Meny
Lukk
Foto: Anastasiia Stiahailo/iStock

Kirken og dens misjon. Del 1 av 2

«Pass på at ikke noen fører dere vill!» - Jesus.

Den store røde dragen krummer seg sammen og er klar til angrep. Den har allerede ledet en tredjedel av himmelens engler til fall (Åpenbaringen 12:4, 7-9). Hvis den kan sluke guttebarnet som skal fødes, vil den ha vunnet krigen.

Kvinnen står foran dragen, kledd i solen, og månen under hennes føtter, med en krans av tolv stjerner på hodet. Guttebarnet som hun skal føde har i oppdrag å «styre alle folkeslag med jernstav» (Åpenbaringen 12:5).

Dragen går til angrep, men forsøket på å drepe Kristus mislykkes. I stedet blir barnet «rykket opp til Gud, til hans trone» (Åpenbaringen 12:5). Rasende vender dragen sin vrede mot moren, som på mirakuløst vis får vinger og finner et sted i ørkenen som Gud har gjort i stand for henne. Der sørger han for henne i én tid, to tider og en halv tid – 3½ år eller 1260 profetiske dager (Åpenbaringen 12:1-6, 13-14).

I bibelsk profeti symboliserer en ren kvinne Guds trofaste kirke. En horekvinne eller skjøge symboliserer Guds frafalne folk (Esekiel 16; Jesaja 57:8; Jeremia 31:4-5; Hosea 1-3; Åpenbaringen 17:1-5).

Dragen, «den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan» (Åpenbaringen 12:9), ventet på å sluke guttebarnet, den lenge ventede Messias, Jesus Kristus. I den krigen som Satan førte mot sin erkefiende Jesus, brukte han det romerske rike som sitt redskap. Ingenting, selv ikke døden på korset, kunne få Jesus til å gi opp sin misjon som menneskehetens frelser.

På korset vandt Kristus over Satan. Når Kristus snakker om korsfestelsen, sier han «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Johannes 12:31). Åpenbaringen gjengir den himmelske seierssangen: «Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt … Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem!» (Åpenbaringen 12:10-12). Satans utestengelse fra himmelen begrenset hans aktivitet. Han kunne ikke lengre anklage Guds folk foran de himmelske vesener.

Mens himmelen fryder seg, advarer Gud Jorden: «Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort» (Åpenbaringen 12:12).

For å få utløp for sin vrede, begynte Satan å forfølge kvinnen, kirken (Åpenbaringen 12:13), som overlevde, selv om den måte lide mye. Tynt befolkede områder på Jorden – «ødemarken» – ble redningen for Guds trofaste barn i de 1260 profetiske dagene eller 1260 bokstavelige årene (Åpenbaringen 12:14-16).

På slutten av opplevelsene i ødemarken trer Guds folk fram på scenen som et svar på tegnene om Jesu snare gjenkomst. Johannes omtaler denne trofaste gruppen som «de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» (Åpenbaringen 12:17). Det er denne gruppen som Satan på en spesiell måte retter sitt hat mot.

Når og hvor skjedde denne forfølgelsen? Hvordan begynte den? Når stod denne «restkirken» fram? Hva er dens misjon? Svarene på disse spørsmålene finnes både i Bibelen og i historien.

Det store frafall

Den kristne kirke ble først forfulgt av de hedenske Rom. Senere ble de kristne forfulgt av den frafalne kirke. Dette frafallet kom ikke som noen overraskelse – Johannes, Paulus og Kristus forutsa det.

I sin siste store tale advarte Jesus sine disipler om det kommende bedraget. «Jesus tok til orde og sa: ‘Pass på at ikke noen fører dere vill! … For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matteus 24:4, 24). Hans etterfølgere ville komme til å gjennomgå en stor trengselstid, men de ville overleve (se Matteus 24:21-22).  Overveldende tegn i naturen skulle markere avslutningen av denne forfølgelsen og ville vitne om at Kristi komme var nært forestående (Matteus 24:29, 32-33).

