Meny
Lukk

Jesu hender

Kristus har ingen andre hender enn våre.

Jeg liker å tenke på hendene til Jesus. Hendene hans må ha vært sterke. Han var sønnen til en tømmermann og han tilbrakte antakelig mange timer i snekkerverkstedet til faren (Matteus 13:55). Jesus kunne løfte, sage, hamre, fikse og ordne. Bære en bjelke, null stress. Løfte tunge melsekker, chill. Han tok gjerne flere om gangen. Båt som skulle løftes opp på land, nemo problemo. Jesus var sterk og hadde overhodet ikke problemer med å ta i et tak.

Selv om Han var sterk, ser jeg oftest for meg Jesus med et åpent kroppsspråk og en eller to utstrakte hender. For det står faktisk mye om hendene til Jesus i evangeliene. De var snille og omsorgsfulle. Jesus ville ha barna hos seg og han la hendene på dem (Matteus 19:14-15). Han rørte ved øynene til de blinde og helbredet dem slik at de fikk se (Matteus 9:28-29), og Jesus tok på de syke slik at de ble friske. Evangelieforfatteren Matteus forteller at han tok på hånden til Peters svigermor og så slapp feberen henne (Matteus 8:14-15). Kan du se for deg hendene til Jesus? Ser du hvor forsiktig han holder en baby i armene, eller hvor omsorgsfullt han tar på en syk? Ser du det faste og vennlige grepet han bruker når han skal støtte en som snubler?

Hender som gir mat
De vennlige hendene ble også brukt til å lage mat. Jesus fikset frokost på stranden til disiplene. Han ville ikke folk skulle være sultne og han ordnet med mat til store folkemengder ved flere anledninger. Matteus skriver dette: «Så ba han folket sette seg ned i gresset, og Han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen. Deretter brøt han brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket» (Matteus 14:9). Men Jesus brøt også brød i mindre grupper. Når vi leser fortellingen om nattverden, står det at han brøt brødet (Lukas 22:19). Det gjorde Jesus også da han hadde stått opp fra de døde og var hjemme hos noen triste og forvirrede disipler som ikke kjente ham igjen og skjønte hvem han var. De visste ikke hva de skulle tro, selv om de hadde snakket sammen under en lang gåtur. Men da de hørte Jesus be bordbønnen og så ham bryte brødet, da forstod de hvem han var. Da ble øynene deres åpnet (Lukas 24). Teori og forklaring ble til en enda større velsignelse i møte med en praktisk handling.

Hender som redder
Jesu hender gjorde så mye mer. De reddet folk i nød. Det var frelsehender. Da Peter sank i de store bølgene og ropte på hjelp, var det Jesus sin hånd som reddet ham. Matteus sier det slik: «Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham» (Matteus 14:31). Eller da Jesus vekket forstanderes døde datter til live, var det ved å ta henne i hånden. «Så snart folkemengden var sendt ut, gikk han inn og tok jenta i hånden, og hun reiste seg opp» (Matteus 9:24-25). Det var også Jesus sin hånd som reddet kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, rett før hun skulle steines. Da brukte Jesus fingeren til å skrive i sanden og etter det gikk anklagerne bort, en etter en (Johannes 8:8).

Hender som befaler og tjener
En gang kan vi også lese at Jesus brukte hendene til å få noen vekk. Det var da tempelet ble gjort om til en handelsplass og de fattige ble frarøvet muligheten til å tilbe på lik linje med alle andre. Da laget han en svepe av tau og veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og han drev bort dyr og jaget handelsmenn vekk (Johannes 2:15 og Matteus 21:12).

Jesus brukte hendene sine i tjeneste for andre. Han tok jobben ingen andre ville ha da han vasket disiplenes føtter (Johannes 13:5). Da han døde på korset med utstrakte hender, tok han jobben ingen andre kunne ta.

Vi er Jesu hender
Det er godt å tenke på hendene til Jesus. De forteller meg at han har omsorg og omtanke for deg og meg. I en barnesang synger vi at «han har den hele vide verden i sin hånd». Det gir trygghet. For det er ikke hvilke som helst hender. Det er hender som trøster, helbreder, mater, redder og frelser. Det er stor kraft i Jesus sine hender. De kan stille stormen, som på Genesaretsjøen (Markus 4:35) i miljøkriser, krig og konflikt og i livene våre.

I en velbrukt prekenillustrasjon fortelles det om en kirke som ble bombet under andre verdenskrig. Under arbeidet med gjenoppbyggingen var det en utfordring. Statuen av Jesus manglet hender. Ulike løsninger ble drøftet. Til slutt ble det bestemt at man skulle feste et lite skilt med følgende tekst ved statuen: Kristus har ingen andre hender enn våre.

Jesus har kalt oss til å være disipler, det vil si at han vil være læreren vår. Noe av undervisningen gir han gjennom bibelfortellinger og i historiene om seg selv i evangeliene. Jeg hevder at hender er på timeplanen. Jesus har demonstrert hva vi kan gjøre med hendene våre slik at vi er til velsignelse for andre. Når jeg ser på mine egne hender, synes jeg ikke at de ser sterke ut. Men jeg liker å tenke på at Paulus kaller kirken eller menigheten for Jesus sin kropp (både i brevet til Korinterne og i brevet til Efeserne). Når vi som grupper av kristne i kirker og menigheter løfter i flokk, blir vi sterkere enn når vi bærer alene. Når vi sammen ærer Gud gjennom handling blir det enklere for andre å se Jesus.