Kirken har forsømt å undervise om ånder

Alt for mange nordmenn er dårlig rustet til å møte den åndelige virkeligheten sjamanen Durek Verret og andre nyåndelige medier presenterer oss med.

Det er fordi kirken lenge har forsømt tydelig undervisning om Bibelens lære om åndsmakter.

Apostlene bruker ti ganger mer plass på onde ånders aktiviteter og advarsler mot disse, enn på både avholdssak, homofili og ekteskap, så det er underlig at kirkene er så tause om åndsmaktene. I iveren etter å fokusere på evangeliets positive sider, har forkynnere unnlatt å fortelle om åndskampen.

Blir vi bedratt?
Våre egne erfaringer og følelser er ikke pålitelige som veiledere i møte med åndskrefter og spekulative påstander. Tilsynelatende mirakuløse helbredelser, uansett hvilke makter de påstås å komme fra, fører oss lett på villspor.

Paulus skriver om personer som gir seg ut for å være Guds representanter, men er Satans medarbeidere: «Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten» (2 Korinter 11:13–15).

Faren for å bli bedratt av slike falske apostler er like reell i vår tid som den gangen. Advarslene rammer ikke bare sjamaner og nyåndelighet, men også tvilsomt fundert «kristendom».

To åndsverdener
Forfatterne av Det nye testamente skiller klart mellom to typer ånder: Guds ånd og de onde ånder. Derfor er det viktig å være kritisk til hva slags type ånd man står overfor. Paulus skrev: «Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden» (1 Johannes 4:1). Apostlene ga også råd om hvordan man skulle skjelne mellom åndene. «Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud» (1 Johannes 4:3).

For å forstå Bibelens behandling av temaet, må man lese på Bibelens egne premisser: 1. Bibelen åpenbarer kunnskap som vitenskapen ikke kan informere om. 2. Satan og hans engler er reelle vesener. 3. Det raser en kamp i universet mellom Gud og den onde.

Konflikt mellom Gud og Satan
De store linjene i Bibelens lære om onde åndsmakter, er at det i himmelen oppstod en maktkamp hvor Satan utfordret Guds suverenitet og kjærlighet. Profeten Jesaja beskriver bakgrunnen for denne striden: «Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste» (Jesaja 14:14). Satan var en betrodd engel. Jesaja bruker betegnelsen «morgenstjerne» om denne engelen. I den latinske bibeloversettelsen Vulgata, ble det hebraiske begrepet oversatt med «Lucifer» og kom senere til å bli brukt som et navn på Satan.

Prester og pastorer i alle kirkesamfunn bør bruke den økte oppmerksomheten rundt ånder til å forkynne det Bibelen lærer om temaet.

Apostelen Paulus gjentar hovedlinjen i Satans kuppforsøk: «Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud» (2 Tessaloniker 2:4). Satans ønske om selv å ta kontrollen i universet, er selve kjernen i konflikten mellom Gud og Satan.

Selvutvikling – selvkontroll
Begjæret etter selv å ha kontroll på livet og verden gjennomsyrer også nyåndeligheten vi møter i sjamanismen og andre alternative strømninger. Det er ingen plass til en allmektig Gud som i kjærlighet ofret seg for sine skapninger. Frelsen i den alternative åndeligheten ligger i egen innsats eller hjelp fra obskure demoner som påkalles.

Dette er en virkelighet og en sfære vitenskapen ikke kan hjelpe oss med. Vitenskap og god journalistikk kan derimot avsløre juks og fanteri, som det også er mer enn nok av i denne bransjen. Men for å forstå den åndelige dimensjonen, må vi støtte oss til Guds åpenbaring.

Et spørsmål om liv og død
Den skarpe grensen apostlene trakk mellom Guds Ånd og onde ånder, er viktig fordi det i siste instans dreier seg om kontrasten mellom evig liv eller evig død. Jesus selv insisterte på at det bare finnes en vei til det evige livet. «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (Johannes 17:3).

Apostelen Peter fulgte opp på denne måten: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4:12).

Satan er Guds motstander. Han søker å hindre mennesker fra å få del i den frelsen Gud tilbyr i Jesus Kristus. På korset seiret Jesus over Satan og avslørte samtidig hans sanne vesen, til tross for at han ofte fremstiller seg selv i ufortjent godt lys. Jesus «kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kolosserne 2:15).

Seieren over Satan var et av poengene med at Jesus kom til jorden. «Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Johannes 3:8).

Kirkene må ta ansvar
Når publikum i vår tid blir tilbudt møter med ånder, er det viktig at kirkene er seg sitt ansvar bevisst og underviser om en tematikk kirken historisk sett har hatt mye å si om, men som i dag nærmest har gått i glemmeboken. Prester og pastorer i alle kirkesamfunn bør bruke den økte oppmerksomheten rundt ånder til å forkynne det Bibelen lærer om temaet.

Artikkelen ble først publisert på Vårt Lands Verdidebatt.