Motløshetens motgift

Motløshet er det verste. Særlig når det virkelig gjelder.

Motløshet er det verste. Særlig når det virkelig gjelder. Og Timoteus hadde tydeligvis mistet det. Han var i ferd med å gi opp kallet, gi opp gjerningen, gi opp selve kjærligheten som hadde drevet ham. Men Paulus visste råd. «Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs,» begynte han i 2 Timoteus 1:7.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har mistet motet. Det har vært vanskelige telefonsamtaler som aldri ble tatt fordi motet sviktet. Det har vært folk som ikke fikk besøk, på grunn av min motløshet. Gaver som ikke ble gitt fordi jeg mistet motet på om de var bra nok. Kort som ikke ble sendt, fordi jeg tvilte på om ordene passet. Mennesker som ikke ble invitert, fordi jeg ikke trodde vi var kule nok. Det er mange som aldri ble spurt om å være med, fordi jeg var redd de ikke ville like å bli spurt. Det er mye kjærlighet og omsorg som aldri fikk et uttrykk fordi jeg mistet motet på om den egentlig var ønsket, osv., osv. Motløshet er lammende for kjærligheten.

Men Paulus vet om en mot-medisin, sier han. For den ånden som Gud gir er ikke en kilde til motløshet, men til det motsatte: Kraft, kjærlighet og visdom (2 Timoteus 1:7).

Kjærligheten står i midten. Den representerer viljen til å løfte andre opp. Dette er den sta agape-kjærligheten som er mer prinsipp enn god følelse. Vi vil elske. Vil løfte andre opp, fordi vi er overbevist om at dette er godt, både for oss og for dem. Gud gir oss denne kjærligheten ved sin Ånd. «For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (Romerne 5:5).

Men dessverre er viljen vår ikke særlig sterk. Den er utsatt for slitenhet, stress, frykt og ikke minst hormoner. Blir vi skremt, om det så bare er en kommentar som truer oss, overtar amygdala i hjernen vår, blant annet ved å lamme viljen nesten fullstendig. Og plutselig er alle gode intensjoner om å være den harmoniske, kjærlige, avbalanserte voksenpersonen nokså lite verd. Hadde det vært så enkelt som å ville, hadde det jo ikke vært noen sak. For hvem av oss vil vel ikke være en kjærlig og avbalansert partner, foreldre, arbeidstaker og venn som løfter andre opp med vårt konsistent gode humør?

Til venstre for kjærligheten står derfor kraften. Ånden gir oss ikke bare en vilje til å elske. Han gir også kraft, eller altså styrken til, eller evnen til å elske. Det samme ordet dukker på gresk opp igjen, for eksempel i 2 Peter 1:3 der det oversettes makt: «Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt.» Det er ved å kjenne Jesus vi tar imot denne kraften. Når Bibelen snakker om å kjenne, mener den ikke «å vite om», men «å være sammen med». Mennesker over hele verden kan fortelle at det å tilbringe stille tid med Jesus og hans ord, faktisk gjør oss mindre stresset og redde og mindre utsatt for amygdalas kuppforsøk, og bedre i stand til å være de vi ønsker å være.

Til høyre for kjærligheten står visdommen, eller, som det også kan oversettes: Et sunt og balansert sinn. Et sinn som ikke overdriver. Et sinn som gjør det som er klokt, selv når det er mye kraft tilgjengelig. Kanskje også et sinn som kan avsløre tåpeligheten i mange av argumentene motløsheten kaster mot oss? Igjen er tid sammen med Jesus en oppskrift verd å følge. «For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kolosserne 2:3).

Jeg merker at jeg lengter etter mer av motløshetens motgift. Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg i min motløshet, og gi meg, slik du har lovet, av din Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom.