Meny
Lukk

Jesu annet og tredje komme

Livet byr på omstendigheter som kan skape usikkerhet om fremtiden. Selv om Jesus ikke lovet en problemfri tilværelse i denne verden, ga han et viktig løfte som hjelper oss til en indre fred og mot til å se fremover med forventning.

Ett av hans løfter lyder slik: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Johannes 14:1-3).

Og mens vi ser fram til at dette løftet skal få sin oppfyllelse, har Jesus sørget for at en annen talsmann, Den Hellige Ånd, skal være til oppmuntring for oss i ventetiden (Johannes 14:16-18, 26; 15:26; 16:7-15).

Jesu siste ord til apostlene ved sin himmelfart var også et oppmuntrende løfte: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender» (Apostlenes gjerninger 1:8). Idet apostlene stirret mot himmelen og Jesus ble borte for dem, viste to engler seg for dem og ga dette løftet: «Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen» (Apostlenes gjerninger 1:11).

Et levende håp
Jesu død, hans oppstandelse, hans gjenkomst og den kristnes liv i troen på Jesus og i forberedelse for hans gjenkomst, var de sentrale momentene i apostlenes forkynnelse. Peter samler alt dette i begrepet et levende håp. Det bygger på sannheten om Jesu oppstandelse fra de døde og løftet om en fremtid i evigheten (1 Peter 1:3-5). Hebreerbrevets forfatter skriver om Kristus som ble ofret én gang for å ta bort manges synder, og så skal han «for annen gang komme til syne» for å frelse dem som venter på ham (Hebreerne 9:28). Paulus setter det hele på spissen i sin logiske fremstilling: «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker» (1 Korinter 15:17-19). Det er håpet om en ny himmel og en ny jord som motiverer den troende. Dette er så grunnleggende at uten dette håpet blir kristentroen meningsløs.

Før og etter de tusen år
Bibelens mange tekster om Jesu gjenkomst forteller om forskjellige begivenheter som inntreffer etter en ordnet plan ved slutten av denne verdens historie. I Johannes’ åpenbaring kapittel 20 nevnes en periode på tusen år, og med støtte fra andre bibeltekster (Matteus 24:30-31; Johannes 5:28-29; Åpenbaringen 1:7; 1 Tessaloniker 4:13-17; Åpenbaringen 6:14-17; Åpenbaringen 20:1-10; Åpenbaringen 21:1-8) får vi hjelp til å forstå hva som skjer før, under og etter denne perioden.

  1. Før de tusen år: Alle skal se Jesus komme på himmelens skyer, de døde i Kristus står opp i den første oppstandelsen (til evig liv), Jesu engler sørger for at alle troende rykkes opp i skyene, de ugudelige dør.
  2. Under de tusen år: De rettferdige er i himmelen, de ugudelige sover i graven, Satan er bundet til jorden som er tom for mennesker.
  3. Etter de tusen år: Jesus kommer til jorden for tredje gang, denne gangen sammen med de rettferdige i det nye Jerusalem, de ugudelige står opp i den andre oppstandelsen (til dom), Satan blir løst og sammen med de ugudelige forsøker han å angripe det nye Jerusalem, men Satan og de ugudelige blir utryddet i den annen død.

Avvik fra bibelsk lære
Det engelske ordet dispensationalism viser til en forvirrende teologisk oppfatning om at Gud har to folk og to frelseshusholdninger, altså jødene og den kristne kirke. Dallas Theological Seminary i USA er særlig kjent for å fremholde denne oppfatningen. Den hevder at Gud gjennom Abraham iverksatte sin første plan. Han ga Abrahams ætt løfter om et land og store velsignelser. Guds lovgivning til det jødiske folk satte betingelser knyttet til landet og velsignelsen. Ulydighet førte folket i det babylonske eksilet. Senere fikk de en ny start i landet, og Gud sendte Jesus for å frelse folket, men jødene avviste ham.

Da tok Gud angivelig en slags pause i sin plan for det jødiske folk og iverksatte en helt annen plan. Han ga hedningene en sjanse, som i motsetning til jødene og Guds jordiske løfter for dem, skulle være et åndelig folk med himmelen som hjem.

Ifølge denne dispensasjonalistiske endetidsteologien gjelder de gammeltestamentlige profeters løfter kun jødene og deres jordiske frelse. Profetene har etter denne oppfatningen derimot intet å si om kirken og dens åndelige velsignelser. Når kirkens epoke så går mot slutten, vil Jesus komme igjen på en usynlig måte og hente den sanne kirke til seg, til himmelen. Dette kalles gjerne opprykkelsen til himmelen, som kan finne sted når som helst og uten noen forutgående endetidstegn, og den er usynlig for alle andre. Denne ubibelske læren fremsetter også de tusen år som en jordisk mulighet for det jødiske folk, og først etter denne perioden føres angivelig det jødiske folk og de kristne fra himmelen inn i et fellesskap.

Men ifølge Paulus er det faktisk slik at Kristus allerede ved sin død forente hedninger og jøder: «For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet. Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to» (Efeserne 2:14-15).

I Jesu formaning angående forberedelse for hans annet komme, sammenligner han endetiden med forholdene i verden på Noahs tid. Han illustrerer videre sitt poeng med et bilde av mennesker som jobber side om side på samme arbeidsplass, og han forklarer at deres evige skjebne likevel kan bli forskjellig, da «den ene blir tatt med, den andre blir tilbake» (Matteus 24:37-42). Når alle bibeltekster om Jesu gjenkomst tas med i betraktning, kan det ikke være mulig å utlede en teologi om «hemmelig bortrykkelse» av disse tekstene.

Det gamle testamente har mange løfter til det jødiske folk, og det kan være fristende å utvikle et teologisk system der man opererer med en egen frelseshusholdning for jødene. Anvendelsen av for eksempel Sakarja 14:4 innenfor en slik forståelse, der Herren skal «stå med føttene på Oljeberget», setter Jesu annet komme som en innledning til en tusenårig jødisk epoke på jorden. Dette passer imidlertid ikke med den beskrivelsen av Jesu annet komme som Jesus selv og apostlene har gitt oss. Men Sakarja 14:4 kan stå som et bilde på en endelig oppfyllelse for hele Guds folk i Jesu tredje komme, når Jesus etter de tusen år kommer fra himmelen ned til jorden med alle de frelste i det nye Jerusalem, renser jorden, og sammen med alle de frelste setter sine føtter på en ny jord.