oss tre andre ting om tolkning av profetier. Den første lærdommen er at Gud formulerer profetier ved hjelp av begreper og ideer som mottakerne kjenner til. Dette forteller oss at for å forstå betydningen av en bibelsk profeti må vi vende blikket mot Bibelens verden i stedet for mot hendelser i vår egen samtid. Det er der, i konteksten til de opprinnelige mottakerne, at vi oppdager betydningen og prinsippene som profetiene viser til. Vi kan ikke ta antikkens profetiske språk og overføre det til samtidens ideer og begreper. Covid-19-pandemien har lært oss at religiøse apokalypser i krisesituasjoner, sammen med sekulære apokalypser, skaper falske koblinger mellom bibelske profetier og de krevende forholdene verden til enhver tid møter.[ix]

Den andre lærdommen i tolkningen av profetier er at Gud var kreativ når han formulerte profetiene slik at de sa akkurat nok til å få oss til å handle, og at de ikke ble gitt for å tilfredsstille folks nysgjerrighet. La oss dvele litt ved begrepet «tidens tegn». På den ene siden har omveltningene i naturen og samfunnet en tendens til å gi en følelse av at katastrofer og verdens undergang er nært forestående. På den andre siden har disse tegnene vært med oss hele tiden, og perioden frem til endetiden beskrives ofte i Bibelen som «normal» (Matteus 24,37-39; Lukas 17,28-30; 1 Tessalonikerbrev 5,2-3), slik Jon Paulien minner oss om.[x] Det er derfor vanskelig ut fra tidens tegn å si noe sikkert om hvor lang tid vi har igjen før tidenes ende. Men til tross for denne usikkerheten, en usikkerhet som fortsatt er der selv om vi ser tegnene i tiden, er det ingen grunn til å resignere og kapitulere slik det står i 2. Peter 3,4: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.»

Den tredje lærdommen er at det er lettest å forstå en profeti når den har gått i oppfyllelse, ikke før. Jesus sa: «Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.» (Johannes 14:29). Dette prinsippet sørger for at vi holder oss årvåkne og forsiktige, akkurat i den tilstanden der det er mest sannsynlig at vi er rede.

Pseudo-profeter

Bibelen advarer oss om at falske profeters budskap ikke er helt i strid med den bibelske sannheten. Også de får tilhørerne til å søke Kristus, men ikke der de skal (Matteus 24,23), og de hevder også at «tiden er nær» (Lukas 21,8). Disse falske profetene gjør også uvanlige tegn som ser ut til å komme fra Gud (Mark 13,22; Åpenbaringen 13,13-14). Derfor oppfordrer både Det gamle testamentet (Jesaja 8,20) og Det nye testamentet (Matteus 7,16-20; 1. Johannes 4,1) Guds folk til å prøve disse angivelige profetiene fra Gud først med Skriften og deretter ved å evaluere effekten av dem.

Avslutningsvis kan vi konkludere med at hovedformålet med bibelske profetier er å endre mottakernes sinn og holdninger. Det er ikke mulig for den som tolker profetier, å ha full kunnskap om fremtiden. Det hendte til og med at profetene ikke forsto sine egne budskap (1. Peter 1,11). Den riktige innstillingen når vi tolker de profetiske tekstene, er å studere dem grundig, og tolke med varsomhet. Dessuten må vi hele tiden kontrollere tolkninger som presenteres for å fange vår oppmerksomhet, opp mot Bibelen.

Noter

[i] Herbert B. Huffmon, ‘Prophecy: Ancient Near Eastern Prophecy’, in David Noel Freedman (ed.), ‘The Anchor Yale Bible Dictionary’, Doubleday, New York, 1992, p. 477.

[ii] Buller, ‘Prophets, Prophecy’, in T. Desmond Alexander and David W. Baker (eds.), ‘Dictionary of the Old Testament: Pentateuch’, InterVarsity, Downers Grove, 2003, p. 663.

[iii] Lactantius, Divinarum Institutionum 6.8-12. Sibyller var profeter i antikkens Hellas og Roma.

[iv] Herodot, Historien 53. Noen forskere hevder at Herodot gjorde noen feil i sin historiske tolkning, selv om den grunnleggende tolkningen av oraklenes rolle og funksjon er korrekt. Se Peter Thonemann, ‘Croesus and the Oracles’, i ‘The Journal of Hellenic Studies’, vol. 136, 2016, s. 152-167.

[v] Mark Allan Powell, ‘Oracle’, in Mark Allan Powell (ed.), ‘The HarperCollins Bible Dictionary (Revised and Updated)’, HarperCollins, New York, 2011, p. 727.

[vi] ‘Prophet; Prophecy’, i Geoffrey W. Bromiley (ed.), ‘The International Standard Bible Encyclopedia, Revised’, Eerdmans, Grand Rapids, 1979-1988, vol. 3, p. 1002.

[vii] Paul R. House, ‘Old Testament Theology’, InterVarsity, Downers Grove, 1998, p. 367.

[viii] John Merlin Powis Smith and Julius August Bewer, ‘A Critical and Exegetical Commentary on Haggai, Zechariah, Malachi and Jonah’, International Critical Commentary, C. Scribner’s Sons, New York, 1912, p. 52.

[ix] Simon Dein, ‘Covid-19 and the Apocalypse: Religious and Secular Perspectives’, in ‘Journal of Religion and Health’, vol. 60, no. 1, 2021, pp. 5-15.

[x] Jon Paulien, ‘Indicators of the End Times: Are the “Signs” Really Signs?’, in ‘Ministry’, June-July 2000, pp. 18-21.