Meny
Dyr er ikke mennesker, men evnen til å føle smerten i mishandlingen er en del av deres liv og lidelser.

Jesus har inderlig medfølelse med alt som lever

Menneskehetens virkelige moralprøve er den holdning vi har overfor dem som er prisgitt oss – dyrene.

Dersom vi frarøver dem et «dyreverdig» liv for å tilfredsstille oss selv, går det ikke bare ut over ressursene og klimaet, det skader også noe i oss selv og undergraver vår felles eksistens.

Jorden er vårt hjem, og en gang var det godt. Ja, da menneskene stod fram, var hjemmet mer enn godt. Kjærlighetens pulsslag var rytmen i universet. Slik er det ikke lenger, og derfor blir vi fra tid til annen grepet av en sår hjemlengsel. Når vi ser soloppgangen, regnbuen og blåklokken og hører musikken i sommernatten fra de tusen fugler som synger i kor, da vet vi at det kan bli enda bedre. Det sier vindens sus og hvert slør av dis i de store skogene. Måltrosten og mennesket er økologer.

Det greske ordet oikos betyr nettopp hus eller hushold. Så økologi er læren om vårt hjem og økonomi er forvaltningen av hjemmet. Men det vi i dag kaller økonomi, er ikke økonomisk; i stedet for å forvalte, forbruker vi naturkapital og etterlater oss avfall. Vårt hjem er i en kritisk situasjon.

Medfølelsen som økosofi
Vi trenger kjærlighetens gjenskapermakt, og i kjærligheten er medfølelsen en rød tråd. Evangeliet er fortellingen om hvordan himmelen ble «jordfestet» som Gud med oss. Da Jesus gikk omkring i byene og landsbyene og gjorde godt og helbredet sykdommer og plager, syntes han inderlig synd på menneskene. Han ble fylt av medfølelse når han så enkene, de døve og blinde og spedalske, de små og vindskjeve, ja, til og med sauer og fugler og andre små skapninger var omsluttet av hans omsorg. I hjertet hans var det rom for alle jordens fanger. Det greske ordet innebærer at hele fordøyelsessystemet så å si var i opprør. Medfølelsen er derfor en god magefølelse i en vanskapt verden. Den innvarsler «et nådens år fra Herren».

I Brødrene Karamasov skildrer Fjodor Dostojevskij hvordan djevelen besøker ateisten Ivan i en drøm, og sier at det går ganske godt på jorden, det står bare igjen å få slutt på medfølelsen. Da er hans drøm oppfylt. Forfatteren forutså at det i totalitære ideologier, som kommunismen, ikke var rom for medfølelsen. Den var en gift og en last, metafysikk og sentimental mystisisme, i konflikt med revolusjonen. All tale om samvittigheten var humanitær tåkefilosofi. Det er en diabolsk logikk, som har preget så mye av menneskenes liv og historie.

Appetittens konsentrasjonsleirer
Blir vår livsstil også mer og mer umulig for medfølelsen? Glemmer vi de forsvarsløse som «bor» i bur og konsentrasjonsleirer for å tilfredsstille vår rovdyrappetitt, som fra en global synsvinkel hverken er bærekraftig eller værekraftig? Ja, for mange av dyrene er hver dag som Buchenwald og Belsen – og hvor er frelsen? Og vi må ikke glemme at Jesus ikke først og fremst kom til jorden for å frelse noen få sjeler, men for å frigjøre flere og flere av dem vi fanger.

«Menneskehetens virkelige moralprøve består i holdningen overfor dem som er prisgitt oss – dyrene. Og i denne forstand har vi lidt et sammenbrudd, en katastrofe så fundamental at alle andre utgår fra den,» skriver Milan Kundera. Dyr er ikke mennesker, men evnen til å føle smerten i mishandlingen er en del av deres liv og lidelser.

«Når du myrder en skapning, myrder du Gud,» skriver Isaac Singer, en av de mest radikale røster. Singer, som er jøde, assosierer mishandlingen av dyrene med krigens redsler. «I sin oppførsel overfor dyrene er alle mennesker nazister.» Singer erklærer at han ble vegetarianer for helsens skyld – ikke sin egen, men dyrenes helse.

Kjøttet, ressursene og klimaet
Å vise medfølelse med våre medskapninger er også helse. De etiske aspekter ved å spise er av større betydning enn helsegevinsten. Vegetarisme og respekt for dyr er konsekvenser av hverandre.

Vi vet at det er en uansvarlig ressursforvaltning å produsere kjøtt i stedet for planter. Det krever minst ti ganger så store arealer og veldige mengder vann. Kanskje vil vi for alvor erfare galskapen i dette etter hvert som appetitten til mennesker i de folkerike landene i Asia krever like mye kjøtt som vi spiser i vår del av verden. Det vil rett og slett ikke være mat nok til alle, og i tillegg får vi økt forurensning og større risiko for infeksjonssykdommer og bakteriell resistens. Vi må ikke glemme våre globale naboer som lever på sultegrensen. Ja, vi tilhører jo samme familie, hvis jorden er vårt hjem.

Og så vet vi at kjøttindustrien er en av de største klimafiender, mer alvorlig enn hele transportsektoren til sammen – på land og hav og i luften. Man kan kjøre bort nesten ti liter bensin for å slippe ut like mye klimagasser som ved å produsere og konsumere ett kilogram kjøtt. Men det virker som om kjøttet fortsatt har frikort i debatten.

Alt dette er en tidsinnstilt økologisk bombe.

Mennesket kan rødme
Det er treffende sagt at mennesket er den eneste art som kan rødme, og som har grunn til det. Vi har mer innsikt og intelligens enn de andre, vi er så å si et hode «høyere» enn dyrene. Vi er skapt med evnen til å tenke og sette grenser for våre handlinger, det er et særtrekk ved gudsbildet. Derfor har vi god grunn til å rødme når vi ser at vi har overskredet grenser i vår rovdrift på dyrene, og derfor også ressursene og klimaet.

Gud er kjærlighet. Han er nådig og barmhjertig, og han har skapt oss til å råde over dyrene med mildhet og medfølelse. «Den rettferdige har omsorg for sin buskap,» sier den kloke kongen. Dersom vi frarøver dem et «dyreverdig» liv, skader det noe i oss selv og undergraver vår felles eksistens. Vi ser allerede virkningen av en slik voldtekt; den svekker vår moralske finfølelse og fremmedgjør oss for vårt eget livsmiljø. Kanskje bør vi utvide den gylne regel til også å gjelde dyrene? Det vi gjør mot skapningens minste og mest sårbare, gjør vi i siste instans mot oss selv.

«Kan denne kua drepe deg?» stod det på forsiden av Time Magazine for 15 år siden, i kugalskapens tid. Men kua på bildet har ikke mord i blikket. Tvert imot, den ser på oss med troskyldige øyne, med en ydmykhet som minner faretruende om klokskap. Som om den trygler oss om å slutte med vår galskap.

Dyrene har ikke bare instrumentell verdi, de har også egenverdi. Gud unner dem å være til som seg selv, og vi må respektere deres egenart. Vi skal forvalte skaperverket på en klok og kjærlig måte. Det er det oppdrag vi fikk av Skaperen.