Konflikthåndtering etter bibelsk oppskrift

Klok kvinne og hissige menn. Historien om David og Abigail er som klippet fra Hollywood. Se hva som skjer!

Har du noen ganger kort lunte? Hva skjer da? Hva gjør vi når vi er i en presset situasjon? I 1 Samuelsbok kapittel 25 beskriver en ganske rå historie, med konfliktløsning som tema. Den handler om David, gjetergutten som ble Israels 2. konge, og som med Guds hjelp tok knekken på Goliat med en stein og ei slynge. Men i denne historien er det ikke han som er helten, det er en kvinne som heter Abigail.

Fortellingen
Handlingen finner sted mens David er på flukt fra Saul, den daværende kongen i Israel. David er veldig populær blant folket, og har på dette tidspunktet samlet en mer eller mindre organisert gruppe rundt seg på omkring 600 mann. Der de bodde, ute i ødemarka, var det også en gruppe gjetere som jobba for en mann som het Nabal. Han eide tre tusen sauer og tusen geiter, og David og mennene hans beskyttet dem fra andre gjetere og omstreifende røvere. Da David fikk høre at Nabal hadde begynt å klippe sauene sine sendte han 10 mann av gårde for å be Nabal om litt lønn for strevet, for det var skikk og bruk på den tida. Men Nabal var en skikkelig dum og selvgod type som svarte tjenerne til David med et frekt: «Hvem er David? Kanskje han bare er en slave som har rømt fra herren sin. Hvorfor skulle jeg gi noe til han?» David og mennene hans kunne jo godt ha tatt en sau her og ei geit der uten at Nabal ville visst noe om det, men det hadde de ikke gjort.

Davids reagerte momentant da han hørte hva Nabal hadde sagt: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» 400 av mennene ble med David, mens 200 ble igjen for å passe sakene deres. 400 mann mot én husstand – det er ikke tvil om hvilke planer David hadde. Og denne avgjørelsen tar han kort tid etter at han har møtt på Saul, som er på jakt etter ham. Han hadde mulighet til å ta livet av ham, men valgte å la være. Hvorfor er han nå så rask til å ty til sverd? Kan det være fordi Nabal var en likesinnet, eller en fremtidig underordnet?

Ikke lenge etter at Davids tjenere hadde gått fra Nabal, løp en av Nabals tjenestegutter til kona hans, Abigail, og fortalte henne hva som hadde skjedd. Abigail var «en forstandig og fager kvinne», så hun handlet raskt, uten at Nabal visste noe som helst. Hun bestemte seg for å dra og møte David, men sendte tjenere foran seg med tunglastede esler. Hva hadde de med til David? Ikke mindre enn «to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem sauer som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker». Det var tross alt 600 mann som skulle mettes, så dette var kanskje ikke mer enn til ett måltid, men det er helt tydelig at her spares det ikke på noe. Abigail gir dem rikelig med mat, før hun i det hele tatt prater med David.

Da Abigail fikk se David skyndte hun seg ned av eslet og bøyde seg mot jorden. «Det er min skyld!» var det første hun sa. «Men hør på det din tjenestekvinne har å si!» Og så fortsatte hun med å be David om ikke å bry seg om den onde og ugudelige Nabal, slik at han slapp å pådra seg selv blodskyld, han som skulle bli konge i Israel. Abigail tiltalte David så høflig som om han allerede var blitt konge, ved å kalle ham «herre» og seg selv «tjenestekvinne».

Davids reaksjon er like rask denne gangen. «Lovet være Herren, Israels Gud, som i dag har sendt deg i møte med meg!» Han uttrykker sin takknemlighet og overøser henne med ros og godord for at hun har hindret ham i å drepe Nabal og hele hans hus. «Dra hjem i fred! Jeg har merket meg dine ord, og skal oppfylle din bønn.»

Men dette er ikke slutten på historien. Da Abigail kom hjem igjen hadde Nabal satt i gang en storslagen fest, som hos en konge, står det. Nabal hadde drukket såpass at Abigail visste det ikke var noe vits i å fortelle ham noe nå heller. Dagen etter, da han hadde sovet ut rusen, fortalte Abigail det som hadde skjedd dagen før. Stakkars Nabal ble så sjokkert at «det var som om hjertet døde i brystet hans», og ti dager senere døde han. Da sendte David bud på Abigail og tok henne til kone, så imponert over henne hadde han blitt.

Anno 2010
For en historie! Den kunne jo vært klippet rett ut av en film fra Hollywood, ikke sant? Men den står faktisk i Bibelen, og her gir Bibelen oss noen menneskeansikter i en konfliktløsningssituasjon. For hvordan takler vi konflikter? De aller fleste jeg kjenner liker konflikter dårlig, de unngår dem så godt som mulig. Men noen ganger kommer vi ikke unna. Hva gjør vi da?

Uten tvil er det sant det som står i Ordspråkene 15:1, «Mildt svar demper harme.» Kanskje du har erfart det selv noen ganger? Hvis noen er sinna på deg og du klarer å gi et rasjonelt svar uten å heve stemmen, så kan du nesten se at lufta går ut av ballongen hos personen som nettopp var i angrepsposisjon. Abigails diplomatiske måte å håndtere disse to selvopptatte og hissige mennene (både sin egen mann og David) med ydmykhet, smidighet og klokskap var årsak til at denne historien ikke endte i et fryktelig blodbad. Guds innflytelse i hennes liv hadde resultert i at hun var taktfull og omsorgsfull.

I tillegg er Davids reaksjon på Abigails tiltale verdt å merke seg. Så lærevillig han var! Her får han beskjed av ei kvinne at det han har tenkt å gjøre er feil og at han bør tenke seg om og velge noe annet, og så gjør han det! Det er jo mange som syns det er godt gjort å ta imot irettesettelser uten å vise negative følelser, men målet burde være å ta imot irettesettelse med takknemlighet og takke dem som prøver å hindre en i å gjøre noe dumt.

Jeg syns det er fascinerende at en slik fortellingen har blitt med i Bibelen! Leser vi mellom linjene i denne gamle historien kan vi finne prinsipper som er relevante for oss som lever i 2010. Er man i angrepsposisjon bør man tenke seg grundig om før man handler og er man den som blir angrepet er ikke angrep det beste forsvar, men heller en imøtekommende og samarbeidsvillig holdning. Kanskje det ikke handler om liv og død i de konfliktsituasjonene du er involvert i, men behandler vi mennesker slik Abigail gjorde, kan vi også unngå å gjøre ting vi angrer på, og heller skape vakre mellommenneskelige relasjoner.