Postmoderne kristendom

Kristendommen er ikke et kultursupplement.

Innledningsvis i filmen «Modern Times» av Charlie Chaplin står følgende beskrivende plakat: «Modern Times. A story of industry, of individual enterprise – humanity crusading in the pursuit of happiness.»

Om Chaplin hadde levd i dag hadde han muligens nok en gang harselert over tidens ånd og laget en film om «Postmodern times. A story of broken people in a braking world – in the pursuit of happiness.»

Men komedie er ikke hva det en gang var, og det er heller ikke tidene. En ting forblir likevel det samme: «humanity crusading in the pursuit of happiness».

Og ut fra et kristent perspektiv er livslykke uløselig knyttet til Gudsrelasjonen. Fordi han har skapt oss. Fordi han ga sitt liv for oss. Fordi han har gode tanker om og for oss. Vi kunne lage listen lenger.

Men i vår postmoderne tid er det vanskelig å snakke om Gud og samtidig være trygg på at samtalepartnere snakker om den samme Gud, eller snakker om ham med den samme innstegskunnskap som deg, eller om vedkommende overhode har noen ide om hva du snakker om. Under postmodernismen, eller sen-modernismen, som noen kaller det, har troen på absolutter forvitret og individualisme og sosiale konstruksjoner har i stor grad inntatt den rolle som Gud, kirken og kristne læresetninger hadde før.

I mange kristne miljøer er ikke situasjonen stort likere. Postmodernismens språk formidler mistillit og desillusjon overfor tradisjonelle ideer og samværsformer også innen kirken. Det man før anså som absolutt sannhet blir utfordret, dekonstruert og fylt med nytt innhold, der uformell dynamikk i nye sosiale strukturer gir forutsetningene for hva som er gangbar sannhet. Virkeligheten kan i postmodernismen ikke være noe annet enn den opplevelsen som fellesskapet genererer i øyeblikket. Det betyr i praksis at det også innenfor kirken er blitt vanskelig å vite om samtalepartnere egentlig snakker om Gud eller en form for gudelighet – om man snakker om Sannhet eller om å leve sant.

Men når sannhetsbegrepet blir pulverisert i kristne miljøer og vi sitter igjen med relativisme og pluralisme, har vi skapt en synkretistisk religion som har lite til felles med den kristendom Bibelen beskriver.

Før var det viktig å snakke sammen om hva Bibelen sier, men i en tid der Bibelen har mistet autoritet er det våre egne ulike ideer som tegner omrisset av virkelighet og sannhet. Det skal ikke mye fantasi til å forstå at Bibelsk kristendom ikke kan overleve innen postmodernismens språkrammer.

Slik jeg ser det blir det derfor avgjørende for kirker, menigheter og kristne miljøer å erkjenne at postmodernismens språk, dekonstruksjoner, relativisme og deifisering av egoet ikke bygger kirken, men dreper den. Når kristendom nesten ikke kan skjelnes fra sekulær kultur er kollapsen et faktum. Det meste av det postmodernismen står for er nemlig anti kristendom.

Kirkens, og kristendommens oppdrag er å vise verden en annen vei, og være et alternativ til det sekulære – ikke et kulturelt supplement til de mange ting man kan fylle fritiden med. Bibelen må reinstalleres som norm og ramme for tro og kirkeliv – ja, den bibelen som snakker om absolutter, en evig Gud, og en virkelighet som forankres i tibudsetikken. I den gudsrelasjonen finner man livslykken.