Paulus kom også med en advarsel: «For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg» (Apostlenes gjerninger 20:29.30). Disse «ulvene» ville lede kirken ut i villfarelse eller frafall.

Ifølge Paulus ville dette frafallet skje før Kristi gjenkomst. At det enda ikke hadde skjedd var et sikkert tegn på at Kristi komme ikke var umiddelbart forestående. «La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn. Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud» (2 Tessaloniker 2:3-4).

Selv på Pauli tid hadde dette frafallet begynt, om enn i begrenset omfang. Forførerens fremgangsmåte var satanisk «med stor makt og med under og falske tegn» (2 Tessaloniker 2:9-10). Før slutten på det første århundre uttalte Johannes at «det er gått mange falske profeter ut i verden … Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden» (1 Johannes 4:1, 3).

«Den lovløse» står fram. «Da kirken sviktet sin første kjærlighet (Åpenbaringen 2:4), mistet den sin rene lære, sin høye moral og det usynlige enighetens bånd som Den Hellige Ånd hadde gitt. Den enkle gudstjenesten ble erstattet av seremonier. Ved valg av ledere foretrakk man populære personer som hadde makt. De skaffet seg først mer og mer makt i den lokale menighet og forsøkte deretter å få makt i nabomenighetene.

Hittil hadde den lokale menighet stått under Den Hellige Ånds ledelse, men det endte med at det ble innført et autoritativt kirkestyre som ble utøvd av en enkelt embetsmann, biskopen. Alle menighetsmedlemmer stod under ham og hadde kun adgang til frelse gjennom ham. Derfor tenkte kirkens ledelse kun på å styre kirken i stedet for å tjene den, og den ‘største’ betraktet ikke lenger seg selv som ‘alles tjener’. På denne måten utviklet det seg gradvis et prestehierarki som stod mellom mennesket og dets Herre.[i]»

Etter hvert som det enkelte menneskes og den lokale menighets betydning forsvant, ble biskopen av Rom den største maktfaktoren i kristenheten. Med støtte far keiseren ble denne ledende biskop eller pave anerkjent som det synlige overhode for den universelle kirke, og han fikk tildelt den høyeste autoritet over alle kirkeledere i hele verden.

Under pavedømmets ledelse ble kirkens frafall enda større. Jo mer populær kirken ble, dess større ble dens fall. Etter hvert som det ble slakket av på kravene, følte de uomvendte seg mere og mere hjemme i kirken. Store skarer som kunne veldig lite om ekte kristendom, sluttet seg til kirken kun i navnet, og tok med seg sin hedenske lære, bilder, seremonier, fester og symboler inn i kirken.

Disse kompromissløsninger mellom hedenskap og kristendom førte til at «den lovløse» stod frem – et gigantisk system av falsk religion, en blanding av sannhet og villfarelse. Profetien i 2 Tessaloniker 2 fordømmer ikke enkeltpersoner, men avslører det religiøse systemet som er ansvarlig for det store frafallet. Likevel tilhører mange troende i dette systemet Guds universelle kirke, fordi de lever etter det lyset de har fått.

Den lidende kirke. Etter hvert som det åndelige forfalt, utviklet kirken i Rom en mer verdslig profil med tettere tilknytning til keisermakten. Kirke og stat inngikk en vanhellig union.

I sin klassiker «Om Gudsstaten» fremsatte Augustin, en av de mest innflytelsesrike kirkefedrene, det katolske ideal for en universell kirke som kontrollerer en universell stat. Augustins tankegang la grunnvollen til den pavelige teologi i middelalderen.

I 533 e.Kr. erklærte keiser Justinian i et brev som er føyet til lovsamlingen «Corpus Juris Civilis» biskopen av Rom for overhode for alle kirkene. Han anerkjente også pavens innflytelse når det gjaldt utryddelse av kjettere.

