Meny
Lukk
Foto: Henry Stober/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Skapelse eller evolusjon

Finnes det biologiske bevis for at livet har oppstått i nyere tid?

Under et av mine hyppige besøk på kontoret til rektor på videregående skole fikk jeg en livsleksjon som jeg aldri har glemt. De eksakte ordene hans var: «Du tror du har rett!». Selvfølgelig trodde jeg at jeg hadde rett. Ville ikke alle som trodde de tok feil, ombestemme seg og umiddelbart tro at de hadde rett?

Nå som jeg er en voksen biolog, tror jeg fortsatt at jeg har rett. Det betyr uunngåelig at jeg er uenig i andres meninger; det er prisen jeg og andre må betale for å være tenkende mennesker. Jeg tror jeg har rett når jeg mener at astrologer ikke kan spå om fremtiden, at prester ikke kan skape Kristi legeme og blod under messen, og at geologer ikke kan vite med sikkerhet at det har eksistert liv på jorden i milliarder av år.

Når det gjelder livets alder, var ingen mennesker til stede for å se det bli skapt, så vi må stole på vår tolkning av bevisene. Interessant nok finnes det én øyenvitneskildring, skrevet i stein av vitnet selv. Det fjerde bud i 2. Mosebok 20 og 31 forteller hva Gud skrev med sin egen finger: «For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, men den sjuende dagen hvilte han og pustet rolig ut» (2. Mosebok 31,17). Det forteller oss kanskje ikke den nøyaktige datoen for skapelsen, men det oppklarer ethvert rimelig spørsmål om hvor lang tid det tok, i hvert fall ifølge Gud.

Det finnes bevis i Bibelen for når skapelsen fant sted. Det dreier seg om å legge sammen alderen da fedre fikk barn og finne et rimelig utgangspunkt for å telle tilbake. I tillegg er det ting som Jesu slektsforskning som strekker seg helt tilbake til Adam (Lukas 3,23-38), som knytter an til de eldre slektsforskningene. Forskere har funnet ut mange forskjellige måter å legge sammen tallene på, men de som holder seg til ting som logikk og data, synes det er vanskelig å sette en bibelsk skapelsesdato eldre enn for noen få tusen år siden.

Mener jeg som biolog at de vitenskapelige dataene peker i samme retning? Det enkle svaret er ja. Jeg vet at dette er kjetteri blant dem som mener at de har rett i at livet er milliarder av år gammelt, men når jeg ser nøye på de mest informative dataene, ser jeg at de vitenskapelige bevisene, i hvert fall på mitt felt, stemmer ganske godt overens med den bibelske oversikten. Hvis du vil vite hvor gammelt noe er, bør du først og fremst se på det. Det rette stedet å begynne når man skal undersøke når livet oppsto, er å se på levende ting.

La oss ta en titt på fem bevis fra levende (og døde) ting for å se hva de sier om hvor gammelt livet er. La oss begynne med dinosaurene, for alle vet at de er kule og at de levde for flere titalls millioner år siden… bortsett fra meg og noen andre som ser på bevisene de har etterlatt seg.

Bevis 1 – Urgamle biomolekyler[1].

Dinosaurbein innbakt i sediment; skalaen er 40 cm lang. Dinosaur Ridge, CO, USA. Foto: Timothy G. Standish/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Dr. Mary Schweitzer gjorde noe som ingen med kunnskap om fossile dinosaurer ville ha gjort. Hun tok et fragment av dinosaurbein og la det i en løsning som løste opp mineralene. Dette ligner i prinsippet på det klassiske eksperimentet med å legge et kyllingbein i eddik. Når mineralkomponenten i beinet løses opp i eddiken, blir proteinkomponenten igjen, og man kan knyte en knute på beinet uten at det går i stykker. Problemet med det Dr. Schweitzer gjorde, er at alle vet at det ikke kan være noen proteinkomponent igjen i dinosaurbein fordi proteiner ikke varer i titalls millioner år.

