Livsforvandlende møter

Kristen livsstil og medier.

«Ja, min sønn,» sa han, «hvem er du?» (1 Mosebok 27:18).

Jeg lurer på om Jakob hadde regnet med at Isak ville stille dette spørsmålet. Sannsynligvis både håpet og ba han om at det ikke ville bli mye snakking. At faren i taushet bare ville glede seg over retten Jakob serverte og så velsignet ham slik at han kunne forlate teltet. Helt uten om og men. Men Jakob måtte finne på et svar på spørsmålet.

Så hva skal han si? «Jeg er din sønn Jakob.» Dette ville være et ærlig svar, men så ville faren vite at han holdt på å bli lurt. Og hva ville så skje med velsignelsen han ønsket seg? Ville den bli til en forbannelse? Jakob bestemte seg for å lyve og sa: «Jeg er Esau, din førstefødte» (vers 19). Han lot som han var broren for å få velsignelsen. Det virker ikke som at Isak var overbevist, og han gjorde flere forsøk på å finne ut hvem som serverte ham. Til slutt klarte Jakob å gi seg ut for å være broren, og faren velsignet ham.

Ekte vare
For noen år siden snakket jeg med en menighetsleder om bruk av medier i evangelisering. Han hadde vært i mediearbeidet i ca. 20 år. Midt i samtalen sa han: «Som adventister var vi alltid pionerer og brukte de nyeste medieformer til offentlig evangelisering. For å nå et enda større publikum med de tre englebudskapene, begynte vi å bruke satellittevangelisering på nittitallet og lanserte flere år senere TV-kanaler. Snart drifter vi verdens største kristne tv-nettverk.»

«Ved å bruke forskjellige slags medier nådde vi og når fortsatt millioner mennesker med budskapet om en kjærlig Gud, over hele kloden. For en enorm velsignelse!» Så nølte han et øyeblikk. «Men vet du hva, noen ganger lurer jeg på om vi har en tendens til å kringkaste en vakker og perfekt ‘troens verden’ som ikke stemmer med hvem vi er til daglig.» Han nølte igjen. «Er vi så opptatt av å vise hva vi skal tro og hvordan vi skal leve vår tro at vi ikke ser våre mangler, vårt behov, vår skrøpelighet? Vi har vanskelig for å innrømme overfor oss selv og andre at vi hverken er så gode som vi gjerne vil være, eller gjør som den ‘idealtroen’ vi kringkaster, krever av oss.»

Slike spørsmål har krav på et personlig svar. Ingen kan svare for andre. Men mange av oss opplever noe lignende når vi forteller om vår tro. Som fellesskap ønsker vi å hjelpe flest mulig å bli kjent med Gud. Med dette målet i bakhodet er det fristende å ville vise frem idealet, ikke virkeligheten. Hvorfor?

For det første ønsker alle å nå og oppleve idealet. For det andre ser det ut til at vi ved å formidle idealet, har større gjennomslagskraft.[i] Historier om nederlag og svakheter er kanskje ikke like overbevisende som suksesshistorier. Eller? For det tredje innebærer forkynnelsen å undervise i Guds lov, universelle sannheter og prinsipper som er uavhengig av kultur, tid og andre mennesker.[ii] For det fjerde handler det vel om Gud, og ikke om oss, om Guds godhet og barmhjertighet og om hans frelsesplan for menneskene? Og endelig ønsker vi ikke at folk skal miste troen på Gud på grunn av vår ufullkommenhet. Alt dette er gode og forståelige grunner til å bestemme seg for å kringkaste en idealtro og et fullkomment liv.

Samtidig kan vår bekymring eller frykt for at folk skal kvie seg for å ha med Gud å gjøre når de ser vår skrøpelighet føre til at vi skjuler de mindre hyggelige sidene ved oss selv og får oss til å fremstå som bedre enn vi egentlig er. Vi kan bli mer opptatt av å bli sett i et positivt lys enn av hva slags mennesker vi innerst inne er. Å dele troen blir dermed mer om fasaden enn om ens vesen og karakter, mer om hvordan ting tar seg ut enn om ærlig deling og et møte med virkelige mennesker. Evangelisering gjennom media gjør det enda enklere for oss å gjøre troen om til en fullkommen fremstilling av våre ønsker enn det som er mulig i personlige møter, fordi mediet (TV, radio, sosiale medier, osv.) kommer mellom mennesker. Vi kan beholde en avstand mellom gode åndelige opplevelser i et godt lys og den virkelige trosopplevelsen som man ser i fullt dagslys.