Da Justinians general Belisarius befridde Rom i 538 e.Kr., ble biskopen av Rom fri fra østgoternes herredømme. Deres arianisme hadde begrenset den katolske kirkes fremgang. Nå kunne biskopen bruke de rettigheter som Justinians dekret av 533 e.Kr. hadde gitt ham. Han kunne utvide pavestolens makt. Slik startet de 1260 års forfølgelse som var forutsagt i de bibelske profetier (Daniel 7:25; Åpenbaringen 12:6, 14; 13:5-7).

Dessverre prøvde kirken, med støtte fra staten å påtvinge alle kristne sine forordninger og lære. Mange ga opp troen i frykt for forfølgelse, mens de som var tro mot Bibelens måtte lide under forfølgelse. Den kristne verden ble en slagmark. Mange ble kastet i fengsel og henrettet i Guds navn. Under den 1260 år lange forfølgelsen var det millioner av trofaste kristne som ble utsatt for store lidelser, mens mange måtte bøte med livet fordi de var trofaste mot Kristus.

Hver eneste dråpe med blod som ble utgytt, satte en plett på Guds og Jesu Kristi navn. Ingenting har skadet kristenhetens sak så mye som denne nådeløse forfølgelsen. Det forvrengte bildet av Guds karakter som kirkens handlemåte hadde tegnet, og læren om skjærsilden og evig pine. Førte til at mange forkastet kristendommen helt.

Lenge før reformasjonen var det røster i den katolske kirke som protesterte mot at den nådeløst utryddet sine motstandere, og mot dens arrogante påstander og demoraliserende korrupsjon. Kirkens motvilje mot å innføre reformer ble årsak til den protestantiske reformasjon i det sekstende århundre. Reformasjonen var et hardt slag mot den romerske kirkes autoritet og anseelse. Under motreformasjonen kjempet pavemakten en blodig kamp for å knuse reformasjonen, men den mistet litt etter litt kampen mot de makter som kjempet for borgerlig og religiøs frihet.

I 1798, 1260 år etter 538 e.Kr., fikk den romersk-katolske kirke et dødelig sår (jf. Åpenbaringen 13:3). På grunn av Napoleons sensasjonelle seier i Italia falt paven under den franske revolusjonsregjerings makt. Denne regjeringen betraktet den romerske religion som republikkens svorne fiende. Den franske stat lot Napoleon ta paven til fange. På hans ordre drog general Berthier inn i Rom og erklærte at pavedømmets politiske makt var slutt. Berthier tok paven til fange og førte ham til Frankrike, hvor han døde i eksil.

Pavemaktens fall var kulminasjonen av en lang rekke begivenheter som settes i forbindelse med dens gradvise undergang. Denne begivenheten markerer slutten på den profetiske perioden på 1260 år. Mange protestanter tolket denne begivenheten som en oppfyllelse av profetien.

Reformasjonen

Læresetninger som var basert på tradisjoner i stedet for på Bibelen, nådeløs forfølgelse av annerledes troende, korrupsjon og åndelig forfall hos mange prester var vesentlige faktorer som fikk folk til å kreve reformer innenfor den etablerte kirke.

Doktrinære spørsmål. I det følgende skal nevnes noen eksempler på ubibelske læresetninger som bidro til den protestantiske reformasjon, og som fortsatt skiller protestanter og katolikker.

1. Kirkens overhode på jorden er Kristi stedfortreder. Ifølge denne læresetning er det kun biskopen av Rom som er Jesu Kristi vikar eller stedfortreder på jorden og kirkens synlige overhode. I motsetning til det bibelske syn på kirkens ledelse, var denne lære basert på den påstand at Kristus gjorde Peter til kirkens synlige overhode, og at paven er Peters etterfølger.