Proteiner, DNA og andre store biologiske molekyler brytes ned av vann, oksygen og andre kjemikalier. I tillegg brytes de ned av stråling, og selv om det ikke er mye stråling i løpet av en dag, blir det mye i løpet av millioner av år. I hvert fall i teorien burde det ikke være noe protein i dinosaurbein, hvis de er flere titalls millioner år gamle. Teori er selvsagt ikke det samme som observasjon, men når vi studerer moderne bein, ser vi at proteinene brytes ned. Man kan anta at proteiner i bein ble brutt ned i fortiden også.

Når man vet at det ikke burde være proteiner i dinosaurbein, kan man knapt forestille seg sjokket da Dr. Schweitzer rapporterte at det var rikelig med proteiner i dinosaurbeinprøvene hennes. Den mest logiske forklaringen på dette synes å være at knoklene ikke er millioner av år gamle. Noen forskere, deriblant Dr. Schweitzer, har imidlertid foreslått at proteiner kanskje bevares i nærvær av jern, eller når de er forbundet med den mineralske delen av beinmaterialet. Disse forklaringene virker ganske optimistiske. I tillegg er det ikke bare proteiner som er funnet i forbindelse med fossiler, det er også funnet andre biologiske molekyler, og sammen med noen kolleger har jeg samlet hundrevis av artikler om dette fra fagfellevurdert vitenskapelig litteratur. I hvert fall fra mitt perspektiv som biolog er det å hevde at proteiner og andre biologiske molekyler har overlevd i flere titalls millioner år det samme som å påstå at det har skjedd et mirakel. Det er overraskende nok at de kan ha overlevd tusenvis av år nedgravd i bakken.

Bevis 2-Mutasjoner[2]

Av og til endres de kjemiske bokstavene i DNA-molekylene. Disse endringene kalles mutasjoner og kan skyldes kjemiske skader på DNA, virusinfeksjoner, stråling eller feil i kopieringen av DNA. Mutasjoner er et problem fordi DNA inneholder oppskriftene på hvordan, når og hvor proteinene i kroppen vår skal produseres. Hvis oppskriftene endres tilfeldig, kan det gå veldig galt.

Det som er bra, er at informasjonen som er kodet i DNA-et vårt, er bemerkelsesverdig robust, så som oftest dør vi ikke av mutasjoner, i hvert fall ikke umiddelbart. Når en mutasjon er virkelig ille, dør som regel personen som har den, slik at den ikke går i arv til barna. Men hva med de mutasjonene som bare er litt negative, men som ikke dreper deg? Disse mutasjonene kalles «nesten nøytrale» mutasjoner, og selv om de ikke umiddelbart dreper mennesker, blir de ikke luket ut av det naturlige utvalget, og derfor akkumuleres de i menneskets DNA.

Det finnes ulike estimater for hvor raskt mutasjoner akkumuleres, men det er vanlig å regne med over 100 mutasjoner per person per generasjon. Det er bra at de fleste mutasjoner er nesten nøytrale, men de antas likevel å ha en liten kumulativ negativ effekt. Med den mutasjonshastigheten vi har i dag, vil oppskriftene på de livsviktige proteinene i kroppen vår til slutt bli så ødelagte at vi ikke kan overleve.

Mennesket antas å befinne seg i en såkalt «feilkatastrofe», noe som betyr at vi muterer så raskt at menneskeheten ikke kan vare evig. Det samme gjelder sannsynligvis for andre organismer. Så hvis vi ikke kan vare evig, hvor lenge kan vi da vare? Det vil tiden vise, men millioner av år virker altfor optimistisk. Det virker derfor deprimerende åpenbart at mennesker og andre organismer sannsynligvis ikke har eksistert i millioner av år og neppe kommer til å vare i mange tusen år til. Selv ikke-troende bør håpe på at Jesus snart kommer og gjennomfører en ny skapelse, ellers har vi lite håp for fremtiden.

Bevis 3 – usannsynlige hybridiseringer[3].