Gjennombruddet
Vår frykt for å bli avvist ser ut til å stå sentralt i dette – både individuelt og kollektivt – som et trossamfunn. Derfor kan fokuset på Guds fullkommenhet, Guds lov og universelle sannheter og på tro og prinsipper fungere som en hendig avledningsmanøver eller til og med som en unnskyldning for ikke å innse, akseptere og dele vår egen ufullkommenhet. Målet med å dele troen er imidlertid ikke å overbevise andre om at formidleren er god og verdig, men at Gud er god, verdig og barmhjertig. Hos ham finner vi aksept, tilgivelse og liv.

På veien mot øst åpenbarte Gud seg som Jakobs frelser og velsignet ham. Gud gjorde ikke dette på grunn av hvem Jakob var, men på tross av det. Jakob ønsket velsignelsen, men han fortjente den ikke. Han fikk den på grunn av hvem Gud er (1 Mosebok 28:10-12).

Disse tankene er ikke bare relevante for dem som arbeider innen media. I det «sosiale medieuniverset», midt i en konstant tsunami av ord, bilder og klipp, befinner milliarder av mennesker rundt om i verden seg i spenningsfeltet mellom det virkelige og det medieformidlede jeget. Vi bor i nøye konstruerte, velordnede og dekorerte «hellige selfie-land.» Men det grunnleggende spørsmålet: Hvem er jeg? er for mange av oss presserende eksistensielt – og et problem vi må ta opp. Det er et utfordrende spørsmål om hvorvidt summen av det vi deler med hele verden på ulike sosiale medieplattformer, egentlig gir et uvirkelig, polert og falskt bilde av oss selv. Eller gir vi folk et mer nøyaktig og realistisk bilde av hvem vi er?

Etter 20 år bestemte Jakob seg for å reise hjem igjen. Med stor frykt og uro forberedte han seg på å møte broren Esau. Om natten oppsto det uventet en kamp mellom Jakob og en fremmed som viste seg ikke å være noe menneske. Midt i kampen sa Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» Var han ennå ikke sikker på velsignelsen etter alle disse årene?

«Hva heter du?» svarte den fremmede. Jeg tror Jakob ble forbløffet, kanskje rystet, over at motstanderen konfronterte ham med det samme spørsmålet som faren hadde stilt ham 20 år tidligere. «Hvem er du?» Ville Jakob atter late som om han var en annen for å få velsignelsen? Eller ville han være ærlig denne gangen, koste hva det koste ville?

«Jakob,» svarte han. Endelig hadde han mot til å være seg selv – Jakob, han som griper hælen, han som jukser.

Tro er alltid personlig, relasjonell og kommer til uttrykk i vårt liv. Troen omfatter hele vårt vesen. Å formidle vår tro og vårt liv på en helhetlig måte, krever at vi deler både godt og dårlig, suksesser og fiaskoer, kamper og utfordringer, så vel som vår kjærlighet og skrøpelighet. Gud er ikke redd for sårbarhet. Bibelens forfattere fortalte åpent og ærlig «hele» historien og ikke bare glansbilde-episodene.

I det uventede møtet med Gud, traff Jakob seg selv i døra. Han valgte å vedgå hvem han var. Våger vi å gå den veien og gjøre oss sårbare, slik at andre kan se oss? Guds kjærlighet, godhet og nåde fant et trygt og forløsende rom for Jakob. Gud er trofast. Han gir oss den samme anledningen.

[i] Eksperter på markedsføring og reklame beviser hver dag at perfekte smil, perfekte kropper, perfekte strender og perfekte solnedganger selger godt; ja, også tannkrem, brus, biler og mye mer.

[ii] Apostelen Paulus sa: «Loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og godt» (Romerne 7:12).