2. Kirkens og dens overhodes ufeilbarlighet. Den læresetning som bidro mest til den romerske kirkes anseelse og innflytelse handlet om dens ufeilbarlighet. Kirken hevdet at den aldri hadde tatt feil, og at den heller aldri ville komme til å gjøre det. Den baserte sin lære på følgende argument, som ikke har støtte i Bibelen: Da kirken er guddommelig, er en av dens naturlige egenskaper ufeilbarlighet. Da det dessuten var Guds hensikt å føre alle oppriktige mennesker til himmelen gjennom sin guddommelige kirke, må denne være ufeilbarlig når den underviser i tro og moral. Derfor vil Kristus bevare den fra alle feiltakelser gjennom Den Hellige Ånds kraft.

Den logiske konsekvens er at kirkens leder også må være ufeilbarlig. Derfor gjorde man også i katolsk litteratur krav på at kirkens leder skulle ha guddommelige privilegier.

3. Oppmerksomheten ble ledet bort fra Kristi midlertjeneste som øversteprest. Etter hvert som innflytelsen til den romersk-katolske kirke økte, ble de troendes oppmerksomhet vendt bort fra Kristi vedvarende midlertjeneste som øversteprest i himmelen til et jordisk presteskap med dets leder i Rom. I stedet for å sette deres lit til Kristus for syndstilgivelse og frelse, satte de troende deres lit til paver, prester og prelater. Kirken motsa den nytestamentlige lære om at alle de troende utgjør et presteskap, og man trodde på at presteskapets tildeling av syndsforlatelse var avgjørende for frelsen.

Kristi prestetjeneste i himmelen ble effektivt fornektet da kirken erstattet Herrens nattverd med messen. I motsetning til Herrens nattverd – en anordning som Jesus innstiftet til minne om sin død og som et varsel om sitt kommende rike – hevder den katolske kirke at messen er en jordisk prests ublodige ofring av Kristus til Gud. Fordi Kristus blir ofret igjen som på Golgata, betraktet man messen som en ordning som kunne skjenke de troende og de avdøde em spesiell nåde.

Utallige mennesker som ikke kjente Bibelen og som kun kjente til messen, som ble ledet av et jordisk presteskap, mistet dermed velsignelsen ved direkte adgang til vår mellommann Jesus Kristus. På denne måten tilintetgjorde man løftet og innbydelsen: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid» (Hebreerne 4:16).

4. Gode gjerningers fortjeneste. Den ide at tro ikke kan frelse, men at et menneske, ved å gjøre gode gjerninger, kunne oppnå den fortjeneste som var nødvendig for frelsen, motsa læren i Det nye testamente. Den katolske kirke lærte at de gode gjerninger som var et resultat av nåden, som ble inngitt i synderens hjerte, var en fortjeneste, som følgelig betød at de gav den enkelte et rettferdig krav på frelse. Man kunne faktisk gjøre flere gode gjerninger enn det som var nødvendig for frelsen, som hos helgenene, og slik bygge opp et ekstra forråd av fortjeneste. Denne ekstra fortjenesten kunne brukes til beste for andre. Fordi kirken lærte at syndere ble rettferdiggjort på grunn av den rettferdighet som ble inngitt i deres hjerte, spilte gode gjerninger en viktig rolle i menneskets rettferdiggjørelse.

Rettferdige gjerninger spilte også en viktig rolle i læren om skjærsilden, som sier at de som ikke er helt rene, må gjennom en rensende, midlertidig straff i skjærsilden for deres synder før de går inn i himmelens gleder. Gjennom bønn og gode gjerninger kunne de troende som levde, forminske lidelsens varighet og intensitet for de som var i skjærsilden.

5. Lære om bot og avlat. Bot er det sakramentet som bevirker at kristne kan få tilgivelse for synder som er begått etter dåpen. Denne forlatelsen av synder skjer gjennom en prests syndstilgivelse. Men før kristne kan få dette, må de ransake sin samvittighet, angre sine synder og beslutte at de aldri mer skal synde mot Gud. Deretter må de bekjenne sine synder for presten og gjøre bot etter prestens instruks.