En londonplatan som antas å stamme fra en hybridisering mellom Platanus occidentalis og Platanus orientalis. Kew Gardens, England. Foto: Timothy G. Standish/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

En gartner som arbeidet i Oxfords botaniske hage rundt 1670 e.Kr., la merke til at det vokste opp trær som han aldri hadde sett før. Det viste seg at disse nye trærne var et resultat av en hybridisering mellom amerikansk platan, Platanus occidentalis, og orientalsk platan, Platanus orientalis, som har sitt opprinnelige utbredelsesområde fra Balkan til Iran.

Dette virker kanskje ikke imponerende. Dette er tross alt trær i samme slekt, og de ser ikke ut til å være veldig forskjellige, men disse artene vokser normalt mer enn 5 000 km fra hverandre. Kontinentene de hører hjemme på, skal ha skilt lag for mer enn 50 millioner år siden. Dette er altså arter som burde ha fulgt hver sin utviklingsvei i flere titalls millioner år. Det er et slikt tidsrom darwinister vanligvis påberoper seg for å forklare at mennesker, sjimpanser og aper fra den gamle og den nye verden har utviklet seg fra en slags primitiv ape.

Tanken på at to organismer kan være adskilt av tusenvis av kilometer og titalls millioner år, men likevel være i stand til å krysse seg, virker utrolig, og det virker enda mer utrolig fra et darwinistisk perspektiv enn fra et bibelsk perspektiv. Det finnes alternative og mer fornuftige forklaringer. Den mest åpenbare er at disse to artene ikke er adskilt av titalls millioner år. Det kan skyldes at livet ikke er millioner av år gammelt, eller at det som ble til amerikansk platanlønn i relativt nær fortid ble transportert fra Midtøsten til det som nå er USA. Eller kanskje den amerikanske platanen ble transportert til Midtøsten. I begge tilfeller finnes det ikke rom for 50 millioner år.

Forklaringene for å opprettholde ideen om millioner av år blir stadig mer heroiske etter hvert som man oppdager flere og flere uventede hybridiseringer, og det er ikke vanskelig å finne slike. For eksempel kan jaguarhanner fra den nye verden pare seg med løvehunner fra den gamle verden for å få frem kraftige jaguarer.

Bevis 4 – Utskiftbare deler[4]

I cellene til alle organismer vrimler det av nanomaskiner som utfører alle funksjonene som er nødvendige for å holde cellene i live. Ser disse molekylære maskinene, som fungerer utrolig raskt og effektivt, ut som om de har utviklet seg i ulike typer organismer i løpet av hundrevis av millioner eller milliarder av år?

Tenk deg at du kjører en Ford Focus med en skadet frontlykt. Det ville være overraskende å finne ut at lykten kan byttes ut med en fra den forrige Focus-modellen, og absurd å tro at den kan byttes ut med lykten fra en Model-T Ford. Likevel er utskifting på denne måten akkurat det vi ser i celler.

Et godt eksempel er en molekylær maskin kalt Signal Recognition Particle (SRP), som spiller en viktig rolle i produksjonen av proteiner som finnes i membraner. SRP består av et stykke RNA – et molekyl som ligner på DNA – og flere proteiner. Det har vist seg at protein- og RNA-komponentene i SRP kan byttes ut mellom svært mange ulike organismer. Menneskelige SRP-proteiner danner funksjonelle SRP-er når de kombineres med RNA-komponenten i Xenopus laevis (frosker) eller Drosophila (fluer). Hvis man bytter ut en av hovedkomponentene i SRP-proteinet hos Canis familiaris (hund) med et stort SRP-protein fra bakterien Escherichia coli, blir SRP-proteinet funksjonelt i alle henseender unntatt når det gjelder binding til reseptoren i det endoplasmatiske retikulum. Det tilsvarende SRP-proteinet fra hund kan binde seg til RNA-delen av SRP fra E. coli.

