Kirken og dens misjon. Del 2 av 2

Tre engler i Åpenbaringen har et budskap til oss.

Den første engelens budskap

«Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: ‘Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!’» (Åpenbaringen 14:6-7).

Den første engelen symboliserer kirken som forkynner det evige evangelium til verden. Dette evangeliet er det samme glade bud­skapet om Guds uendelige kjærlighet som de gamle profetene og apostlene forkynte (Hebreerne 4:2). Denne kirken forkynner ikke et nytt evangelium. I lyset av dommen bekrefter de igjen det evige evangelium, at syndere blir rettferdiggjort ved tro, og mottar Kristi rettferdighet.

Dette budskapet oppfordrer verden til å om­vende seg og til å ha ærefrykt for Gud. Vi ble skapt for å gjøre dette, og vi kan herliggjøre Gud i ord og handling: «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler» (Johannes 15:8). Johannes forutsier at den bevegelsen som vil forbe­rede verden på Jesu gjenkomst, vil på nytt vektlegge budskapet om at vi skal ære Gud.

«For nå er timen kommet da han skal holde dom.» Det gjør kallet til anger presserende. I Åpenbaringen 14:7 er det greske ordet krisis (dom) oversatt med dømmer. Det betyr domshandling, ikke domsavsigelse (kri­ma). Det henviser til hele domshandlingen, herunder fremstillingen av mennesker foran Guds domstol, undersøkelsen av opptegnelser fra folks liv, avsigelsen av kjennelsen skyldig eller ikke skyldig, tildeling av evig liv eller avsigelse av dødsdommen (se Matteus 16:27; Romerne 6:23; Åpenbaringen 22:12). Budska­pet om dommens time er også forkynnelsen av Guds dom over alle former for frafall (Daniel 7:9-11, 26; Åpenbaringen 17; åpenbaringen 18).

Budskapet om dommens time angår spesielt den tid da Kristus begynte sitt arbeid som dommer i den siste fasen av sin yppersteprestlige tjeneste i den himmelske helligdom. Dette budskapet er et kall til alle om å tilbe Skaperen. Guds kall til tilbedelse må ses i kontrast til oppfordringen om å tilbe dyret og dets bilde (Åpenbaringen 13:3, 8, 15). Alle må snart ta valget mellom sann og falsk til­bedelse – mellom tilbedelse av Gud på hans betingelser (rettferdiggjørelse ved tro) eller på våre betingelser (rettferdiggjørelse ved gjerninger). Når vi blir oppfordret til å «tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder» (Åpenbaringen 14:7; sml. 2 Mosebok 20:11), ledes oppmerksomheten til det fjerde bud. Det får mennesker til å tilbe Skaperen i ånd og sannhet, en erfaring som omfatter at man ærer minnet om hans skaperverk – sab­baten, Herrens dag. Det var den dagen han innstiftet ved skapelsen, og som stadfestes i de ti bud. Derfor er den første engelens bud­skap en oppfordring til å gjeninnføre sann til­bedelse ved å lede verdens oppmerksomhet til Kristus, den bibelske sabbatens Skaper og Herre. Dette er tegnet på at Gud er Skaperen – et tegn som de fleste av hans skapninger har glemt.

Forkynnelsen av dette budskapet som leder oppmerksomheten på Gud som skaper, startet på et tidspunkt i historien da evolusjons­teorien fikk vind i seilene i forbindelse med utgivelsen av Charles Darwins bok, Artenes opprinnelse (1859). Forkynnelsen av den første engelens budskap utgjør det sterkeste forsvar mot evolusjonsteorien.

Til slutt forutsetter dette kallet at mennesker igjen ærer Guds hellige lov, som er blitt tråkket end av «den lovløse» (2 Tessaloniker 2:3). Først når sann tilbedelse er gjeninnført, og de troende lever etter Guds rikes prinsipper, vil Gud bli herliggjort.

Den andre engelens budskap

«Falt, falt er Babylon den store, hun som har skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri» (Åpenbaringen 14:8).

