Lukk
Dr Radisa Antic fra Newbold College ga pastorene en grundig forelesning om Adventistkirkens forståelse av helligdomslæren, da han var gjestetaler ved pastorsamlingen på Halvorsbøle i april.
Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

Poenget med helligdommen er å møte Gud

Det er nødvendig å forstå det helligdommen har å si om Gud og frelsesplanen for å skjønne vesentlige deler av det som kjennetegner Adventistkirkens teologi.

Helligdommen og helligdomstjenesten har vært en sentral del av Syvendedags Adventistkirkens teologi helt siden menigheten ble stiftet i 1863.

Derfor var det naturlig at Radisa Antic, professor ved Newbold College og leder av Ellen G. White Research Center på Newbold College, var bedt om å snakke om nettopp helligdomstjenesten under fagdagene Den norske union hadde samlet pastorene til like før påske.

Helligdommen er et tema Bibelen vier stor oppmerksomhet. I de fem Mosebøkene omtaler hele 45 kapitler helligdommen og tjenesten der. Nesten alle de 150 salmene i Bibelen inneholder referanser til helligdommen. I profetbøkene er det også 45 kapitler viet til helligdommen. Bibelens siste bok, Johannes’ Åpenbaring, inneholder utallige referanser til helligdommen.

Radisa Antic minnet om noen sentrale tekster der helligdommen er tema og der begreper knyttet til helligdommen brukes. Han pekte på at begreper som Guds trone, helligdom og Guds hellige fjell ofte brukes som synonyme begreper.

Parallellene i Jeremia 17:12 knytter Guds trone tydelig til helligdommen: «En herlig trone, opphøyd fra begynnelsen av, er stedet for vår helligdom.»

Jesaja 14:12-13 har tydelige referanser til Guds helligdom, stedet der Guds trone er, der Guds motstander hadde ambisjoner om selv å ta plass: «Du har falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag. Det var du som sa i ditt hjerte: «Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord.

Essensen i helligdommen er å møte Gud
Himmelen, «der guder samles» og «fjellet lengst i nord» er begreper som beskriver stedet der Guds trone er.

– Dette stedet, dit skapte vesener kommer for å tilbe Gud, er selve referansepunktet i universet, sa Antic.

– Selve essensen i helligdommen er at det er stedet vi møter Gud, hevdet Antic. Han viste til Salme 27. De første tre versene i denne salmen av David beskriver en mann som er hårdt presset. Han er omringet og i fare. I den situasjonen ber David en forunderlig bønn:

«Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel» (Salmene 27:4). For David er det én ting han ønsker mer enn noe annet. Det er å få bo i Herrens hus. Og hele poenget med det er uttrykt i denne setningen: «så jeg kan se Herrens skjønnhet».

– For meg er dette en av de vakreste linjene i Bibelen, sa Antic og minnet om at verset er skrevet over tusen år før korset. David ønsket seg verken soldater eller våpen, selv i en presset situasjon. Han ønsket å se universets skjønneste personlighet.

Salme 27 har enda flere perler å by på: «Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen» (Salmene 27:5). Begrepene «hytte», «telt» og «klippen» er igjen henvisninger til stedet der Gud er, hans helligdom.

Noen har sett en kiasme, en X-struktur, i Salme 27 der det viktigste verset er vers 8. «Jeg minnes at du har sagt: ‘Dere skal søke mitt ansikt.’ Ditt ansikt søker jeg, Herre» (Salmene 27:8).

– Å søke Guds ansikt er kristendommens essens, sa Antic.

Kontroverser om helligdomslæren
For Antic var det viktig å legge et solid fundament for betydningen av helligdommen og tjenesten der, før han begynte å snakke om de forskjellige angrepene som har kommet på adventisters forståelse av helligdommen.

En av de første som avviste helligdomslæren var A. F. Ballenger (1861–1921). Han var evangelist ansatt av kirken, men nektet å undervise om helligdommen og den undersøkende dom. Ballenger hevdet at Kristus umiddelbart etter sin himmelfart i år 31 gikk direkte inn i det aller helligste i den himmelske helligdommen og begynte sin tjeneste der.

På slutten av 1970-tallet framførte Desmond Ford, en australsk teolog, tilsvarende kritikk som den Ballenger hadde hevdet 70 år tidligere. Ford var sterkt kritisk til perfeksjonismen som ble forsvart i deler av Adventistkirken og han mente at Adventistkirkens lære om helligdomstjenesten var et hinder for å ha full frelsesvisshet.

