Meny
Lukk
Sara Skjærvik blir døpt i Adventistkirken Ulsrud 11. juni 2022.
Foto: Pawl Zmij

Min trosreise

Dette var ingen tilfeldighet! Gud snakket direkte til meg.

Hei, mitt navn er Sara Skjærvik, og jeg vil gjerne dele mitt vitnesbyrd. Min trosreise begynte med en kristen inspektør i en offentlig norsk barneskole og endte med dåp i Adventistkirken.

Hver fredag samlet vi oss på barneskolen. De mindre barna på stoler foran, og de større sittende på bord bak. Fra kirken kom det en dame med en grønn filttavle. Vi fikk fortalt alle historiene om Jesus, vi sang, og vi lærte å be Fadervår. De andre barna syntes det var kjedelig. Jeg gledet meg, jeg likte stemningen, roen og fortellingene.

Jeg skjønte ikke historiene. De var merkelige. Korset og Jesu offer virket meningsløst. Men jeg fikk en følelse av at Gud var der for meg, og at han er kjærlighet.

Jeg opplevde ikke kristne som barmhjertige mennesker da jeg var barn, så jeg valgte ikke kristendommen. Men jeg valgte Gud, og han var med meg hele veien. Jeg snakket ofte med ham, men jeg hadde ingen kontakt med kristne, og jeg leste ikke i Bibelen. Jeg hadde ikke konkludert med at Gud finnes, og jeg var opplært hjemmefra til at religion er dumt, så jeg både trodde og trodde ikke på Gud samtidig. Jeg var alltid på søken etter noe. Verden føltes ikke riktig, den var feil, men jeg visste ikke på hvilken måte. Jeg var veldig ensom. Hele livet mitt var i bøkene jeg leste.

Da jeg ble ungdom, prøvde jeg enda hardere å fylle tomrommet, og jeg gjorde mye dumt. Gud kalte på meg, men jeg hadde ingen ro til å lytte, jeg prøvde bare å rømme. Først mange år senere, da jeg var etablert med familie og hadde funnet min plass i denne verden, hadde jeg ro til å lytte. Og da responderte jeg på Guds kontakt.

Jehovas vitner

Det begynte med at Jehovas vitner kom på døren min, som så mange ganger før. Denne gangen var det en veldig pågående dame som jeg ikke klarte å finne en høflig måte å avvise på. Dermed ble det bibelstudier. Det første vi gikk gjennom var Jesus og hans offer, og for første gang forstod jeg korset. Men jeg syntes undervisningen deres lå på et intellektuelt lavt nivå, samtidig som jeg følte at de «klippet og limte» mye. Derfor bestemte jeg meg for å lese Bibelen selv. Bibelplanene jeg fant gikk over ett år, og det var for lenge for meg. Jeg bestemte meg for å lese den på 3 måneder. Jeg leste den på 2,5 måneder. 

Jeg gikk gjennom alle punktene som var viktig for dem, og alle de siterte versene i heftet de ga meg, og konkluderte med at jeg ikke var enig i deres troslære.

  1. mai 2019, hadde jeg kommet frem til profetene i mine studier. Der kom jeg over et kjent vers som jeg hadde hørt i mange situasjoner som støtte og oppmuntring for troende. Nå leste jeg det i kontekst, og reagerte på at mennesker plukker vers ut av Bibelen som de tilpasser og bruker som de vil. Jeg har en annen forståelse av dette i dag, men da var jeg umoden i troen. Jeg opplevde veldig sterke følelser da jeg leste og tenkte dette. Jeg ble sint, skuffet, frustrert, lei meg. Endelig hadde jeg begynt å lese i Bibelen, endelig gjorde jeg noe for å lære Gud og kristendommen å kjenne, og så var det bare tull. For det var sånn jeg følte det. Jeg hadde vist min tillit, og så var jeg blitt lurt. Jeg tenkte at det var bortkastet tid, og nærmest kastet fra meg Bibelen i sofaen.

