Skapt i Guds bilde

Selvforståelse i selfiens tidsalder.

Vi mennesker er besatt av bilder. Siden oppfinnelsen av fotografiet midt på 1800-tallet, har fotoapparatet vært noe vi oftest har pekt utover mot verden. Da frontkameraene på mobiltelefonene våre kom, snudde vi linsen fra å se på verden til å se på oss selv. Vi lever nå i «selfiens» tidsalder.

Det er imidlertid et paradoks med «selfies». En studie viste at 82 prosent av oss foretrekker å se vanlige bilder i stedet for «selfies» på sosiale medier. «Selfies» er ofte forbundet med selvsentrert narsissisme og mangel på autentisitet. Det liker vi ikke når vi ser det i andre. Basert på disse og andre observasjoner, har forskere sagt at «selfies aldri burde ha blitt så populære som de faktisk er.» [i]

Vår fascinasjon, eller besettelse, med bilder av oss selv, er ikke noe nytt. I Metamorfoser, bok tre, av den romerske poeten Ovid, møter vi historien om Narcissus fra gresk mytologi. Det er en rik fortelling som utforsker menneskets natur og hvordan vi forholder oss til oss selv og hverandre. Her er et utdrag av historien:

«Narcissus, trøtt av jakten og middagsvarmen, finner en vakker, fredelig, speilblank kilde. Mens han bøyer seg ned for å slukke tørsten, våkner en annen tørst hos ham. For mens han drikker, ser han seg selv reflektert i speilbildet i kulpen og blir forelsket. Han forelsker seg i en forestilt kropp uten substans, for han tror at den speilende skyggen er verdig hans kjærlighet. Han kan ikke lenger bevege seg, fordi han er så betatt av seg selv. Og når han innser at alt er forgjeves, mister han livet.»

En eldgammel historie, men alltid like relevant for menneskeheten.

Problemet

Myten om Narcissus tydeliggjør hva som ligger i begrepet narsissisme: En person som ikke er i stand til å elske andre, men som søker og elsker bildet av seg selv. Men slik kjærlighet er bortkastet kjærlighet. Bildet han ser av seg selv, kan ikke elske ham tilbake.

Vi lever ikke bare i «selfiens» tidsalder, men også i narsissismens tidsalder. Ja, hele menneskehetens historie er en historie om narsissisme. Historien om synd er en historie om narsissisme.

I tidsskriftet Psychodynamic Practice, skrev den gruppeanalytiske psykoterapeuten Pat MacDonald: «Stadig økende nivåer av grådighet, selvbesettelse, overfladiske forhold, arroganse og forfengelighet er tydelige overalt og gjør oss ikke lykkeligere. . .  Narsissistiske trekk, som involverer forfengelighet, arroganse, føle seg spesiell, mangle empati og ha liten respekt for andre, blir stadig vanligere.» [ii]

Dette ble skrevet i et sekulært, akademisk tidsskrift. Men ordene minner meg om Paulus’ budskap til Timoteus: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være selvopptatte og pengegriske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige og uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud.» (2. Timoteus 3,1-4)

MacDonald fortsetter: «Alvorlige forstyrrelser i selvforståelsen kan fange individet i en grunn verden av selvbesettelse og stormannsgalskap uten varme eller kjærlige forhold, akkurat som Narcissus. En slik stormannsgalskap er et forsvar mot dype følelser av mindreverdighet; den er verken konstant eller konsistent, og etterlater individet dratt imellom å se seg selv som fantastisk eller verdiløs.»

Vanlig er bra

For noen år siden var familien min samlet til jul. Min bror og jeg var på kjøkkenet og snakket med min niese Dina, min søsters da 6 år gamle datter. Vi stilte henne dumme spørsmål som for eksempel, «Hva vil du bli når du blir stor?» Da vi spurte om det, ble hun ganske irritert. Så ga hun et svar som er et av de mest modne, dype og psykologisk sunne tingene jeg noensinne har hørt: «Jeg vil bare være et vanlig menneske!»

Et vanlig menneske! Normal, gjennomsnittlig og ordinær. Om vi alle bare kunne vært tilfredse med det!

Etter verdslig målestokk er det ikke sikkert at Dina blir noe utenom det vanlige. Men i mine øyne er hun ganske eksepsjonell. Hun er et av de mest relasjonelle, omsorgsfulle og hensynsfulle menneskene jeg kjenner.

