Lukk
Foto: everlite/iStock

Ingen akopalypse, ikke nå?

I åpenbaringsboken har Gud forutsagt historiens gang fra Kristi tid til endens tid. Det gir oss mål og mening.

Etter sin død og oppstandelse ble Jesus, som var åpenbaringen av Gud, tatt opp til himmelen og skjult bak skyen (Johannes 1:18; Apostlenes gjerninger 1:9). I flere tiår hadde Johannes levd med minnene av tiden med Jesus. Vi aner hvor mye det må ha betydd for den aldrende Johannes å se igjen sin venn som han elsket så høyt. Det som ligger Jesus på hjertet i sin åpenbaring er å fortelle sin elskede disippel «det som snart skal skje» (Åpenbaringen 1:1).

Avdekking
De tre første ordene i den greske teksten er ‘Jesu Kristi åpenbaring’, eller ‘Jesu Kristi apokalypse’ som det står. Når vi hører ordet ‘apokalypse’ tenker vi gjerne på undergang. I 2009 ble Francis Coppolas film om Vietnamkrigen, Apocalypse Now fra 1979, kåret av London Critics’ Circle som den beste filmen de siste 30 årene. I 1984 skrev den franske filosofen Jacques Derrida artikkelen «Ingen apokalypse, ikke nå».[i] Her reflekterer han rundt trusselen for atomkrig og avskrekningspolitikken.

Den apokalyptiske trussel på 80-tallet ble ansett som faren for undergang gjennom en atomkrig. Derrida avslutter artikkelen med å sitere fra Jesu Kristi apokalypse. Idet Sovjetunionen falt, kom våpenkappløpet med USA til et vist avbrudd. Ut over 90-tallet tok den apokalyptiske trussel imidlertid form av en global miljøkrise.

Ordet ‘apokalypse’ betyr imidlertid ikke ‘undergang’, men ‘avdekking’ eller ‘fremvisning’.[ii] Innen historiefaget har man diskutert om historikeren kan bestemme en mening og et mål ut fra historien selv, og tendensen er å svare ‘nei’. Det har stadig blitt mer suspekt å hevde at vi beveger oss i en positiv retning, tross alle teknologiske og demokratiske nyvinninger. Den moralske og humanitære situasjonen i verden legger en demper på slike påstander.

I Åpenbaringen avdekker imidlertid Jesus historiens mening og mål for oss, og viser at det er håp; og Gud garanterer for et heldig utfall for alle dem som velger å følge hans plan. Gud gir oss noe som historien selv ikke kan gi oss; nemlig et mål og en mening med historien, samt tillit og trygghet for fremtiden.[iii]

Gjennom historien har Gud blitt forstått som hinsides historien. Bildet som Åpenbaringen tegner for oss er imidlertid ikke en Gud som reserverer seg mot tiden, men tvert imot aktivt engasjerer seg i historiens gang.

Tre syner
Åpenbaringsboken inneholder tre syner.

  1. De sju menighetene i Åpenbaringen 1:9-3:22.
  2. De sju seglene i Åpenbaringen 4:1-8:1.
  3. De sju trompetene i Åpenbaringen 8:2-11:18.

Alle synene innledes med et glimt av himmelen (Åpenbaringen 1:9-20; 4:1-5, 14; 8:2-6). De gir oss ulike perspektiver på historien fra Johannes’ samtid og frem til Jesu gjenkomst, og blir således tolkningsnøkler for å forstå historien og vår egen samtid, i den grad vi kan plassere oss selv inn i dette historieforløpet.

At Gud er så konkret delaktig i vår virkelighet, er foruroligende og anstøtelig for en svermerisk religiøs innstilling som ønsker å begrense religiøs sannhet til det hinsidige, en eterisk realitet løsrevet fra vår virkelighet. Men som Doukhan skriver, er bibelsk sannhet «essensielt sett historisk. Gud taler i historien.»[iv] Åpenbaringen har blitt tolket på ulike måter, men teksten selv gir oss gode grunner til å si at profetiene i boken strekker seg fra Johannes’ egen tid og hele veien gjennom historien til Jesu gjenkomst.

At Johannes fikk beskjed om å skrive ned «det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter» (Åpenbaringen 1:19), er et sterkt argument for at oppfyllelsen strekker seg fra hans egen tid og inn i fremtiden. Flere har argumentert for at vi kan dele Åpenbaringen i to deler. I den første halvdelen (Åpenbaringen 1:9-14:20) ligger hovedvekten på historien, og i den andre halvdelen (Åpenbaringen 15:1-22:5) ligger den på endetiden. Vi kan nevne noen argumenter fra den første halvdelen som indikerer at denne må forstås historisk.