På det tidspunktet renoverte vi huset, og samboeren min var utenfor huset og rev ned kledningen. Vi har et gammelt hus fra begynnelsen av 1900-tallet, og har byttet ut mye av det gamle. Jeg gikk ut for å bli med på arbeidet, fortsatt ekstremt skuffet og lei meg.

Korsets seier

Da jeg gikk mot ham, så jeg med en gang et gammelt ark som var krøllet til en ball på bakken. Jeg ble likesom trukket mot det papiret. Jeg satte meg på huk, plukket opp papiret og foldet det omhyggelig ut mens jeg tenkte: «Hva har vi her, da?» Det var fra bladet Korsets seier fra 1947. Blikket mitt fòr over arket og stoppet på et innrammet vers, Salme 34:5 «Jeg søkte Herren, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg.»

Fra å være ekstremt skuffet og frustrert, ble jeg nå ekstremt glad. Dette var ingen tilfeldighet. Gud snakket direkte til meg. Jeg visste det Jeg forsto at Gud ikke ville gi slipp på meg nå som jeg endelig hadde begynt å søke ham.

Fra da av studerte jeg Bibelen på dagtid mens barna var på skolen, og på kvelden. Mange timer hver dag – jeg fikk ikke nok. Jeg hadde kjøpt en stor studiebibel, og den merket jeg med fargekoder og skrev notater. Jeg leste mange studieguider.

Etter at Gud snakket direkte til meg gjennom denne hendelsen, har jeg ikke tvilt på Guds eksistens et øyeblikk. Fra det øyeblikket visste jeg at jeg ville tjene ham. Jeg fikk en lengsel etter å gjøre noe for Gud, og for Guds rike på jorden. Lengselen var sterk, og jeg ba mye og tenkte mye på dette. Hva kunne jeg gjøre? Jeg var hjemmearbeidende med tre barn, og dermed relativt bundet. Jeg hadde ikke en sterk helse, og heller ikke har jeg en utadvendt og oppsøkende personlighet.

Tre måneder senere svarte Gud meg igjen. Jeg fikk en e-post fra bibelappen YouVersion. De lette etter frivillige til å oversette bibelplaner til norsk. YouVersion er en gratisapp med Bibelen på mange språk. Appen har også bibelleseplaner og daglige andakter over ulike temaer, med skriftsteder til.

Jeg var usikker på om jeg var flink nok. Riktignok har lesing og skriving vært min lidenskap, og jeg har utdannelse på det området, men jeg ville ikke gjøre feil og være til bry for noen. Men så husket jeg på at Gud utruster oss til hans arbeid. Han kaller oss ikke uten å gi oss det vi trenger, så jeg meldte meg som frivillig. Det gav en enorm glede at jeg kunne bidra til å spre Guds ord, og gjøre Bibelen lettere tilgjengelig for de som trenger det.

Norsk Bibelinstitutt

Da jeg begynte å lese Bibelen våren 2019, søkte jeg også på nett etter bibelstudier, og slik kom jeg over Norsk Bibelinstitutt (NBI). Jeg brukte lang tid på å se gjennom alle kursbeskrivelsene, og så endte jeg opp med kurset Bibelen svarer. Det er et grundig og omfattende kurs som går gjennom de fleste lærepunkter og temaer i Bibelen. Det var perfekt for meg som ny i troen. Tanken på å motta brev i posten og svare på papir tiltrakk meg.

Jeg ble fort glad i kurset. Ikke bare i selve kurset og hvordan det var satt sammen og bygd opp, men også kontakten jeg fikk med de to studieveilederne ved Norsk Bibelinstitutt. På den tiden kjente jeg ingen kristne, og jeg hadde ingen å dele troen min med. Derfor var det fint å kunne korrespondere med dem. Jeg stilte spørsmål om ting jeg lurte på, og jeg delte småting fra hverdagen. De svarte med varme og kjærlighet.

