Lukk
Foto: Eoneren/iStock

Kontrastkristendom

Ikke gå i ett med det humanetiske tapetet.

Til tross for all den toleransen som bor i postmoderne mennesker avkristnes Norge faretruende raskt.

Humanetiske og postmoderne verdier preger samfunnet vårt i større grad enn Jesu disipler kan være komfortable med. Jeg skal ikke bruke mye energi på å ramse opp indisiene på denne trenden. Jeg går ut fra at du har sett det når prester ikke kan be Fadervår idet skolen kommer til kirken for sin juleavslutning, og kirken velsigner homofile ekteskap og homofile prester. Bare for å nevne tre ting.

Som Jesu disipler kan vi ikke være fornøyd med at Guds rike taper terreng. De som vil fremme kristentroen i Norge i dag må ta Bibelen på fullt alvor. Gud har ikke gitt oss noen annen kilde til objektiv veiledning, enn Bibelen. Personlig erfaring og subjektive følelser må vike plassen for Bibelens suverene autoritet med hensyn til lærespørsmål, livsstilverdier og karakterutvikling.

Ekte Kristus-tro fordrer bl.a. at du leter etter sannhet, mening, regler å styre livet etter, og gudgitt identitet. Disse ordene finnes knapt i postmoderne glosebøker. Såkalte postmoderne kristne går i ett med det sekulære tapetet fordi de viser den samme allergi mot sannhet, mening, regler, og gudgitt identitet som verden for øvrig.

Jeg vil påstå at den kristne postmodernismen, med sin unnvikenhet i lærespørsmål og ubalanserte fokus på relasjoner, svekker kristendommens troverdighet. Når de samme grunnleggende livsverdier danner utgangspunkt for både kristne og sekulære mennesker, blir forskjellen mellom de kirketro og de kirkefremmede irrelevant. Hvorfor skulle noen velge det kristne verdigrunnlaget når man synes man har det bra uten?

Postmodernismen hevder at det ikke er noen sannhet, mening eller allmenngyldige regler. Din egen identitet kan du også endre etter lyst eller behov. Jeg skal her kommentere de to første punktene.

Sannhet

Ett av de postmoderne dogmene sier at det ikke finnes noen absolutt sannhet.

Jesu disipler vet at det finnes en absolutt sannhet for de tar Bibelen på alvor. I alle sine handlinger med mennesker har Gud vist at loven står sentralt. Da Jesus sa, «Jeg er veien og sannheten og livet», var det ikke for å avskrive de ti bud. Som «sannheten» er han selve personifiseringen av den lov som står sentralt i Guds styresett. Loven er selve innbegrepet på Guds vesen og karakter: «Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og din lov er sannhet» (Salmene 119:142).

Denne absolutte sannheten tar Jesu disipler inn over seg fordi Jesus slo fast at, «Før skal himmel og jord forgå, før en eneste prikk i loven faller bort» (Lukas 16:17).

Sannheten er derfor mer enn å føle seg elsket av Jesus. Det er en relasjon som kommer til uttrykk i kjærlighetsfylt lydighet til loven: «På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge» (1 Johannes 5:2-3).

Dersom vi skal stagge avkristningen av Norge må vi gjøre mer enn å snakke om fellesskap og samhold. Vi må fortelle at lovlydighet bekrefter om du har et forhold til Gud eller ikke, og den samme lovlydigheten er avgjørende for vellykkede mellommenneskelige relasjoner.

Som lojale disipler snakker vi slik fordi det er bibelsk, og fordi det er ubibelsk å tro noe annet.

Mening

En annen postmoderne påstand er at det ikke finnes noen mening.

Som kristen vil jeg påstå at livet er meningsfullt, men la meg bruke tre avsnitt på å forklare hvorfor det også oppleves som meningsløst.

Gud skapte oss i sitt eget bilde. Mennesket var fullkomment både moralsk, fysisk, sosialt og åndelig. Dette var meningsfylt fordi mennesket fungerte i harmoni med skaperens intensjoner. Men da mennesket syndet valgte det å følge en annen herre enn Gud, og gudsbildet forsvant gradvis.

Det opprivende, sorgtunge og destruktive bærer Satans bilde i seg, og fordi mennesket valgte ham som herre ved syndefallet preges vi av det forfall som fulgte i kjølvannet av den avgjørelsen.

Dette opplever vi som meningsløst fordi det eksisterer en konflikt i våre sinn mellom ham som er vår rettmessige herre og han vi valgte som herre. Noe i oss søker tilbake til den gode Gud, mens noe i oss lyster etter det berusende opprøret som felte våre første foreldre. Kirkefaderen Augustin sa det treffende: «Du har formet oss til deg selv, og våre hjerter er urolige til de finner hvile i deg» (Fra Augustins Bekjennelser).

Det var tre raske avsnitt om et komplekst tema.

Dersom vi vil bekjempe avkristningen av Norge må vi ha noe meningsfylt å si om det meningsløse. Vi må fortelle at det er mulig å finne moralsk styrke til å bryte løs fra det herskergrep som Satan har hatt over menneskene siden syndefallet.

Siden Jesus satte oss fri fra Satans fangenskap ved sin korsdød kan vi igjen velge hvem vi vil ha til herre. Dersom mennesker i dag velger Gud vil hans bilde på nytt gradvis bygges i deres sinn. «Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd» (2 Korinterne 3:18).

Vi reiser oss

Når vi ser lyset omkring oss er det fordi det står i kontrast til mørket. Jesus kalte sine disipler til å være lys, og dermed til å stå som tydelige alternativer til andre verdisystemer. Tiden er moden for slike kristne. Vær med og bær disippelansvaret: stå opp, lys og vær synlig i det norske verdilandskapet. Vær en kontrastkristen.