Syndere ble ikke fullstendig frikjent selv om de gjorde bot. De måtte fremdeles bære den midlertidige straffen, enten i dette livet eller skjærsilden. Med tanke på denne straffen, innførte kirken avlat, som skulle tjene til å ettergi den midlertidige straffen som skulle utstedes på grunn av synden, etter at skylden var blitt tilgitt. Avlatsbrev som kunne gagne både de levende og de som var i skjærsilden ble gitt på betingelse av at anger fant sted, og at de foreskrevne gode gjerninger ble utført, ofte i form av betaling til kirken.

Det martyrenes, helgenenes, apostlenes og spesielt Jesu Kristi og Marias ekstra fortjenester som gjorde avlat mulig. Deres fortjenester ble knyttet til «fortjenestens skattkammer» og ble overført til de troende hvis konto var overtrukket. Paven, som man påstod var Peters etterfølger, hadde nøklene til dette skattkammeret, og kunne frita mennesker fra midlertidig straff ved å gjøre dem delaktige i fortjenestene fra skattkammeret.

6. Kirken er den høyeste myndighet. Ned gjennom århundrene vedtok den etablerte kirke mange hedenske læresetninger, helligdager og symboler. Når noen protesterte mot disse uhyrligheter, forbeholdt romerkirken seg enerett til å tolke Bibelen. Kirken, og ikke Bibelen, ble den høyeste autoritet. Kirken sa at det var to kilder til guddommelig sannhet: 1. Den hellige skrift og 2. den katolske tradisjon, som bestod av kirkefedrenes skrifter, dekretene fra konsilene (kirkemøtene), anerkjente trospunkter og kirkens seremonier. Når som helst kirkens lære ble støtte av tradisjonen, men ikke av Bibelen, var det tradisjonen som hadde forrang. Alminnelige troende hadde ikke rett til å tolke de læresetninger som Gud hadde åpenbart i Bibelen. Den autoritet fantes kun i Den katolske kirke.

En ny dag gryr. I det fjortende århundre krevde John Wyclif en reformasjon i kirken, ikke bare i England, men i hele kristenheten. I en tid hvor det kun fantes få eksemplarer av Bibelen, utgav han den første oversettelsen av hele Bibelen på engelsk. Hans lære om at man kun kan oppnå frelse ved tro på Kristus alene, og at kun Bibelen er ufeilbarlig, la grunnlaget for den protestantiske reformasjon. Som reformasjonens morgenstjerne, prøvde han å befri Kristi kirke fra hedenskapets bånd som bandt den i uvitenhet. Han satte en bevegelse i gang som skulle sette fri både det enkelte menneske og hele nasjoner fra religiøs villfarelse. Wyclifs skrifter påvirket Hus, Hieronymus fra Prag, Lutter og mange andre.

Martin Lutter, impulsiv og kompromissløs, var kanskje reformasjonens største personlighet. Mer enn noen andre har han æren for at mennesker ble ledet tilbake til Bibelen og den store evangeliske sannhet om rettferdiggjørelse ved tro, mens han samtidig kjempet mot frelse ved gjerninger.

Lutter hevdet at troende mennesker ikke bør anerkjenne noen annen autoritet enn Bibelen. Han fikk folk til å se oppover, bort fra menneskers gjerninger, prester og bot, til Kristus som deres eneste mellommann og frelser. Han sa at det var umulig å forminske syndeskylden eller unngå straffen for synd, ved gjerninger. Kun anger overfor Gud og tro på Kristus kan redde syndere. Fordi det er en gave som gis fritt, kan ikke Guds nåde kjøpes. Derfor skal ikke mennesker sette sin lit til avlatsbrev, men til den korsfestede Kristi blod.