Jeg besøkte folkekirken i nærmiljøet noen ganger, men jeg fikk ingen kontakt med Gud der, og jeg møtte ikke et fellesskap av kristne. De startet opp med søndagsgudstjeneste for barn, og jeg hjalp til med aktiviteter for barna der, men ellers gikk vi ikke i kirken. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke trengte et kristent fellesskap, og at jeg kunne ha troen min for meg selv. Samtidig ba jeg om å få en kristen venninne i nærmiljøet, for vennskap og støtte.

Etter at jeg begynte å søke Gud, har det vært en rekke hendelser som har truet familien min. Familien er veldig viktig for meg, og jeg har satt dem foran alt. Det gjør jeg fortsatt, men Gud er likevel blitt det aller viktigste for meg. Guds motstander vet hvor viktig familien er for meg, og jeg er sikker på at det er derfor disse tingene har skjedd, ellers ville det være helt absurd og uforståelig.

Adventistkirken

Da den første av disse hendelsene skjedde, var jeg ferdig med det første kurset fra NBI. Jeg trengte støtte fra noen som elsker Gud, og skrev til dem på e-post. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og ba om forbønn. De ga meg god støtte, og jeg følte at det var godt å ha kontakt med andre troende. De satte meg i kontakt med et par som går i den Adventistkirken som er nærmest der jeg bor. Disse har nå blitt veldig gode venner av meg, og jeg har fått den venninnen jeg ba om. Nå forstår jeg verdien av et kristent fellesskap, det er virkelig til støtte og oppbygging.

Jeg begynte å gå sporadisk i Adventistkirken. Første gangen jeg var der var en spesiell opplevelse. Aldri hadde jeg blitt tatt så godt imot, og blitt møtt med så mye kjærlighet. Ikke på en overdrevet, påtvunget måte, men med ekte omsorg. Selve gudstjenesten var også en god opplevelse. Mye bønn, lovprisning og inspirerende taler. De troende som jeg møtte, var der av oppriktig kjærlighet til Gud, og ikke av tradisjon, eller gammel vane.

Jeg brukte lang tid på å gå gjennom adventistenes lære, og også å undersøke andre syn. Jeg ville ikke bli med i en menighet før jeg var helt sikker på at jeg stod for det de stod for. Jeg tok ikke lett på det, og ba mye. Jeg måtte forstå, og jeg måtte stå inne for det. Et drøyt år senere bestemte jeg meg. Jeg begynte å studere med pastoren i kirken. Jeg likte det veldig godt, og vi gikk grundig gjennom alle trospunktene, og gjennom Bibelen generelt.

Jeg ble døpt 11. juni 2022. Det var den største dagen i mitt liv. Jeg var kommet hjem. Nå venter jeg på Gud og Guds rike, mens jeg ved Guds hjelp prøver å ligne Jesus mer og mer.

«Strid troens gode strid, og grip det evige liv som du er kalt til, det som du bekjente deg til da du bar fram den gode bekjennelsen for mange vitner» (1 Timoteus 6:12).

Før alt dette skjedde, hadde jeg bedt innstendig og intenst om at Guds vilje skulle skje med meg. Og så skjedde dette. Jeg gikk omtrent i sjokk. Jeg ba til Gud om nåde. Jeg sa at jeg ikke klarte det han ba meg om, og jeg var helt fra meg. Gud svarte meg med Hosea 6:1-3 «Kom, la oss vende om til Herren! For han rev i stykker, men vil helbrede oss, han slo, men vil forbinde oss. Han gjør oss levende etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt. La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden.»

Og slik ble det! På den tredje dagen reiste han meg opp, og jeg aksepterte det han ba meg om. Det var tungt, men samtidig var jeg lett som fuglen. Ved flere anledninger senere har Gud også gitt meg bibelvers, og jeg finner alltid styrke hos ham.