Profetien om de sju menighetene gjelder en bemerkelsesverdig kort periode, til apokalyptisk profeti å være (Åpenbaringen 2:10). Shea har vist at vi kan forvente lengre tidsperioder i apokalyptiske profetier enn det vi finner i klassiske profetier (jf. 1 Mosebok 6:3; 1 Mosebok 15:13; 41:27; 1 Kongebok 17:1; Jeremia 25:11). Med større begivenheter kan vi regne med lengre tidsperioder.[v] Mens budskapet til de tre første menighetene mangler fokus på Jesu gjenkomst, ser vi et intensivert fokus på dette fra og med budskapet til

  1. Tyatira: «Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer» (Åpenbaringen 2:25).
  2. Sardes: «For hvis du ikke våkner, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg» (Åpenbaringen 3:3).
  3. Filadelfia: «Jeg kommer snart» (Åpenbaringen 3:11).[vi]

Videre ser vi sterke paralleller mellom budskapet til den siste menigheten, Laodikea, i første halvdel av boken (Åpenbaringen 3:17-18), og den siste advarselen til Guds folk under krigen ved Harmaddegon i siste halvdel av boken (Åpenbaringen 16:15).[vii] Vi ser altså at det er gode grunner for å forstå de sju menighetene historistisk.

Går vi til de sju seglene, begynner dette synet som nevnt med introduksjons-scenen i Åpenbaringen 4:1-5:14. Her beskrives hvordan Jesu død på korset gav ham autoritet til å åpne de sju seglene, og sette seg med Faderen på hans trone. Det nye testamente forøvrig forteller oss at dette skjedde i forbindelse med Jesu himmelfart.

Det sjette seglet (Åpenbaringen 6:12-17) ser ut til å beskrive endetiden og det sjuende seglet (Åpenbaringen 8:1) Jesu gjenkomst. Når vi kommer til Åpenbaringen 7 beskrives de frelste hjemme i Guds rike etter Jesu gjenkomst. Det er da naturlig å forstå begivenhetene i Åpenbaringen 6 som en beskrivelse av det som vil skje mellom Jesu første og andre komme.

Vi finner også indikasjoner på at de sju trompetene må forstås historistisk. I det den første trompeten blåses kommer en hvit hest til syne med en rytter på. På hodet har han en stephanos, en krone for seier. Den peker tilbake på Jesu seier på korset, som også ble omtalt i Åpenbaringen 4:5-6. Går vi til den siste trompeten i Åpenbaringen 11:15-18 signaliseres her den endelige dommen. Igjen ser vi hvordan de sju trompetene også strekker seg over hele historien fra og med Johannes’ tid.

I Åpenbaringen 11:2-3 nevnes en tidsperiode på 1260 dager og 42 måneder som også omtales andre steder i Bibelen (Daniel 7:25; Daniel 12:7; Åpenbaringen 12:6, 14; Åpenbaringen 13:5). Ut fra den noe uvanlige tidsbeskrivelsen denne perioden gis, får vi en indikasjon på at prinsippet om ett år for én dag skal brukes.[viii] Vi ender således med en tidsperiode på 1260 år. Lengden på denne tidsperioden er i seg selv et argument for at de sju trompeter skal forstås som oppfylt i historien mellom Johannes’ tid og Jesu gjenkomst.

Mål og mening
Vi kunne nå også gått til historiebøkene for å sjekke om den profetiske beskrivelsen stemmer. Vi kan ikke gå inn på det her, men idet vi oppdager hvordan det hele passer sammen med fortiden, gir det oss en trygghet for at profetiene som ennå står uoppfylt også vil skje.

I Matteus 28:20 hørte Johannes, sammen med de andre disiplene, at Jesus lovte å være med dem inntil verdens ende. I Åpenbaringen gir Jesus en apokalypse, en avdekking, til sin elskede disippel og alle Jesu tjenere med ytterligere detaljer om hvordan dette skulle skje. Med andre ord, Jesu Kristi avdekking skal vise hvordan han har vært med sitt folk i kulissene opp gjennom historien, og hvordan han fortsatt vil være med også i vår egen samtid og fremtid. Gjennom Åpenbaringen får vi dermed et mål og en mening med historien, samt tillit og trygghet for fremtiden.


[i] Jacques Derrida, «No Apocalypse, Not Now (Full Speed Ahead, Seven Missiles, Seven Missives),» Diacritics: A Review of Contemporary Criticism (Sommeren 1984).

[ii] Colin Brown, The New International Dictionary of New Testament Theology, bind I (Grand Rapids, MI: Zondervan, 1986), 50.

[iii] David Bebbington, Patterns in History: A Christian Perspective on Historical Thought (Leicester: Apollos, 1990), 169-170.

[iv] Jacques B. Doukhan, Secrets of Daniel: Wisdom and Dreams of a Jewish Prince in Exile (Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association, 2000).

[v] William H. Shea, «Year-Day Principle – Part I,» i Selected Studies on Prophetic Interpretation, red. Frank B. Holbrook, Daniel & Revelation Committee Series (Washington, DC: Biblical Research Institute, 1982), 57.

[vi] Uriah Smith, «Revelation,» i The Prophecies of Daniel and the Revelation (Washington, DC: Review and Herald Publishing Association, 1944), 389.

[vii] Ranko Stefanovic, Revelation of Jesus Christ: Commentary on the Book of Reveltaion (Berrien Springs, MI: Andrews University Press, 2002), 82.

[viii] Shea, 62.