På samme måte som en arkeologisk ekspedisjon finner skatter som er begravd under århundrers samling av avfall, avdekket reformasjonen sannheter som for lengst var glemt. Rettferdiggjørelse ved tro, evangeliets store prinsipp, ble gjenoppdaget, og menneskene fikk igjen øynene opp for hvor mye Jesu Kristi soningsoffer, som ble gitt én gang for alle, og hans midlertjeneste som prest betyr for deres frelse. Mye ubibelsk lære som bønn for de døde, ærefrykt for helgener og relikvier, feiring av messen, Maria-tilbedelse, skjærsilden, bot, vievann, sølibat for prestene, rosenkransen, inkvisisjonen, transubstansiasjon (forvandling av brød og vin), den siste olje samt avhengighet av tradisjonen ble tilbakevist og forkastet.

De protestantiske reformatorene identifiserte nesten enstemmig pavesystemet med «den lovløse», «lovløshetens hemmelighet» og «det lille horn» hos profeten Daniel, den organisasjon som skulle forfølge Guds sanne barn i de 1260 år som omtales i Åpenbaringen 12:6, 14 og 13:5, før Kristi annet komme.

Bibelens lære og Bibelen alene som norm for tro og moral ble protestantismens fundament.  Reformatorene inntok det standpunkt at alle menneskenes overleveringer skulle underkastes Bibelens endelige og høyere autoritet. Når det gjaldt religiøs tro, var det ingen autoritet, det være seg pave, konsiler, kirkefedre, konger eller lærde, som skulle herske over samvittigheten. Den kristne verden begynte å våkne opp av sin tornerosesøvn, og i mange land ble det etter hvert innført religionsfrihet.

Reformasjonen går i stå

Reformasjonen skulle ikke ha tatt slutt i det sekstende århundre. Reformatorene hadde utrettet mye, men de hadde ikke gjenoppdaget alt det lys som var blitt borte under frafallet. De hadde ført kristenheten ut av det dypeste mørke, men den befant seg fortsatt i skyggen. De hadde løsnet middelalderkirkens jerngrep, gitt verden Bibelen og gjenopprettet det grunnleggende evangeliet, men det var andre viktige sannheter som de ikke hadde oppdaget. Dåp ved neddykkelse, udødelighet som en gave fra Kristus ved de rettferdiges oppstandelse, den sjuende dag som den bibelske helligdag og andre sannheter lå fortsatt skjult i skyggene.

I stedet for å la reformasjonen fortsette stadfestet reformatorenes etterfølgere det som var oppnådd. De rettet oppmerksomheten mot reformatorenes ord og meninger i stedet for mot Bibelen. Noen få oppdaget nye sannheter, men flertallet nektet å gå lenger på troens vei enn de tidlige reformatorer. Følgelig degenererte den protestantiske tro, og endte i formalisme, skolastikk og feiltagelser som burde vært rettet, ble godtatt. Litt etter litt slukket reformasjonens flamme, og de protestantiske kirkene ble selv kalde og formelle og trengte til reform.

Tiden etter reformasjonen sydet av teologisk aktivitet, men den åndelige fremgangen manglet. Frederic W. Farrar skrev at i denne perioden «ble frihet erstattet med trelldom; universelle prinsipper med uvesentlige elementer; sannhet med dogmatisme; uavhengighet med tradisjon; religion med system. Levende ærbødighet for Skriften ble erstattet av død teori om inspirasjonen. En mild ortodoksi ble erstattet av beinhard ensretting og levende tenkning med kontroversiell dialektikk[ii]». Og selv om «reformasjonen hadde brutt den gamle skolastikks blysepter,» innførte de protestantiske kirker «en ny skolastikk, hvis kjepp var av jern[iii]». Robert M. Grant uttalte at denne nye skolastikk var «likeså hard og ubøyelig som en hvilken som helst av de middelalderlige teologiske argumenter[iv]». Protestantene «bant seg praktisk talt til deres daværende bekjennelsers grenser[v]».

Det kom til stridigheter. «Det har aldri vært en epoke hvor mennesker har hatt det så travelt med å oppdage hverandres feil, eller hvor de kalte hverandre med så mange vanærende navn[vi]». Slik ble det glade budskap en krig om ord. «Skriften alene taler ikke lenger til hjertet, men til det kritiske intellekt[vii]». Dogmene var ortodokse, men åndeligheten var kvalt. Teologien seiret, men kjærligheten ble kvalt[viii]».

