Meny
Lukk
Foto: bauhaus1000/iStock

Regnbuen

Guds herlighet kom til syne en grå novemberdag.

Det var midt i november. Alf Prøysen sier det slik i sangen om årstidene: November er så trist og grå. Mange andre norske diktere har også skrevet novemberdikt. De understreker at måneden er tung og mørk. Jeg er vanligvis en morgenfugl, men denne dagen var det tungt å stå opp. I bilen på E6, satt jeg og følte på at jeg var tom og trøtt. Jeg var på vei til jobb i Oslo og det regnet. Vindusviskerne sveipet over frontruta og jeg hadde ikke engang orket å sette på musikk. Det var en kjip og kjedelig novembermorgen.

Mens jeg kjørte la jeg plutselig merke til noen store løvtrær som skinte i gull. De gule bladene hang fortsatt på grenene og sola brøt gjennom over dem. Fargespillet var utrolig vakkert. Etter hvert dukket en delvis regnbue opp bak dem og det ble enda finere. Fargespillet i de gule bladene var fortryllende. Regnbuen ble større og større. Jeg la meg over i høyre kjørefelt og kjørte sakte og så på regnbuen. Den var så flott. Noen av bilistene bak meg tutet. Jeg pekte og gestikulerte, jeg ville at de skulle se regnbuen. Men jeg tviler på at de skjønte, selv om regnbuen også ble nevnt på trafikkradioen. Der ble det forresten også sagt at det var noen bilister som kjørte ekstra sakte.

Da jeg kom til tunnelen før Tusenfryd forsvant regnbuen og ble borte. Jeg ble sittende å tenke og filosofere. Jeg tenkte på den første regnbuen og jeg tenkte på Noah. Jeg tenkte på det han og familien opplevde. Latterliggjøring under bygging av arken. Seilas med en vanvittig storm og deretter en lang tur og venteperiode mens vannet trakk seg tilbake. Det må ha vært vanskelig å sitte i arken i lang tid og ikke vite. Da de endelig kom ut, var verden annerledes. Flommen hadde ført til store endringer og de måtte starte livet helt på nytt. Tankene mine vandret og jeg filosoferte rundt min kjøretur i Gudbrandsdalen etter at en flom hadde herjet. Det var en trist biltur med mye kjedelig å se: ødelagte hus, søppel mange steder og alt det brune og døde.  Men det må ha vært enda tristere for Noah og familien hans. Hva tenkte de da de kom ut av arken og måtte starte på nytt i en verden som var omkalfatret? Var de glade for å komme ut eller kjente de også på tristhet og tomhet?

Men så fikk familien Noah se regnbuen. Synes de regnbuen var like vakker som meg? Var de også helt trollbundet? I Bibelen kan vi lese at Gud sier dette: «Når buen viser seg i skyene, vil jeg se den og tenke på den evige pakten mellom Gud og hver levende skapning, alt kjøtt og blod på jorden» (1 Mosebok 9:16). Regnbuen var et løfte til Noah. Det var Guds beskjed til ham og familien hans om at han ikke var glemt. Det var en vakker påminnelse i en flomrammet verden.

I Åpenbaringsboken kan vi lese at Guds trone er omgitt av en regnbue: «Han som satt der, så ut som jaspis og karneol, og tronen var omgitt av en regnbue, den var som smaragd» (Åpenbaringen 4:3). Når jeg ser regnbuen tenker jeg derfor ikke bare på Noah, jeg tenker også på Gud fordi regnbuen er en del av hans herlighet.

I bilen på vei til jobb satt jeg og trodde på Gud. Tankene handlet om at jeg tror på en Gud som ikke har glemt oss mennesker. Jeg tror på en Gud som er tilstede i det mørke, grå og vanskelige, i november, etter flom, i sykdom, krig og krise. Jeg tror på en Gud som har gitt mange løfter om hjelp her og nå, men også om en bedre verden. Jeg tror på en Gud som kan forgylle en grå og trist novemberdag og gjøre den vakker. Vindusviskerne var for lengst skrudd av og musikken var skrudd på. Jeg var tom og trøtt da jeg startet kjøreturen min, men i løpet av reisen våknet jeg og fikk energi fordi jeg så regnbuen og fikk et glimt av Guds herlighet.