Meny
Lukk

Hvorfor trosfrihet?

Trosfrihet er en sentral verdi i liberale demokratier. Men finnes det grunner i Bibelen for å fremholde dette?

Det er lett å ta trosfrihet for gitt i et land som Norge hvor man sjelden opplever at ens rett til å tro og praktisere den religionen man selv ønsker, eller ingen religion i det hele tatt, virkelig utfordres. Trosfrihet, også kalt livssynsfrihet og religionsfrihet[1], kan helt enkelt defineres som retten til selv å bestemme hvordan man vil forholde seg til ulike religiøse oppfatninger, prinsipper og verdier, og til å praktisere sin overbevisning[2]. Dette innebærer også å ta avstand fra religion.

Denne rettigheten er nedfelt i en rekke menneskerettighetsdokumenter, som eksempelvis den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som i artikkel ni sier blant annet at:

Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

I dag fremholder de fleste kristne trossamfunn trosfriheten. Dessverre er det likevel en kjensgjerning at mange kristne opp gjennom årene har frarøvet mange mennesker denne rettigheten, ikke minst gjennom middelalderen. Faktum er likevel at Bibelens Gud er en som respekterer den enkeltes tro og samvittighet, og det er derfor gode grunner for den kristne til å gjøre det samme.

Mennesket skapt med fri vilje
Enkelte synes det er vanskelig å snakke om religionsfrihet i en gammeltestamentlig kontekst. Det er ikke det denne artikkelen primært skal handle om. Selv om det fantes lover i teokratiet Israel som hadde et religiøst innhold, er det imidlertid tydelig at Gud aldri bruker makt for å få noen til å tilbe ham. Tvert i mot ser man gjennom hele Bibelen, både i Det gamle-, og Det nye testamente, at Gud respekterer den enkeltes frie valg til å akseptere ham eller å ikke gjøre det.

Det første i Bibelen som vitner om Guds respekt for den enkeltes frie valg er skapelsesberetningen. Mennesket ble skapt i Guds bilde med en fri vilje. Muligheten til å velge Gud bort ble først og fremst symbolisert gjennom kunnskapens tre. Om Edens hage sa Gud: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mosebok 2:16-17). Gud var naturlig nok klar over risikoen dette innebar. Likevel var det nødvendig at det fantes en slags exit-mulighet i hagen hvor alt ellers var godt.

Frelsen er frivillig
Som kjent benyttet mennesket seg av denne muligheten og Gud satte i gang sitt store prosjekt for å bringe menneskeheten tilbake til seg. På samme måte som ved skapelsen bygger imidlertid frelsesplanen på frivillig tilslutning til Gud og hans verdier. Derfor er det også en naturlig følge at det går an for mennesker å velge Gud bort, og med det, kilden til liv.

Dette illustreres i det Moses sier til Israel i det de er i ferd med å gå inn i det lovede land, og pakten med Gud gjentas: «Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. Gjør du som jeg pålegger deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i landet du går inn i og legger under deg. Men om ditt hjerte vender seg bort og du ikke er lydig, men lar deg rive med så du bøyer deg og tilber andre guder og dyrker dem, da kunngjør jeg dere i dag at dere skal gå fullstendig til grunne. Dere skal ikke få leve lenge i det landet du går over Jordan for å innta» (5 Mosebok 30:15-18)

Her kommer det tydelig til uttrykk hvordan Gud oppfordrer menneskene til selv å velge de verdiene han står for og de velsignelsene som følger med. Alternativet er å tilbe andre guder, og Gud advarer dem mot at dette til syvende sist vil ende i døden. Men han lar menneskene selv vurdere hva de ønsker.

Det gir oss et stort ansvar for å gjøre det samme. Dialog, opplysning, debatt og kritikk er legitime virkemidler som er helt i tråd med å respektere menneskers individuelle rettigheter og frihet. Men når alle kortene ligger på bordet, er det opp til hvert enkelt menneske å velge selv hva man vil beholde og hva man vil forkaste. Og det er ingens rett å utfordre den suverene posisjonen hvert individ har i sitt eget liv og sine egne valg. At Gud som ved tidens ende skal dømme hele verden, gir mennesket denne friheten, er en sterk oppfordring til oss om å gjøre det samme.

Jesus advarte mot maktbruk
At frelsesplanen og tilhørighet til Guds rike er basert på frivillig tilslutning kommer også tydelig frem i det Jesus lærte og gjorde da han var her på jorden. Samtidig som han anerkjente verdslige og sivile myndigheter (se Matteus 22:15-22) gjorde han det klart at hans rike ikke er av denne verden. Dermed er også virkemidlene i dette riket annerledes enn i en verdslig stat. For mens Bibelen legitimerer maktbruk i visse sammenhenger for verdslige myndigheter (se Romerne 13), er Guds rike styrt på en annen måte. Til disiplene lærte Jesus at: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres» (Matteus 20:25-27).

Religiøs forfølgelse
Mens Gud i Bibelen opptrer med respekt for individers valgfrihet, er det imidlertid en annen makt som portretteres annerledes. Spesielt kommer dette til syne i det den store striden mellom godt og ondt er i ferd med å nå sitt klimaks i Bibelens siste bok, Johannes’ Åpenbaring. I kapittel 12 og 13 beskrives det hvordan Guds folk forfølges av Satan og hans agenter. I kapittel 13 leser vi om to dyr som er i den ondes tjeneste. Om det første dyret står det at «Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt» (vers 2), og at det fikk «lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem, og det fikk makt over alle stammer og folk, tungemål og nasjoner. Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet» (vers 7-8).

Dette er altså en religiøs makt som forfølger Guds folk. I tillegg får det hjelp av et annet dyr: «Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drage. All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret i tjeneste for det første. Det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret» (vers 11-12). De som ikke føyer seg etter dette blir utsatt for alvorlige sanksjoner: «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde. Det tvinger alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver – til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge noe uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet» (vers 15-17).

Uten å gå inn i hva alle disse symbolene står for, ser vi at poenget i denne sammenheng er at Guds folk forfølges fordi de tilber Gud, og følgelig ikke vil tilbe dyret. Jesus snakket selv om den forfølgelsen hans barn vil møte i den siste tid. I Matteus 24:11-12 sier han: «Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre».

Et prinsipp
Forfølgelse på grunn av ens tro og overbevisning virker altså å være uunngåelig for Guds folk, ikke minst i den siste tid. Også i dag opplever mange forfølgelse for sin tro. En slik situasjon gir en kristen god grunn til å fremme trosfrihet i det samfunnet vedkommende lever. Spesielt de med divergerende oppfatninger og praksiser kan se stor nytte i dette, ettersom de er mer utsatte enn grupperinger som ligger mer innenfor det som oppfattes som normalen.

Trosfrihet handler imidlertid langt i fra bare om å beskytte sine egne interesser, selv ikke når man tror man forvalter den ene sanne religion og selv er utsatt for undertrykkelse. Bibelsk trosfrihet er mer prinsipiell og dypere enn dette. En pragmatisk tilnærming som forsøker å verne om sin egen religiøse overbevisning og praksis, for slik å bevare det man oppfatter som sannhet, er dermed ikke tilstrekkelig. Trosfriheten handler snarere om at hvert individ er suverent i eget liv. Ingen andre enn individet selv kan ta valgene om hva som er det gode i livet, og hvordan det skal leves.

Kostbart
Dette er utfordrende for det forutsetter at man er villig til å løpe risikoen at andre kan ta valg en selv mener er destruktive. Enten man har en religiøs overbevisning om hva som er sannhet, eller om man henter sine verdier fra andre kilder, har de fleste av oss en oppfatning om hva som er det rette i mange av livets situasjoner. Å hegne om religionsfriheten betyr å bevare muligheten for at andre velger annerledes enn det vi mener de burde. Dermed er det utelukket å forsøke å begrense andres handlefrihet fordi man selv vil fremme det man mener er sannhet. Dette er et politisk så vel som mellommenneskelig prinsipp. Og det er ikke et prinsipp uten kostnader. Jo sterkere ens egen overbevisning om at man har rett er, og jo mer destruktive konsekvensene av at andre handler i strid med dette synes, jo mer smertelig kan det være å respektere at det til syvende og sist er hvert enkelt individ som må ta sine egne valg.

Aller tydeligst demonstreres dette i hvordan Gud handlet da det onde selv oppstod. Johannes Åpenbaring 12 forteller at det brøt ut en krig og at den onde og hans allierte ble kastet ut av himmelen. Hva denne konflikten handlet om, gis det noen hint om i Jesaja 14 og Esekiel 28. Det sentrale i denne sammenheng er imidlertid Guds handlemåte. For selv om Djevelen gjorde opprør mot Guds orden, svarte ikke Gud med tilintetgjørelse.

Riktignok «fantes det ikke lenger plass for dem i himmelen» (Åpenbaringen 12:8), men Satan og hans allierte fikk lov å fortsette sitt verk på jorden. Gud var vel vitende om konsekvensene dette ville få, men valgte likevel å la Satan sette sine hensikter ut i livet, samtidig som han er tydelig på hva konsekvensene av et slikt opprør til syvende og sist blir.

Hva religionsfrihet ikke er
I forsvaret av trosfriheten og hvert individs rett til å være suveren i eget liv, er det også verdt å påpeke hva religionsfriheten ikke dreier seg om. Som de fleste andre rettigheter er ikke trosfriheten grenseløs og uten betingelser. Derfor setter både Gud i Bibelen og de fleste politiske systemer visse grenser for hva et individ kan gjøre. Trosfrihet handler ikke om anarki. Dette vil være spesielt relevant når ufrivillige tredjeparter er involvert. Ens egen tro kan aldri rettferdiggjøre vold mot andre, og at andres rettigheter krenkes. I praksis gis det ofte også begrensninger på hva frivillig deltakende kan gjøre. For eksempel vil det kunne være legitimt å forsøke å begrense at mennesker dreper og skader hverandre, selv om alle parter ønsker det.

Trosfriheten innebærer heller ingen relativisering av sannheten. Det at alle er suverene i hvordan eget liv innrettes betyr ikke at alle valg de tar er like god eller like dårlige. Tvert i mot handler det om at individer selv skal få ta beslutninger i eget liv, til tross for at det er en risiko for at de tar gale valg. Samtidig som Bibelen er tydelig på dette, er den like tydelig på at ideer og handlinger har konsekvenser, og at vi alle før eller siden må forholde oss til dem. Gud vil til syvende og sist dømme verden, og da er det bare de som har valgt et liv i relasjon til livgiveren som kan fortsette livet. Opprøret denne planeten er i, vil ikke vare evig.

Ikke passivitet
Dette gjør det også viktig for den kristne å forholde seg aktivt til andre mennesker og deres tro. Trosfrihet betyr ikke passivitet, at vi ikke skal bry oss. Vi kan og bør med alle gode hensikter forsøke å lede mennesker til en sunn og god tro på Jesus, og vi kan og bør forsøke å advare og påvirke vekk fra det som er destruktivt. Men til syvende og sist må vi alle respektere at det er den enkelte som selv må velge hvordan livet skal leves.

[1] Også tankefrihet og samvittighetsfrihet er relaterte begreper.

[2] Se The Religious Liberty Leader’s Handbook – utgitt 2009 av Syvendedags Adventistsamfunnet i England, Department of Public Affairs and Religious Liberty, British Union Conference.