Adventistkirkens ledelse ba Ford om å forklare seg, og sommeren 1980 ble hans 1000 sider store manuskript vurdert av en stor teologisk komité som møttes på leirstedet Glacier View.

Et av de sentrale bibelstedene Ford viste til i sin kritikk av læren om helligdomstjenesten og den undersøkende dom var Hebreerne 6:19-20: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek.» Ford mente verset tydelig viste at Jesus allerede ved sin himmelfart begynte sin tjeneste i Det aller helligste av den himmelske helligdom. Dette stod i kontrast til den mangeårige forståelsen at det var i 1844 at Jesus begynte sin tjeneste i Det aller helligste.

Hva skjedde da Jesus gikk inn i helligdommen?
– Hva skjedde da Jesus gikk inn i helligdommen etter sin himmelfart, spurte Radisa Antic i sin forelesning. Umiddelbart gikk han i gang med å nevne at Hebreerbrevet fire forskjellige ganger forteller at Jesus gikk inn i helligdommen. Den ene i Hebreerne 6:19-20 har vi alt sett på.

Den neste finnes i Hebreerne 10:19-20: «Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp».

«Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig» (Hebreerne 9:12).

Den fjerde «gikk inn»-passasjen lyder: «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld» (Hebreerne 9:24).

– Når Paulus snakker om at Jesus gikk inn i helligdommen, må han ha hatt et forbilde fra Det gamle testamente i tanke, hevdet Antic.

Innvielse av Den himmelske helligdom
I Det gamle testamente finnes det to hendelser der presten gikk inn bak forhenget i helligdommen. Det ene tilfellet finner vi i beskrivelsen av Den store soningsdagen i 3 Mosebok 16. Det andre dreier seg om innvielsen av helligdommen. Dette er beskrevet i 2 Mosebok 40; 3 Mosebok 8 og 4 Mosebok 7. I anledning innvielsen av helligdommen innviet presten hele helligdommen, ikke bare det forreste rommet, men han gikk inn bak forhenget og innviet Det aller helligste.

Det finnes språklige holdepunkter i Hebreerbrevet som tyder på at det var innvielsen av Den himmelske helligdommen Paulus snakket om da han beskrev at Jesus gikk inn etter sin himmelfart.

Hebreerbrevet 10:20 sier at Jesus «innviet en vei for oss gjennom forhenget». Det greske ordet for innvie er «egkainizo» og brukes i Septuaginta (LXX), den versjonen av Det gamle testamente som Paulus siterte fra, kun i kapittelet som beskriver innvielsen av helligdommen (4 Mosebok 7:10-11, 84, 88). Ordet brukes aldri som henvisning til Den store soningsdagen i Det gamle testamente.

Det greske ordet oversatt med helligdommen i Hebreerne 10:19 er «ta hagia». Adventistteologen Carl Cosaert har vist at dette ordet brukes 109 ganger i LXX. Av disse brukes ordet 106 ganger for å henvise til hele helligdommen. Tre ganger brukes det for å vise til det forreste rommet i helligdommen, Det hellige (1 Kongebok 8:8; 2 Krønikebok 5:9, 11). Det brukes aldri om Det aller helligste.

Bruken av begrepene for bukker og kalver er en tredje indikasjon på at det dreier seg om innvielsen av helligdommen da Jesus gikk inn etter sin himmelfart. «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig» (Hebreerne 9:12). Det greske ordet for bukk i dette verset er «tragos», mens for kalv brukes ordet «moschos». LXX bruker to forskjellige ord for bukker: «tragos» og «chimaros».

Dr Richard Davidson, professor ved det teologiske seminaret på Andrews University, har påpekt at det greske ordet for bukk som brukes i LXXs beskrivelse av den store soningsdagen er ordet «chimaros», ikke «tragos».

Ordet «tragos» brukes bare i ett kapittel innenfor de fem Mosebøkene i beskrivelse av tempeltjenesten. Det er i 4 Mosebok 7 som dreier seg om innvielsen av helligdommen. Der brukes ordet 13 ganger.

Radisa Antic uttrykte takknemlighet til de teologene som har hjulpet til å få en klarere forståelse av Bibelens lære om Den himmelske helligdom.