Byen Babylon har alltid vært et symbol på tross mot Gud. Babels tårn var et monument over frafall og et senter for opprør (1 Mose-bok 11:1-9). Lucifer (Satan) var Babylons usynlige konge (Jesaja 14:4, 12-14), og det ser ut som han ville bruke Babylon for å gjennomføre sin plan om å skaffe seg herre­dømmet over menneskeheten. Gjennom hele Bibelen illustrerer kampen mellom Guds by, Jerusalem, og Satans by, Babylon, striden mellom godt og ondt.

I de første århundrene at kristenhetens historie, da romerne undertrykte både jøder og kristne, omtalte jødisk og kristen litteratur byen Rom som Babylon. Mange tror at Peter brukte Babylon som et pseudonym for Rom (1 Peter 5:13). Under reformasjonen og i tiden etterpå omtalte de fleste protestanter romerkirken som det åndelige Babylon (Åpenbaringen 17), fordi denne kirken var frafallen og forfulgte mennesker.

I Åpenbaringen hentyder Babylon til den korrupte kvinnen, mor til jordens horer (Åpenbaringen 17:5). Det symboliserer alle frafalne religiøse organisasjoner og deres ledelse, men hentyder likevel spesielt til den store frafalne religiøse alliansen mellom dyret og dets bilde, som vil starte den siste krisen som er beskrevet i Åpenbaringen 13:15-17).

Den andre engelens budskap beskriver det babylonske frafallets universelle natur og dets anvendelse av makt. Det står at det «skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri» (Åpenbaringen 14:8). Babylons vin står for vranglære. Babylon vil presse stats­makten til å påtvinge dens falske religiøse lære og forskrifter globalt.

«Horeriet» som nevnes symboliserer det illegitime forholdet mellom Babylon og nasjonene – mellom den frafalne kirke og de sivile myndigheter. Kirken skulle være viet til Herren. Når den søker støtte hos staten, forlater den sin ektefelle og driver åndelig hor (Sml. Esekiel 16:15; Jakob 4:4).

Denne ulovlige forbindelse får tragiske konsekvenser. Johannes ser av klodens innbyggere er «beruset» av falsk lære, og Babylon er «beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner», de som ikke ville aksep­tere Babylons ubibelske lære og underkaste seg dens autoritet (Åpenbaringen 17:2, 6).

Babylon faller fordi den forkaster den første engelens budskap – evangeliet om rettfer­diggjørelse ved tro på Skaperen. På samme måte som romerkirken fornektet den sanne tro i de første århundrene, har mange pro­testanter i dag forlatt reformasjonens store bibelske sannheter. Denne profetien om Babylons fall er først og fremst gått i opp­fyllelse fordi store deler av protestantismen har forlatt renheten og enkelheten i det evige evangelium om rettferdiggjørelse ved tro, som engang var reformasjonens mektigste drivkraft.

Den andre engelens budskap vil bli mer og mer aktuelt ettersom avslutningen på jordens historie nærmer seg. Babylons fall vil bli fullbyrdet når forskjellige religiøse organisa­sjoner som har forkastet den første engelens budskap slår seg sammen. Budskapet om Babylons fall gjentas i Åpenbaringen 18:2-4, som forkynner dets endelige fall. Det er et kall til de av Guds barn som fortsatt befinner seg i de religiøse samfunn som utgjør Babylon, olm å dra bort fra henne. Engelen sier: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» (Åpenbaringen 18:4).

Den tredje engelens budskap

«En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: ‘Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.’ Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenbaringen 14:9-12).

Den første engelen forkynner det evige evangeliet og oppfordrer alle mennesker til igjen å innføre sann tilbedelse av Gud som skaper, fordi dommens time er kommet. Den andre engelen advarer mot alle former for gudsdyrkelse som bygger på menneske­verk. Til slutt forkynner den tredje engelen Guds mest inntrengende advarsel mot å tilbe dyret og dets bilde. Det vil alle som til slutt forkaster evangeliet om rettferdiggjørelse ved tro, gjøre.