«De andre i hennes ætt»

Til tross for de 1260 års frafall og forfølgelse, var det troende som fortsatt gjenspeilet den apostoliske kirkes renhet. Da de 1260 års undertrykkelse var til ende i 1798 e. Kr., var det ikke lykkes dragen helt å utslette Guds trofaste folk. Satan anstrengte seg fortsatt på å utrydde disse menneskene. Johannes sa: «Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» (Åpenbaringen 12:17).

Hvem er «de andre i hennes ætt»? I Johannes sin beskrivelse av dragens kamp med kvinnen og hennes etterkommere, brukte han uttrykket «de andre i hennes ætt» (Åpenbaringen 12:17). Bibelen skildrer de «andre» som en gruppe av Guds barn som til tross for ulykker, krig og frafall er trofaste mot Gud. Disse trofaste menneskene var det rotskudd som Gud brukte for å få sin synlige kirke på jorden til å forgrene seg (2 Krønikebok 30:6; Esra 9:14-15; Jesaja 10:20-22; Jeremia 42:2; Esekiel 6:8; 14:22).

Gud gav denne rest befaling om å forkynne hans herlighet og føre hans atspredte folk i hele verden til «Sion-fjellet», «mitt hellige fjell i Jerusalem» (Jesaja 37:31-32; 66:20; sml. Åpenbaringen 14:1). Bibelen sier om dem som på denne måten ble samlet inn: Det er de som «følger Lammet hvor han så går» (Åpenbaringen 14:4).

Åpenbaringen 12:17 inneholder en beskrivelse av den siste rest i rekken av trofaste troende, hans trofaste vitner i de siste dager før Kristi annet komme. Hva er det som kjennetegner denne rest?

Kjennetegn. Det er ikke så lett å ta feil av denne gruppen i endens tid. Johannes beskriver den utførlig. Da den trer fram på arenaen etter de 1260 årene med forfølgelse, består den av de «som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» (Åpenbaringen 12:17).

De har ansvaret for å forkynne Guds siste advarsel, de tre englers budskap i Åpenbaringen 14, til hele verden like før Jesu gjenkomst (Åpenbaringen 14:6-12). Disse budskapene inneholder følgende beskrivelse. Det er de «som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenbaringen 14:12). La oss se nærmere på disse egenskapene.

1. Jesu tro. Denne gruppen kjennetegnes ved en tro som ligner Jesu tro. De avspeiler Jesu urokkelige tillit til Gud og Bibelens autoritet. De tror at Jesus Kristus er den Messias som profetene snakket om, Guds sønn, som kom som verdens frelser. Deres tro omfatter alle Bibelens sannheter, slik som Kristus trodde og lærte dem.

De vil forkynne det evige evangelium om frelse ved tro på Kristus. De vil advare verden om at tiden for Guds dom er kommet, og de vil forberede andre på å møte sin Herre, som snart vil komme igjen. De tar del i et verdensomspennende misjonsarbeid for å vitne om Gud for menneskeheten   Åpenbaringen 14:6-7; 10:11; Matteus 24:14).

2. Guds bud. En ekte tro på Jesus forplikter dem til å følge hans eksempel. Johannes sa: «Den som sier: ‘Jeg er i ham’, må leve slik Jesus levde» (1 Johannes 2:6). Jesus holdt sin fars bud. Så de vil også holde Guds bud (Johannes 15:10).

Det må være samsvar mellom liv og lære, ellers er den uten verdi. Jesus sa: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje» (Matteus 7:21). Gjennom den kraft som Jesus gir dem, er de lydige mot Guds forskrifter, inkludert de ti bud, Guds uforanderlige morallov (2 Mosebok 20:1-17; Matteus 5:17-19; 19:17; Filipperne 4:13).