Data som disse forklares godt av en modell der en designer bruker standarddeler til å lage ulike maskiner, og der disse maskinene ikke har glidd fra hverandre over tid. Tanken på at moderne hunder og bakterier skulle ha skilt seg fra en felles stamfar for en milliard år siden eller mer og gjennomgått de ekstraordinære endringene som er nødvendige for å skape de organismene vi observerer i dag, men likevel beholde utskiftbare molekylære deler, virker utrolig. Til sammenligning virker det ganske rimelig at liv har oppstått i nyere tid. Begge deler krever mirakler, men å opprettholde utskiftbare deler over en milliard år virker som et svært langt og komplekst mirakel sammenlignet med en nylig skapelse.

Bevis 5-Karbon-14[5]

Radiometrisk datering blir ofte sett på som et av de sterkeste argumentene for at livet er millioner eller milliarder av år gammelt. I denne teknikken skal konsentrasjonen av ustabile atomisotoper og datterproduktene som dannes ved nedbrytning, indikere alderen på en prøve. Fordi disse isotopene antas å brytes ned med konstant hastighet, bør en prøve med svært lite av den ustabile isotopen og mye av datterproduktene være gammel.

Når man skal måle alderen på biologiske ting, er det mest nærliggende å bruke karbon-14. Denne isotopen er svært lik det vanlige karbonet vi finner i diamanter, grafitt og kjemikaliene som utgjør levende ting, med den eneste forskjellen at den har to ekstra nøytroner i kjernen.

Karbon-14 brytes ganske langsomt ned, slik at halvparten av karbon-14 i en prøve vil være borte etter ca. 5700 år. Etter ytterligere 5 700 år vil halvparten av det gjenværende karbon-14 være borte, og så videre for hvert 5 700 år som går. Etter ca. 20 intervaller på 5 700 år (114 000 år) vil bare en milliondel av det opprinnelige karbon-14 være igjen i prøven. Ettersom det er svært lite karbon-14 i utgangspunktet, bør det, i hvert fall i teorien, være for lite karbon-14 å måle når prøven er over 100 000 år gammel.

Det er her det blir interessant. Det viser seg nemlig at det er målt karbon-14 i kull og andre biologiske prøver som skal være titalls til hundrevis av millioner år gamle. Rimeligvis betyr disse dataene at plantene som ble brukt til å danne kullet, har levd i løpet av de siste 100 000 årene.

Eksempel på et kullag fra Bulli Coal Measures, New South Wales, Australia. Foto: Timothy G. Standish/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Hva skal en darwinist som tror at livet er millioner eller milliarder av år gammelt, gjøre med disse dataene? Vanligvis er svaret at karbon-14 som er påvist, er en konsekvens av forurensning, eller at det på en eller annen måte ble generert i prøvene. Det finnes svar på disse argumentene, men de blir stadig mer tekniske. Om ikke annet illustrerer denne situasjonen at det er vanlig at folk avviser radiometriske dateringer, som karbon-14-dateringer, når de ikke stemmer overens med deres forutinntatte ideer om hvordan ting må være.

Konklusjoner

Dette er ikke ment å være en uttømmende liste over alle mulige vitenskapelige bevis som er forenlige med at livet ble skapt i nyere tid. Det finnes utvilsomt mange andre bevis som kunne vært lagt til, men jeg synes disse dataene er informative.

Når vi vurderer vitenskapelige teorier, er det viktig å huske at empiriske data er det siste ordet. Tiden forhindrer empirisk observasjon av livets opprinnelse, noe som betyr at vi bare kan tolke de nåværende dataene. Det er viktig å huske på at jo lenger tolkningen ligger fra dataene, jo flere nødvendige antakelser, jo flere logiske trinn, jo mindre sikker blir konklusjonen.

Min erfaring er at bevis som tolkes innenfor en bibelsk ramme, krever like mange, eller færre, antakelser og logiske trinn enn tolkninger som krever lang tid med darwinisme. Alle som ønsker å vite hva som er sant, må til en viss grad finne ut av dette selv. I dette arbeidet er selvstendig tenkning uvurderlig. Selvfølgelig vil man tro at man har rett det meste av tiden, men man bør aldri være så sikker på det at man ikke er villig til å vurdere de mest informative dataene nøye og kanskje endre mening. Jeg vet at jeg har måttet gjøre det flere ganger, og jeg tror jeg gjorde rett i å gjøre det. Å leve livet som en kristen vitenskapsmann betyr ikke at man starter med alle de riktige svarene, men en ydmyk søken etter kunnskap i en verden som er vakker, full av undring, stadig overraskende og full av mysterier. Vi har kanskje ikke alle svarene hele tiden, men det er betryggende å se hvor ofte fornuftige tolkninger av dataene vi observerer, stemmer overens med historieskrivningen i Guds ord.