Om bare Lucifer (Satan), i himmelen hadde sagt: «Jeg vil bare være en vanlig engel!» Om bare Adam og Eva i Edens hage ville ha sagt: «Vi vil bare være vanlige mennesker!» Om bare narsissisten i hver og en av oss ville overgi seg og gjenoppdage skjønnheten som finnes i å være en vanlig person! Om vi bare kunne slutte å skape grandiose, oppblåste bilder av oss selv!

Lucifer er prototypen på en narsissist. I Jesaja 14,13-14 leser vi: «Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste.»

Dette er språket og tenkningen til en narsissist. «Jeg», «min», «meg selv». Djevelens undergang og fall var nettopp hans fokus på «jeg’et». Undergangen og fallet til hvert menneske siden syndefallet har vært «jeg’et». Undergangen og fallet til hvert samfunn, kirke, institusjon, samfunn, nasjon og imperium har vært «jeg’et».

Helt siden Satans, og dernest menneskehetens fall, har den store misforståelsen vært hva essensen av å være skapt i Guds bilde er. Vi har kjøpt djevelens bedrag om hva det vil si å være skapt i Guds bilde. Både Satan og vi mennesker ønsker oss Guds storhet, hans høyhet og hans overlegenhet. Vi lengter etter å bli som Gud. Men det er ikke dette likhet med Gud handler om.

Er det jeg eller vi?

Å være lik Gud er å være relasjonell; å være i et partnerskap, i fellesskap og i et samfunn. Det fremhever «vi», ikke «jeg». For djevelen og menneskeheten har den grunnleggende fristelsen, og den grunnleggende synden, alltid vært og vil alltid være å opphøye «jeg» over «vi». Når vi blir mest opptatt av «jeg», hever vi oss over andre. Når vi fokuserer på «oss», derimot, søker vi relasjoner med andre. Å være en av, ikke over. Kort sagt: Å være vanlig.

I skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1, blir alle skapelseshandlingene frem til skapelsen av menneskeheten innledet med ordene «Det skal bli…». I disse ordene åpenbarer ikke Gud seg. Men når Gud kommer til skapelsen av mennesker i sitt bilde, bruker han andre ord. Ordene åpenbarer essensen av hvem han er: Gud åpenbarer seg ved å si «la oss», «i vårt bilde» og «vår likhet». Gud handler ikke om «jeg». Gud, hans bilde og hans likhet handler om «oss», «vår». Gud handler om fellesskap.

Historien om menneskehetens skapelse er ikke en historie om en menneskehet som blir opphøyet over resten av skaperverket. Det er historien i syndefallsfortellingen. Der søker mennesket å opphøye seg over resten av skaperverket, til og med til et nivå hvor det vil bli lik Gud. Vårt problem er at adskilt fra Gud, kan vi ikke tolerere hvor små vi er. Derfor fristes vi til å kompensere ved å skape bilder av oss selv som er større enn det vi er.

Narsissisme er antitesen til bildet av den treenige Gud. Guds bilde er «vi». Det er refleksjonen av kjærligheten, velviljen og harmonien til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd i et forhold, i partnerskap, i fellesskap og i et samfunn. Guds bilde kommer til uttrykk i skapelsen av «dem»: mann og kvinne, paret, og så videre til fellesskapet av menneskeheten og resten av skaperverket.

Et selvsentrert liv vil aldri tilfredsstille. Berømmelse, formue, makt eller noen annen form for storhet i menneskers øyne, vil aldri gi sann tilfredsstille. Gud er andre-sentrert. Vi er skapt i hans bilde, og dermed kan bare et andre-sentrert liv virkelig tilfredsstille. Når vi er skapt i Guds bilde, vil vi gjenspeile Gud for resten av skaperverket: hans karakter, hans kjærlighet, hans godhet, hans velvilje, hans omsorg og hans glede over å relatere. Det er dette livet handler om. Det er den typen liv vi skal leve. I dem som lever slik, er Guds bilde tydelig den dag i dag.

Torben Bergland er psykiater og er assisterende leder i helseavdelingen i Generalkonferansen, Adventistkirkens internasjonale hovedkontor. Artikkelen ble først publisert i Adventist Review, i mars 2023.

Fotnoter

[i] S. Diefenbach and L. Christoforakos, “The Selfie Paradox: Nobody Seems to Like Them, Yet Everyone Has Reasons to Take Them. An Exploration of Psychological Functions of Selfies in Self-presentation,” Frontiers in Psychology 8 (2017), https://doi.org/10.3389/fpsyg.2017.00007.

[ii] P. MacDonald, “Narcissism in the Modern World,” Psychodynamic Practice 20, no. 2 (2014): 144-153, https://doi.org/10.1080/14753634.2014.894225.