3. Jesu vitnesbyrd. Johannes definerer «Jesu vitnesbyrd» som «profetiens ånd» (Åpenbaringen 19:10). Kirken må la seg lede av Jesu vitnesbyrd gjennomprofetiens ånd.

Åndens gave skulle virke til stadighet ned gjennom kirkens historie, «inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Efeserne 4:13). Dette er et av de viktigste kjennetegnene på Guds menighet.

En slik profetisk ledelse gjør dem til et profetiens folk, som forkynner et profetisk budskap. De vil forstå profetiene og forkynne dem. Den åpenbaring av sannhet som dette folk får, hjelper dem til å fullføre deres misjon – å forberede verden på Jesu gjenkomst.

Kirken i den siste tid. Bibelen antyder at en slik kirke vil tre fram på verdens arena etter den store forfølgelsen (Åpenbaringen 12:14-17). Den franske revolusjon som rystet verden og tok paven til fange ved slutten av tidsperioden på 1260 år (1798 e.Kr.), samt oppfyllelsen av de tre store tegnene (jord, sol, måne og stjerner vitnet om at Kristi komme var nær), førte til en stor vekkelse som fikk mange mennesker til å studere Bibelens profetier grundig. I store deler av verden tenkte mennesker at Jesu gjenkomst var nær. Mange kristne erkjente at «endetiden» var kommet (Daniel 12:4).

Oppfyllelsen av de bibelske profetiene i den siste halvdel av det attende og den første halvdel av det nittende århundre skapte en sterk felleskirkelig bevegelse som fokuserte på håpet om Jesu   gjenkomst. I alle kirker var det mennesker som trodde på Kristi snare gjenkomst og som bad, arbeidet for og ventet på historiens største begivenhet.

Adventhåpet knyttet sine tilhengere sammen i et tett åndelig fellesskap, og mange dannet grupper for å advare verden om at Jesus snart ville komme tilbake. Adventbevegelsen var en sann bibelsk felleskirkelig bevegelse hvor Bibelen og adventhåpet kjennemerket dem.

Jo mer de studerte Bibelen, dess mer ble de overbevist om at Gud hadde kalt dem til å fortsette den stivnede reformasjonen innen den kristne kirke. De hadde selv sett hvordan både reformasjonsånden og interessen for studiet og forberedelsen til Jesu gjenkomst manglet i kirkene deres. Gjennom bibelstudium oppdaget de at de prøvelser og skuffelser som Gud hadde latt dem gå gjennom, var en dyp åndelig og rensende opplevelse som hadde ført dem sammen som Guds kirke. Gud hadde betrodd dem oppgaven å videreføre reformasjonen som hadde tilført kirken så mye glede og kraft. Med takknemlighet og ydmykhet tok de imot denne misjonsoppgaven. De forstod at Gud ikke hadde gitt dem dette oppdraget fordi de var bedre enn andre, og at det kun var Guds nåde og kraft som kunne hjelpe dem til å gjennomføre den.

Denne kirkens oppgave

Profetiene i Åpenbaringen definerer misjonsoppdraget til denne kirken. De tre englers budskap i Åpenbaringen 14:6-12 forteller om det budskapet som på nytt vil løfte fram den evangeliske sannhet. Disse tre budskapene er Guds svar på det overveldende sataniske bedraget som feier over verden like før Jesu gjenkomst (Åpenbaringen 13:3, 8, 14-16). Rett etter Guds siste appell til verden kommer Jesus tilbake (Åpenbaringen 14:14-20).

 

Noter:

[i] SDA Bible Commentary, vol. 4, p. 835.

[ii] Froom, Prophetic Faith of Our Fathers, vol. 2, s. 528-531.

[iii] Ibid.

[iv] Robert M. Grant, A short History of Interpretation of the Bible (Philadelphia, PA: Fortress Press, 1984), s. 97.

[v] Farrar, s. 361.

[vi] Ibid., 363.

[vii] Grant, s. 97.

[viii] Farrar, s. 365.