Artikkelen er tidligere publisert på hjemmesiden til Geoscience Research Institute, et forskningssenter etablert av sekretariatet for Syvendedags Adventistkirkens generalkonferanse.

Noter:

[1] Mary Schweitzers første artikkel om dette emnet var: Schweitzer MH, Wittmeyer JL, Horner JR, Toporski JK. 2005. Soft-Tissue Vessels and Cellular Preservation in Tyrannosaurus rex. Science 307:1952-1955. Flere eksempler i samme retning er f.eks: Schweitzer MH, Wittmeyer JL, John R. Horner JR. 2005. Kjønnsspesifikt reproduksjonsvev hos Ratites og Tyrannosaurus rex. Science 308:1456-1459; Schweitzer MH, Zheng W, Cleland TP og Bern M. 2012. Molekylær analyse av osteocytter fra dinosaurer støtter tilstedeværelsen av endogene molekyler. Bone, 2012; DOI. 10.1016/j.bone.2012.10.010; Analysis of dinosaur bone cells confirms ancient protein preservation, Science Daily, October 23, 2012; Hofreiter M, Collins M, and Stewart JR. Ancient biomolecules in Quaternary palaeoecology. Quaternary Science Reviews, 33, 6. februar 2012, s. 1-13.

[2] En utmerket diskusjon av disse bevisene finner du i: Sanford JC. 2014. Genetic Entropy 4. utgave. FMS Publications.

[3] Selv om det finnes andre teorier om opprinnelsen til londonplatanen, er det enighet om at dette treet er en hybrid mellom amerikansk platan og orientalsk platan. Den kilden som det er rimeligst å referere til når det gjelder Oxford-opprinnelsen, er: Flood AH, Flood MG. 1919. The History of the London Plane, Platanus Acerifolia, with Notes on the Genus Platanus. Proceedings of the Royal Irish Academy. Section B: Biological, Geological, and Chemical Science 35:9-28. Estimater av forholdet mellom og tidspunkter for separasjon finnes i: Feng Y, Oh S-H, Manos PS, Zomlefer WB. 2005. Phylogeny and Historical Biogeography of the Genus Platanus as Inferred From Nuclear and Chloroplast DNA. Systematic Botany 30(4):786-799.

[4] Det finnes mange eksempler på dette fenomenet, men de spesifikke eksemplene på Signal Recognition Particle finnes på: Walter P, Blobel G. 1983. Demontering og rekonstituering av signalgjenkjenningspartikkel. Cell 34:525-533; Bernstein HD, Zopf D, Freymann DM, Walter P. 1993. Functional substitution of the signal recognition particle 54-kDa subunit by its Escherichia coli homolog. Proceedings of the National Academy of Sciences USA. 90:5229-5233; Romisch K, Webb J, Lingelbach K, Gausepohl H, Dobberstein B. The 54-kD protein of signal recognition particle contains a methionine-rich RNA binding domain. Journal of Cell Biology 111:1793-1802; Zopf D, Bernstein HD, Johnson AE, Walter P. 1990. The methionine-rich domain of the 54 kd protein subunit of the signal recognition particle contains an RNA binding site and can be crosslinked to a signal sequence. EMBO Journal 9(13):4511-4517.

[5] Dette er nå et allment anerkjent fenomen. En god referanse er: Baumgardner JR. 2005. Karbon-14-bevis for en nylig global flom og en ung jord. Kapittel 8 i: RATE II: Radioisotopes and the Age of The Earth: Results of a Young-Earth Creationist Research Initiative, Volume II, L. Vardiman et al, eds. Institute for Creation Research og Creation Research Society: San Diego, California.