Dyret, som er beskrevet i Åpenbaringen 13:1-10, er den forening mellom kirke og stat som dominerte den kristne verden i mange århundrer, og som ble beskrevet av Paulus som «den lovløse» (2 Tessaloniker 2:2-4) og av Daniel som det «lille horn» (Daniel 7:8, 20-25; 8:9-12). Dyrets bilde representerer den form for frafallen religion som vil oppstå når kirker som har mistet reformasjonens sanne ånd, vil slutte seg sammen med statsmakten for å tvinge gjennom sin lære.

Når kirke og stat er blitt forenet, er det et speilbilde av dyret – den frafalne kirke, som forfulgte mennesker i 1260 år. Derfor brukes uttrykket dyrets bilde.

Den tredje engelens budskap er den mest høytidelige og fryktinngytende advarselen i Bibelen. Det forteller at de som underkaster seg menneskelig autoritet i Jordens siste krise, heller vil tilbe dyret og dets bilde enn Gud. Under denne siste strid vil det være to grupper. Den ene vil tilby et evangelium av menneskelig opprinnelse, og vil tilbe dyret og dets bilde, og dermed nedkalle de mest alvorlige straffer over seg selv. Den andre gruppen vil, i sterk motsetning til dette, leve i kraft av det sanne evangelium, og holde «seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenba­ringen 14:9, 12). Den siste strid står mellom sann og falsk tilbedelse, mellom det sanne og det falske evangelium. Når dette strids­punktet klart legges fram for verden, vil de som forkaster minnet om Guds skaperverk – den bibelske sabbat – og velger å tilbe og ære søndagen i full erkjennelse av at det ikke er den helligdagen Gud har innstiftet, motta «dyrets merke». Dette merket er et tegn på opprør. Dyret hevder at det faktum at det har forandret hviledagen, viser at det også kan bestemme over Guds lov.

Det tredje budskapet leder verdens opp­merksomhet på følgene av å nekte å aksep­tere det evige evangelium og Guds budskap, som oppfordrer menneskene til å innføre den sanne gudsdyrkelse igjen. Det er ikke noe lett valg, for uansett hvilket valg vi tar, vil det føre til lidelse. De som velger å adlyde Gud vil få føle drakens vrede (Åpenbaringen 12:17) og bli truet med døden (Åpenbaringen 13:15), mens de som velger å tilbe dyret og dets bilde, vil oppleve de sju siste plager, og til slutt bli «kastet i ildsjøen» (Åpenbaringen 15; 16; 20:14-15).

Selv om begge valg medfører lidelse, er ikke resultatet det samme. De som tilber Ska­peren vil unnslippe drakens dødbringende vrede og stå sammen med Jesus på Sions berg (Åpenbaringen 14:1; 7:2, 4). De som tilber dyret og dets bilde, på den andre side, må møte Guds vrede og til sist dø (Åpenba­ringen 14:9-10; 20:14).

Alle må velge hvem de vil tilbe. Hvis valget er rettferdiggjørelse ved tro, vil det vise seg i den tilbedelse som Gud har forordnet. Der­som valget er rettferdiggjørelse ved gjerninger, vil det avspeile seg i en tilbedelse som Gud har forbudt, men som dyret og dets bilde har påbudt. Gud kan ikke akseptere den sistnevnte tilbedelse for den setter mennes­kers påbud høyere enn Guds påbud. Den søker rettferdiggjørelse gjennom menneskets gjerninger og ikke ved tro, som kommer av full overgivelse til Gud som skaper, frelser og gjenskaper. I den betydning er den tredje engelens budskap derfor et budskap om rettferdiggjørelse ved tro.

I lyset av Jesu snare komme og behovet for å forberede oss til å møte ham, siterer Johannes Guds kall til oss: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes har tårnet seg opp helt til himmelen, og Gud er blitt minnet om all den uretten hun har gjort» (Åpenbaringen 18:4-5).